Fred med 40-årskrise

Stein Tønnesson: Explaining the East Asian Peace. A Research Story Nias Press. Danmark 

I 30 år etter krigen var Øst-Asia var en av de voldeligste regionene i verden. Vil freden siden 1979 fortsette?

Explaining the East Asian Peace A Research Story

Stein Tønnesson

Nias Press

Danmark 

I boken Explaining the East Asian Peace presenterer fredsforsker Stein Tønnesson sine konklusjoner fra flere års forskning på den lange freden i Øst-Asia. Temaet er vel verdt å studere. Øst-Asia, som omfatter en tredjedel av menneskeheten, har gått fra å være en av de voldeligste regionene i verden til ikke å ha hatt en eneste mellomstatlig krig siden Kina trakk seg ut av Nord-Vietnam i 1979. Parallelt med nedgangen i mellomstatlige konflikter har det også blitt stadig færre borgerkriger, blant annet fordi opprørsbevegelser ikke lenger fikk støtte fra utenlandske stater. Øst-Asias andel av voldelige dødsfall på verdensbasis har gått ned fra 80 prosent i perioden 1946–79 til 1,7 prosent i perioden siden 1990; fra 1,8 millioner drepte i perioden 1946–50 til 5300 i perioden 2011–15.

En viktig forutsetning for utviklingen er at de nasjonale elitene føler seg trygge nok til å nedprioritere forsvarsutgiftene og gjøre seg mer avhengige av internasjonal handel.

Freden lar seg ikke forklare ut fra den liberale fredsteorien som vektlegger nødvendigheten av frihandel, parlamentarisk demokrati og overstatlige institusjoner. Regimene i Øst-Asia spenner fra parlamentariske demokratier som Japan, via ettpartistater som Vietnam, til Nord-Korea, som Tønnesson omtaler som «verdens eneste totalitære stat». Og selv om det foregår mye og økende handel mellom landene, finnes det ikke regionale institusjoner som regulerer dette. Tønnesson argumenterer for at freden i hovedsak skyldes intensjonelle snarere enn strukturelle forhold. De regionale ledernes vilje til å prioritere økonomisk samarbeid og utvikling har vært avgjørende for å hindre krig i regionen.

Fredens årsaker. Tønnessons hovedtese er at freden er et resultat av at politiske eliter med økonomisk utvikling som fremste prioritet har fått makten i stadig flere østasiatiske stater. Han definerer disse som «stat[er] styrt av en besluttsom, utviklingsorientert elite med et mektig økonomisk byråkrati, et svakt sivilsamfunn og effektiv styring av så vel statlige som private selskaper». Den økonomiske modellen har vært å kombinere beskyttelse av egne markeder med subsidiering av eksportrettet industri, og har ført til industrialisering og økonomisk vekst. Forbildet for utviklingen har vært Japan, som etter andre verdenskrig vedtok en grunnlov som forbød trusler om eller bruk av makt i internasjonale relasjoner. Dette gjorde det mulig for japanerne å prioritere handel og industri på bekostning av militære utgifter, noe som i sin tur dempet frykten for Japan i de andre øst-asiatiske statene og dermed gjorde det mulig for disse å prioritere på samme måte.

Tønnesson fremhever en viktig forutsetning for denne utviklingsmodellen: at de nasjonale elitene føler seg trygge nok til å nedprioritere forsvarsutgiftene og gjøre seg mer avhengige av internasjonal handel. USA spiller her en tvetydig rolle. For Japan var USAs militære tilstedeværelse forutsetningen for at de følte seg trygge nok til å nedprioritere eget forsvar. For Nord-Korea er USAs tilstedeværelse hovedgrunnen til at de ikke våger å gjøre det.

En annen forutsetning for fred er anerkjennelsen av hverandres grenser. Tønnesson viser til at de aller fleste landgrensetvister er blitt løst fredelig de senere årene, og at flere land har vist vilje til å underlegge seg avgjørelsene til Den internasjonale domstolen i Haag, også når avgjørelsene har gått dem imot. Store utfordringer gjenstår imidlertid når det gjelder havområdene. Kina har nektet å rette seg etter kjennelsen fra en FN-domstol som slo fast at Kinas krav på utvidede økonomiske soner i Sørkinahavet strider mot havretten fordi områdene Kina gjør krav ut fra ikke kan regnes som øyer, men skjær. Et annet problem er at det aldri har blitt underskrevet noen fredsavtale etter Koreakrigen, slik at grensene mellom Sør- og Nord-Korea fortsatt reguleres av våpenhvileavtalen fra 1953. Tønnesson skriver i den forbindelse at Nord-Koreas «fremste diplomatiske mål» er å få til en endelig fredsavtale med USA.

