Fransk feminisme

Frankrike er fremst i rekken når det gjelder feministisk teori. Men hvordan står det til i praksis i Simone de Beauvoirs hjemland?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I april i år er det 60 år siden franske kvinner for første gang gikk til stemmeurnene og dermed ble anerkjent som fulle medlemmer av det politiske samfunnet. Samtidig feires 30-årsjubileet for innføring av loven om selvbestemt abort. Jubileene etter to av de viktigste seirene for kvinnebevegelsen kommer imidlertid med en liten bismak etter at nylig utførte undersøkelser viser at en av ti samboende eller gifte kvinner har blitt utsatt for vold av partneren i løpet av det siste året, og at seks kvinner dør hver måned som følge av vold i parforholdet. Hvordan står det egentlig til med kvinners rettigheter – og med feminismen – i Simone de Beauvoirs hjemland?

Svake tall

Til tross for en stor produksjon av feministisk teori på 60- og 70-tallet, mest kjent gjennom de Beauvoirs verk, ligger Frankrike et godt stykke etter mange av sine europeiske naboer når det gjelder å sette teorien ut i praksis. Kun 12,2 prosent av representantene i nasjonalforsamligen er kvinner, og i senatet er tallene enda lavere. Landet har aldri hatt en kvinnelig president, og kun i et snaut år har en kvinne fungert som statsminister: Edith Cresson ble utnevnt av president Mitterrand i mai 1991, men gikk av allerede i april 1992.

Ikke før 1965 kunne gifte franske kvinner ta lønnet arbeid uten ektemannens tillatelse. Det er fortsatt hun som tar hoveddelen av ansvaret hjemme, og hun tjener 25 prosent mindre enn sin mannlige partner. Fødselspermisjonen er på 16 uker, derav fire uker før fødsel, og inntil 2001 hadde franske menn kun rett til tre dager fri i forbindelse med partnerens nedkomst. De har nå 11 dager mer enn tidligere. Man har altså langt igjen og mye å oppnå, men debatten, i den grad den finnes, preger ikke akkurat avisenes førstesider.

Galanteri og universalisme

Ifølge Isabelle Collet, som forsker på kvinne- og kjønnsproblematikk ved Nanterre-universitetet og er medlem av kvinnesaksforeningen Les chiennes de garde («Vaktbikkjene», eller, mer direkte oversatt, «Vakttispene»), er det to hovedgrunner til at kvinnespørsmål er kommet i bakgrunnen i fransk politikk og samfunnsliv. For det første myten om det franske galanteriet, som gjør kamp for kvinners rettigheter «unødvendig»:

– Denne myten tilsier at det ikke er noe annet land hvor kvinner blir behandlet bedre enn nettopp i Frankrike – der poeter og kunstnere, men også alle andre menn, kun tenker på og snakker om kvinner – eller Kvinnen, det vil si en viss idé om kvinnen, kvinnen som klar til å tilfredsstille menns behov og ellers tie stille. Hvis mannen bærer kvinnens koffert og lar henne gå først ut av butikker, hva skal hun med rettigheter, sier Collet.

Den andre årsaken har sitt grunnlag i den republikanske universalismen, som sier at det ikke finnes kvinner, menn, sorte og hvite – bare borgere:

– Loven gjør ikke forskjell på noen. Den likebehandler alle, og derfor er det liksom ikke noe problem. Å behandle kvinner annerledes ville være diskriminering. Det er klart at den republikanske universalismen delvis beskytter kvinnen, men samtidig gjør den borgerne blinde ved å la dem tro at det ikke finnes problemer på dette området i dag. Den republikanske universalismen består i å tenke at det kun finnes hvite menn, og at de borgerne som ikke passer inn i det bildet må gjøre det de kan for å komme nærmere idealet. Det er ikke dermed sagt at feministene trenger avskrive republikanismen – man må bare slutte å betrakte universalismen fra et rent maskulint ståsted, forklarer kvinne- og kjønnsforskeren.

Vanskelig å få gehør

En rask tur på internett bekrefter at kvinnespørsmål ikke akkurat er det mest fremtredende innen den franske partipolitikken – for å si det mildt. Verken sosialistpartiet, som er det største opposisjonspartiet, eller regjeringspartiet UMP, har direkte pekere til sider som inneholder informasjon om kjønnspolitikk. Elsa Seys, som jobber med kvinnesak i sosialistpartiet, og som med nød og neppe har klart å få gjennom opprettelse av en arbeidsgruppe med dette formål, innrømmer at det er vanskelig å få gehør for denne typen problemstillinger.

