Fred med 40-årskrise

Stein Tønnesson: Explaining the East Asian Peace. A Research Story Nias Press. Danmark 

I 30 år etter krigen var Øst-Asia var en av de voldeligste regionene i verden. Vil freden siden 1979 fortsette?

Aslak Storaker
Storaker er fast skribent i Ny Tid, og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Explaining the East Asian Peace A Research Story

Stein Tønnesson

Nias Press

Danmark 

I boken Explaining the East Asian Peace presenterer fredsforsker Stein Tønnesson sine konklusjoner fra flere års forskning på den lange freden i Øst-Asia. Temaet er vel verdt å studere. Øst-Asia, som omfatter en tredjedel av menneskeheten, har gått fra å være en av de voldeligste regionene i verden til ikke å ha hatt en eneste mellomstatlig krig siden Kina trakk seg ut av Nord-Vietnam i 1979. Parallelt med nedgangen i mellomstatlige konflikter har det også blitt stadig færre borgerkriger, blant annet fordi opprørsbevegelser ikke lenger fikk støtte fra utenlandske stater. Øst-Asias andel av voldelige dødsfall på verdensbasis har gått ned fra 80 prosent i perioden 1946–79 til 1,7 prosent i perioden siden 1990; fra 1,8 millioner drepte i perioden 1946–50 til 5300 i perioden 2011–15.

En viktig forutsetning for utviklingen er at de nasjonale elitene føler seg trygge nok til å nedprioritere forsvarsutgiftene og gjøre seg mer avhengige av internasjonal handel.

Freden lar seg ikke forklare ut fra den liberale fredsteorien som vektlegger nødvendigheten av frihandel, parlamentarisk demokrati og overstatlige institusjoner. Regimene i Øst-Asia spenner fra parlamentariske demokratier som Japan, via ettpartistater som Vietnam, til Nord-Korea, som Tønnesson omtaler som «verdens eneste totalitære stat». Og selv om det foregår mye og økende handel mellom landene, finnes det ikke regionale institusjoner som regulerer dette. Tønnesson argumenterer for at freden i hovedsak skyldes intensjonelle snarere enn strukturelle forhold. De regionale ledernes vilje til å prioritere økonomisk samarbeid og utvikling har vært avgjørende for å hindre krig i regionen.

Fredens årsaker. Tønnessons hovedtese er at freden er et resultat av at politiske eliter med økonomisk utvikling som fremste prioritet har fått makten i stadig flere østasiatiske stater. Han definerer disse som «stat[er] styrt av en besluttsom, utviklingsorientert elite med et mektig økonomisk byråkrati, et svakt sivilsamfunn og effektiv styring av så vel statlige som private selskaper». Den økonomiske modellen har vært å kombinere beskyttelse av egne markeder med subsidiering av eksportrettet industri, og har ført til industrialisering og økonomisk vekst. Forbildet for utviklingen har vært Japan, som etter andre verdenskrig vedtok en grunnlov som forbød trusler om eller bruk av makt i internasjonale relasjoner. Dette gjorde det mulig for japanerne å prioritere handel og industri på bekostning av militære utgifter, noe som i sin tur dempet frykten for Japan i de andre øst-asiatiske statene og dermed gjorde det mulig for disse å prioritere på samme måte.

Tønnesson fremhever en viktig forutsetning for denne utviklingsmodellen: at de nasjonale elitene føler seg trygge nok til å nedprioritere forsvarsutgiftene og gjøre seg mer avhengige av internasjonal handel. USA spiller her en tvetydig rolle. For Japan var USAs militære tilstedeværelse forutsetningen for at de følte seg trygge nok til å nedprioritere eget forsvar. For Nord-Korea er USAs tilstedeværelse hovedgrunnen til at de ikke våger å gjøre det.

En annen forutsetning for fred er anerkjennelsen av hverandres grenser. Tønnesson viser til at de aller fleste landgrensetvister er blitt løst fredelig de senere årene, og at flere land har vist vilje til å underlegge seg avgjørelsene til Den internasjonale domstolen i Haag, også når avgjørelsene har gått dem imot. Store utfordringer gjenstår imidlertid når det gjelder havområdene. Kina har nektet å rette seg etter kjennelsen fra en FN-domstol som slo fast at Kinas krav på utvidede økonomiske soner i Sørkinahavet strider mot havretten fordi områdene Kina gjør krav ut fra ikke kan regnes som øyer, men skjær. Et annet problem er at det aldri har blitt underskrevet noen fredsavtale etter Koreakrigen, slik at grensene mellom Sør- og Nord-Korea fortsatt reguleres av våpenhvileavtalen fra 1953. Tønnesson skriver i den forbindelse at Nord-Koreas «fremste diplomatiske mål» er å få til en endelig fredsavtale med USA.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL
Aslak Storaker
Storaker er fast skribent i Ny Tid, og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.