Nå vel, kamerater, vi kan like godt først som sist ta skjeen i den andre hånden, ryste mørket av oss og komme oss ut. Den nye dagen som er på vei, skal finne oss vel forberedt og fylt av fast besluttsomhet. La oss en gang for alle si adjø til et Europa som uavlatelig hever mennesket til skyene, men myrder det hver gang det våger å vise seg, både i sine egne byer og overalt ellers i verden. Kamerater, har vi ikke annet å gjøre enn å skape et tredje Europa? Den vesterlandske sivilisasjon gjør krav på å være en Åndens triumf. Det er i Åndens navn Europa har begått sine forbrytelser og holdt fire femtedeler av menneskeheten i lenker. Så lenge har europeeren, snakket med seg selv, så uanstendig forelsket er han etterhånden blitt i sitt eget bilde at han er havnet i et delirium hvor det minste forsøk på å bruke hjernen til å tenke med volder de ulideligste smerter. For Europas skyld, for vår egen skyld, og for menneskehetens skyld, kamerater, må vi skifte ham, utarbeide nye tanker og gjøre vårt beste for å skape et nytt menneske.
Seks år etter at den algirske revolusjons ideolog Franz Fanon med disse ord tok farvel med Europa i sin bok «Les Damnés de la Terre», foreligger boka nå omsider på norsk. Fanon, som ble født på Martinique, fikk sin medisinske og psykiatriske utdannelse i Paris og slo seg ned i Algerie, der han tok del i frigjøringskampen fra starten i 1954. Han ble Introdusert av tidsskriftet FAX her hjemme for vel et år siden, og karakteristisk nok er det FAX Forlag som nå i høst har brakt Jordens fordømte ut på markedet. Boka står sentralt i revolusjonær tenkning i Afrika og Asia og i Black Power-bevegelsen i USA, og det er forsåvidt betegnende at det skulle ta seks år før den ble utgitt her hjemme, og at det er norsk forlagsverdens enfant terrible som omsider gir den ut. Dette er imidlertid Ikke utelukkende en ulempe; I dag har vi kanskje bedre forutsetninger for å kunne sette boka inn i en større sammenheng og lettere kunne se svakheter ved den.
Det utvidede voldsbegrep. Mens det i Norge de siste årene har pågått en debatt om et utvidet vernepliktsbegrep, vil i tida framover det utvidede voldsbegrep stå sentralt. Fanons bok vil bidra til en klargjøring og utvidelse av vårt tradisjonelle voldsbegrep som definerer den fattiges forsøk på å fri seg fra undertrykkelsen som «vold», mens bevaring av status quo og selve den politiske og økonomiske undertrykkelse blir definert som «fred».
Hele kolonisystemets historie er imidlertid en endeløs historie om vold i ulike former. Algerie, Kongo, Vietnam og Angola med massemord og tortur som den manifeste vold. Hele Afrika, Asia og Latin-Amerika med den upersonlige vold som vårt økonomiske system øver ved å trekke råstoffer og kapital ut av disse områdene.
Det er imidlertid ingen grunn til ukritisk å slutte opp om Fanons syn på voldens funksjoner i frigjøringskampen, slik som Jean-Paul Sartre synes å gjøre det i et ellers høyst lesverdig forord. Både boka og forordet er skrevet under den algirske frigjøringskrigen og bærer tydelig preg av dette i sin litt inkonsekvente og kanskje noe dyrkende holdning til volden. Det som gjør Jordens fordømte så intens er Fanons analytiske holdning, som gjør hans glød desto mer sviende. Enkelte ganger blir analysen imidlertid inkonsekvent, og andre ganger går den ikke langt nok.
Det er utvilsomt riktig at når kolonislaven dreper undertrykkeren, så dreper han to personer: undertrykkeren og den undertrykte i seg selv. Volden har en positiv karakterdannende virkning. Den virker samlende på kolonifolket fordi den enkelte føler seg som et aktivt ledd i den kjede av voldshandlinger som er svaret på erobrerens maktmisbruk. Voldsutøvelsen virker rensende, driver giftstoffene ut av slavesjelen, fjerner mindreverdskompleks og eventuelle tendenser til kontemplasjon og håpløshet.
Fanons kapitel om «Kolonikrig og psykiske skader» der han drøfter hvilke psykiske virkninger krigen har på befolkningen, synes kanskje å redusere en del den positive og karakterdannende funksjon som han ser i vold, og den verdi han tillegger vold som kulturfenomen.
Videre ligger det utvilsomt en overvurdering av volden i følgende: «Bare det folk som har øvet vold i organiserte former under en opplysningsvillig ledelse, har fått utlevert kodenøkkelen som gjør det mulig å forstå den sosiale virkelighet. Uten vold, uten den praksis som er betingelsen for virkelig innsikt, blir det hele ingenting annet enn karnevalsopptog: noen få tekniske forandringer, et par nye navn på toppen, et nytt flagg, og nede på bunnen en grøtet masse som fremdeles lever i middelalderen og fortsetter sin evige sirkelbevegelse.»