– I fransk politikk – selv i venstrepartiene – er ikke feminismen et politisk spørsmål. Spørsmålene knyttet til kvinners rettigheter – som retten til å bestemme over egen kropp, voldtekt, abort og lignende – blir ikke oppfattet som politiske, men heller spørsmål som har med den sosiale bevegelsen å gjøre. Det er ikke noen direkte fiendtlig innstilling man møter, men heller vanskeligheter når det gjelder å vekke interesse. Det er virkelig et overtalelsesarbeid, sier Seys.

– Hvorfor er det så få kvinner som engasjerer seg i politikken?

– Det politiske livet i Frankrike er generelt veldig tøft, og for kvinner er det enda tøffere. Man har en forhåndsoppfatning om at kvinner er mindre kompetente, og derfor må de bevise dobbelt så mye som menn.

– Er det litt uglesett å være feminist i Frankrike i dag?

– Feminismen blir vel sett på som litt harry. Det er nok fordi man er redd for karikaturen om den typiske 70-tallsfeministen. I tillegg har det vært mange konflikter internt i den franske kvinnebevegelsen, spesielt i debatten mellom universalister og essensialister, sier Seys.

Vil bort fra offerrollen

Isabelle Collet mener at dagens hovedoppfatning av feminismen er at «den ser på kvinnen som offer for mannen», og at kvinner er lei av å bli sett på som en svak art som må beskyttes.

– En slik diskurs benekter dagens spesifikke undertrykking av kvinner, og anklager en bevegelse som vil kjempe for styrke og utfoldelse, for å utmale nød og elendighet, sier hun.

Safia Lebdi, nestleder i organisasjonen Ni Putes Ni Soumises (Verken horer eller underkastede), sier at de kjemper nettopp for å unngå denne offerstatusen.

– Vi handler, og vi forsvarer visse verdier, sier Lebdi.

Ni Putes Ni Soumises har skapt debatt om kvinners situasjon i de vanskeligstilte forstedene. Slik har de fått to sammenfallende problemstillinger opp i dagslys: Den økende gettoiseringen på den ene siden, og kvinners rettigheter på den andre.

– Man har aldri snakket så mye om feminisme som etter kampanjen vi hadde i 2003, sier Lebdi.

I følge henne, har organisasjonen maktet å bringe kvinnespørsmålet nærmere dagens unge kvinner, som ellers ofte nekter å ta på seg feministlua.

– Bildet man har av feminismen i Frankrike, er en radikal feminisme som er mot mannen. Jeg hører mange jenter si, etter å ha deltatt på et av våre møter, at de aldri trodde det var slik feminismen var.

– Hva bebreider dere den tradisjonelle kvinnebevegelsen for?

– Det er vel ikke snakk om noen egentlig bebreidelse. Kvinnebevegelsen har oppnådd enormt mye viktig, som vi også anerkjenner. Men man må huske på at mye av det kvinnebevegelsen i Frankrike, Europa og USA oppnådde, det fikk aldri vi kvinner i forstedene nyte godt av. Der har situasjonen faktisk blitt forverret den siste tiden. Spørsmålene om for eksempel prevensjon og abort har vært totalt fraværende i våre miljøer. Så om det er noen bebreidelse i forhold til det som er oppnådd, er det at feministene ikke klarte å få dette ut til et bredere publikum. I Frankrike har man hatt en slags middelklassefeminisme. Men kvinnebevegelsens historie er sterk og har lært oss mye som vi må benytte oss av. Nå er det nødvendig med forsoning og sammenslutning.

For hijabforbud

Det Safia Lebdi derimot ikke godtar, er at enkelte feminister relativiserer og forsvarer den islamske fundamentalismen.

– Når man snakker om hijab som et middel for kvinnens utfoldelse, kan det være riktig, men det er kun tilfelle for kvinner i muslimske land. I et verdslig land som Frankrike er ikke det mulig. Og der har jo dere i Skandinavia en del å lære. Da jeg var i Stockholm ble jeg nokså sjokkert over enkelte holdninger, sier Lebdi.

Som kjent har nå loven som forbyr demonstrative religiøse tegn i skolen, deriblant hijab, blitt satt i kraft. Ni Putes Ni Soumises forsvarer den.

– Loven er en måte å møte en kritisk situasjon på, og den er nødvendig.

Viktig debatt

Da sosialistpartiet satt i regjering, fikk de gjennom en annen lov, som tvinger alle partier til å ha 50 prosent kvinner på sine lister til kommunevalg i byer med mer enn 3500 innbyggere. Dette førte til en nokså stor økning i antall kvinner i kommunestyrene. Men kan lover forandre holdninger og vaner?

Elsa Seys sier at debatten forut for et lovforslag i seg selv har en pedagogisk virkning.

– Det er viktig å skape debatt, og å få folk til å tenke gjennom problemstillingene. Når så loven blir vedtatt, blir det desto viktigere å få kompetente folk som gjennomfører på en skikkelig måte. Da kan holdninger endres.

---
DEL

Legg igjen et svar