Det finnes krefter i USA som tror det vil være mulig å vinne en sjøkrig mot Kina uten at det trappes opp til atomnivå.

Trusler mot freden. Hovedtrusselen mot freden i Øst-Asia er knyttet til forholdet mellom Kina og USA. En kollaps av den kinesiske staten eller krig mellom USA og Kina er «to av verdens verste mareritt», skriver fredsforskeren. Enkelte aktører i USA mener at Kina har aggressive hensikter og at krig mellom USA og Kina er svært sannsynlig. Blant disse er økonomen Peter Navarro, som i boken Crouching Tiger har tatt til orde for å redusere amerikansk avhengighet av kinesiske varer og opprettholde en overlegen militærmakt i Asia som vil være i stand til å minelegge Kinas kyst og gjennomføre en oljeembargo. Navarro ble nylig utnevnt til leder for det amerikanske handelsrådet av USAs president Donald Trump.

Tønnesson mener at kombinasjonen av gjensidig økonomisk avhengighet og atomavskrekking gjør det usannsynlig med en kinesisk-amerikansk konflikt. Imidlertid finnes det krefter i USA som tror det vil være mulig å vinne en sjøkrig mot Kina uten at det trappes opp til atomnivå, i tillegg til tegn på at det økonomiske samarbeidet kan bli redusert. Hovedmotoren for den kinesiske veksten har vært å eksportere industrivarer til vestlige markeder, og å bruke overskuddet fra handelen til å investere i amerikanske statsobligasjoner. Dette kan bli vanskeligere de kommende årene fordi det vokser frem politiske krefter i Vesten som ønsker å beskytte hjemlig industri mot utflagging av arbeidsplasser, samtidig som vareimporten har gått ned som følge av finanskrisen. Kina vil trolig bli nødt til å utvikle sitt eget hjemmemarked for å kunne fortsette med den økonomiske veksten.

Hovedkonflikten i regionen skyldes at USA ønsker å opprettholde sitt militære hegemoni på verdenshavene, mens Kina ønsker å utfordre dette i Sør- og Østkinahavet. Kinas forsøk på å beskytte egen sikkerhet ved å utfordre USAs hegemoni virker truende på nabostatene i regionen, som svarer med å knytte seg enda nærmere til USA. Dette er en ond sirkel som fredsforsker Tønnesson foreslår å erstatte med en god sirkel, der Kina demper sine sjøterritorielle krav i bytte mot at USA trekker styrker tilbake fra Øst-Asia.

Viktige lærdommer. Explaining the East Asian Peace er et akademisk verk, og forfatteren bruker vel mye plass på å forsvare sin definisjon av fred som «fravær av væpnet konflikt». For en legmann virker dette selvinnlysende. Noen punkter behandles på sin side for lite, muligens fordi Tønnesson forutsetter at leseren allerede kjenner temaene. Mye plass brukes til å gjennomgå ulike vestlige analytikeres syn på Kina, men liten plass til hvordan kineserne selv ser på situasjonen.

Hvorfor tillater verden USA å opptre som en imperialistisk hegemonimakt på andre kontinenter?

En bredere gjennomgang av hva USA egentlig gjør i Øst-Asia kunne også vært på sin plass. Det er den voldsomme amerikanske militære tilstedeværelsen, særlig etter Obama og Clintons «dreining mot Asia», som fremstår som hovedårsaken til de regionale spenningene, slik jeg ser det. Tønnesson er inne på at USA hevder å bruke makten sin til å trygge fri ferdsel på verdenshavene, men at dette også innebærer muligheten for å blokkere importveiene for land som havner i konflikt med USA. Men hvorfor tillater verden USA å opptre som en imperialistisk hegemonimakt på andre kontinenter?

Den lange freden i Øst-Asia blir godt forklart i denne boken, også de mange truslene mot freden, som forfatteren heldigvis kommer med en rekke forslag til hvordan en kan møte. Tønnesson legger optimistisk til grunn at dersom en kan skape varig fred i store regioner som Øst-Asia, kan vi også lykkes med å skape fred i hele verden.