Vold er selvfølgelig verken en ufrakommelig eller en tilstrekkelig betingelse for å skape den sosialistiske framtidsrettede samfunnsordning i den tredje verden som Fanon ønsker. Det land Afrika og Asia som sosialister knytter flest forhåpninger til, Tanzania, ble frigjort uten væpnet kamp, og har i dag kommet lenger i sosialisering enn noen av de land der det var nødvendig med væpnet og organisert vold. Selv om Fanon på flere måter synes å knytte seg til den franske dyrkende og voldsromantiserende tradisjon fra Georges Sorel, er det liten grunn til å avvise hans hovedtese: Den hvite og rike verden har i århundreder øvet, og øver fremdeles, vold mot den tredje verden; den fattiges oppstand mot oss er derfor bare en refleks av vår egen voldsutøvelse.
Våre verdier perverteres. «Dette er ingen bok, det er et knyttneveslag» skrev Time. Det er sikkert riktig at Jordens fordømte på vestlige humanister og liberalere må virke som et knyttneveslag, og slaget virker desto sterkere fordi Fanon ikke skriver for oss, men retter seg til befolkningen i den tredje og fattige verden. Vi i vest blir redusert til «de andre» og objekter for den tredje verdens tanker og handlinger, I stedet for selv å være den som handler og gjør andre til objekter for våre gjerninger slik vi er vant til.
Det sjokk som det europeiske velferdsmenneske opplever ved å lese Fanon er sjokket ved å oppleve seg selv gjennom andre når kløften mellom ens opplevelse av seg selv og andres opplevelse av en, blir for stor og uoverkommelig. Gøran Palms bok «En orättvis betraktelse» som kom ut i Norge i fjor, ga et litterært og emosjonelt bilde av en vesteuropisk intellektuells kvaler ved å oppleve seg selv og sin kultur med andres øyne, og virker derfor på mange måter som en introduksjon til Fanon. Fanon er imidlertid mer dyptgående og analytisk, og virker derfor desto sterkere. Sartre peker i forordet på at Fanon gir oss europeere en sjanse til å lære oss selv å kjenne som objekter når han skildrer oss for sine brødre. Våre ofre har sin kunnskap om oss fra sine sår og sine lenker. Derfor blir deres vitneprov uimotsigelige.
Vitneprovene fra den tredje verden viser oss den objektive virkelighet: Vestens verdier perverteres i u-landene.
Individualismen: konsentrasjon om et kidnappet barn i Frankrike, og glemsel av tusener av napalmsvidde barn i Vietnam og millioner av sultende i India.
Eiendomsretten og det private initiativ: den sterke og rike euroamerikaners rett til å besitte de fattige og svake fargedes eiendom.
Sosial utjamning: velstand basert på to hindre års utsuging av den tredje verdens råstoffer og menneskemateriale.
Humanisme: avhumanisering av mennesket overalt utenfor Euro-Amerika.
Frihet : frihet til utbytte andre.
Det sjokkerende ved dette er selvfølgelig at Fanon vender våre egne metoder mot oss. Vi har i århundrer vært vant til å dømme andre etter deres gjerninger, russere, afrikanere og asiater, mens vi har dømt oss selv etter våre motiver, humanisme, kristendom og individualisme. I dag sier den tredje verden til Euro-Amerika: Dine gjerninger skal vitne for deg. Og våre gjerninger ligger som blodige sår i fortid og nåtid: Algerie, Kongo og Vietnam, kolonialisme og nykolonialisme med økonomisk utbytting, vold og tortur I alle tenkelige former.
Slik stiger det fram et nytt bilde av oss selv i speilet der våre verdier blir perverse og våre trekk fordreide: «Vi var mennesker på kolonislavens bekostning. Han er blitt menneske på vår. Et nytt og bedre menneske. Det er ved å slåss mot oss at de andre blir mennesker. Vi kan ikke lenger skjule at vi i virkeligheten er menneskehetens fiende. Eliten avslører seg som det den er, en gangsterbande.»
Gangsterbande — og hva så? Dette er forsåvidt intet nytt for norske venstresosialister som i mange år har opplevd Vestens økonomiske system som en forbrytelse mot menneskeheten. Den nye for venstresosialister i Jordens fordømte vil være den stort sett analytiske holdning til voldsbegrepet, analysen av nasjonal-bevisstheten og nasjonal kultur i den tredje verden og av forholdet mellom bursjoasi og bondeproletariat..
Blant humanister og liberale vil antakelig Fanon vekke blandede følelser. Enkelte vil hevde at han er «ensidig» og at han preker hatets og misunnelsens ideologi. Dette er imidlertid ikke grunner nok til å avvise ham. Stilt overfor den sosiale virkelighet må ensidighet, hat og misunnelse være de eneste adekvate reaksjoner på vår økonomiske utbytting.
Andre vil rystes av det uretusjerte og usminkede bilde Jordens fordømte gir av oss og vår kultur. Fanon vil få dem til å skamme seg, og skamfølelsen er i følge Marx en revolusjonær følelse, som kan drive humanister og liberale til erkjennelse og handling i stedet for å rynke på nesen over de midler den tredje verden i dag og i fremtiden blir tvunget til å bruke i sin sosiale, økonomiske og politiske frigjøringskamp.
Frantz Fanon:
Jordens fordømte. PAX. 1968