Fransk-tysk forbindelse: Onfray, Houllebecq og Schopenhauer

Houellebecq og Onfray – Schopenhauers ukritiske løpegutter med bøker som har lite nytt å bringe?

Eivind Tjønneland
Idehistoriker.
Email: e-tjoenn@online.no
Publisert: 01.03.2018
Miroir du nihilisme – Houellebecq èducateur/En présence de Schopenhauer
Forfatter: Michel Onfray/Michel Houellebecq
Éditions Galilée/L’Herne, Frankrike/Frankrike

Den filosofiske påvirkningen har stort sett gått fra Tyskland til Frankrike. Heidegger, som påvirket en rekke tenkere fra Sartre til Derrrida, er et godt eksempel. Victor Farias’ bok om Heidegger og nazismen fra 1987 utløste en voldsom debatt i Frankrike. Da den kom i tysk oversettelse, var forordet skrevet av Jürgen Habermas. Andre eksempler er Nietzsche, som ble oversatt og formidlet av Pierre Klossowski. Eller Friedrich Hegel, som ble formidlet via Alexandre Kojèves forelesninger i Paris 1933–1939, der «alle» var til stede. Man kunne også nevne Freud, som gjennom Jacques Lacans nylesninger har hatt stor innflytelse og så kommet tilbake til Tyskland i en annen form.

Bildet er naturligvis ikke entydig. Poststrukturalismen kom fra Frankrike til Tyskland, og Manfred Frank var en viktig formidler. Nietzsche sto i gjeld til Montaigne, og lenge før han oppfant psykoanalysen, studerte Freud i Paris under den berømte Charcot.

To franske bøker fra i fjor bekrefter imidlertid hovedtendensen. Frankrikes mest kjente romanforfatter i øyeblikket, Michel Houellebecq, utga en liten bok der han bekjenner seg til den tyske filosofen Arthur Schopenhauer (1788–1860). Michel Onfray, for tiden Frankrikes mest omtalte og produktive filosof, publiserte en bok om Houellebecq med en undertittel tatt fra Nietzsche – «Houellebecq éducateur» – som henspiller på Nietzsches ungdomsverk Schopenhauer som oppdrager.

Onfrays bok gir et skremmende bilde av det harde debattklimaet i Frankrike etter attentatet på Charlie Hebdo. 

Houellebecq skuffer. Men for å si det med én gang: Ingen av disse bøkene sier oss noe nytt og spennende om Schopenhauer. Særlig er Houellebecqs bok skuffende, den består for det meste av Schopenhauer-sitater med korte kommentarer fra Houellebecq som i aller høyeste grad bekrefter at han ikke er filosof, men romanforfatter.

Dette forhindrer ikke at Houellebecqs bok allerede er oversatt til tysk med tittelen In Schopenhauers Gegenwart. Den har ligget på Der Spiegels bestselgerliste og gått i flere opplag. Forordet til Agathe Novak-Lechevalier, som Houellebecq på slutten av Underkastelse takket for de informasjoner om universitetet han brukte i romanen, er riktignok utelatt her. Enhver som leser Houellebecq, må forholde seg til hans grunnleggende misantropi, hans pessimisme eller nihilisme. Man trenger ikke mye fantasi for å se en parallell til Schopenhauers desillusjonerte blikk på livet. Houellebecq sier da også i forordet at han ofte er fristet til å mene at det ikke er skjedd noe intellektuelt siden 1860! Han finner det enerverende å leve i en middelmådig tidsalder uten selv å være i stand til å heve nivået, og innrømmer at heller ikke han evner å frembringe en eneste ny filosofisk tanke.

Schopenhauer beskrev tilværelsen som en pendling mellom lidelse og kjedsomhet. Det utilfredsstilte begjær skaper lidelse, mens trygghet og overflod ender i kjedsomhet. De lavere klasser kjemper med lidelsen, og de høyere mot kjedsomheten. Når man har oppnådd noe, vil man alltid noe mer: Slik skapes stadig utilfredshet. Og kapitalismen ernærer seg av denne utilfredsheten: Jo ulykkeligere og mer frustrerte vi blir, desto mer kan vi lures til å kjøpe stadig nye produkter som reklamerer med å løse problemene våre. Dette kalles vekst og fremskritt. Slik sett er det lett å forstå at Schopenhauer appellerer til dagens frenetiske forbrukere.

Når man forsøker å oppnå noe man ikke har, ligger det en livsglede i selve forsøket

Onfray om Houllebecq. Etter å ha lest Onfrays bok om Houellebecq kan man droppe Houellebecqs bok om Schopenhauer. I tillegg til en kort innføring i Schopenhauers tenkning som er bedre enn Houellebecqs, får man også en kritikk av den franske mottakelsen av Underkastelse. Dessuten gir Onfray en tolkning av boken og en forståelse av Houellebecq som nihilist med utgangspunkt i Nietzsche.

Onfrays bok gir et skremmende bilde av det harde debattklimaet i Frankrike etter attentatet på Charlie Hebdo. Laurent Joffrin kalte i sin anmeldelse av Underkastelse Houellebecq for «le Pen på Café de Flore». Café de Flore var et kjent møtested for franske intellektuelle som for eksempel Sartre og Simone de Beauvoir. For den provinsintellektuelle Michel Onfray er stedet inkarnasjonen av den Paris-intelligentsia han hater. Joffrin blir følgelig utsatt for Onfrays vrede. Filosofen minner ondskapsfullt om at Libérations sjefredaktør Joffrin er sønn av Jean-Pierre Mouchard (f. 1929), som har støttet Jean-Marie Le Pen økonomisk. Joffrins angrep på Houellebecq blir følgelig vendt mot ham selv. Onfray fornærmer Joffrin ved konsekvent å kalle ham Mouchard. Ingressen på Joffrins slakt lyder: «ved å gjenta den gamle reaksjonære tesen om ensomheten til et individ uten idealer, er Underkastelse i høy grad politisk.» Onfray minner om at «ensomheten til et individ uten idealer» også ville passet på Roquentin i Kvalmen av Sartre og Meursault i Den fremmede av Camus. Konklusjon: «Mouchard ser reaksjonære overalt.»

Michel Houllebecq / AFP PHOTO / EDUARDO MUNOZ ALVAREZ

Forfatteren og dramatikeren Christine Angot skrev i en omtale av Underkastelse i Le Monde (16.01.15) at romanen besudler (salit) den som leser den. Og enda heftigere: Hun leste Marquis de Sades 120 dager i Sodoma uten å føle seg ydmyket. Men Houellebecq fikk henne til å føle seg som en dritt, som et null. Onfray radbrekker i boken Angots anmeldelse over fire sider. Hun avsluttet anmeldelsen med å påstå at Houellebecq under dekke av sin «normcore»-nøytralitet egentlig sier i romanen at hvis man demmer opp for Front National, vil araberne styre Frankrike. Onfray konkluderer med at Angot fantaserer fritt uten dekning i teksten og har forlatt virkelighetens verden.

Underkastelse er ifølge Onfray ikke en bok om islam, den analyserer kollaborasjonen som fenomen og bruker islam som påskudd. Kollaboratøren kompenserer for egen avmakt ved å være på parti med makten. Dette er historien om hovedpersonen i Underkastelse. Houellebecq ser på makten som et dyr han vivisekerer med et smil.

Onfray innrømmer at han tidligere trodde at «nihilismens romanforfatter» selv var nihilist, men nå vet han bedre. Underkastelse er intet mindre enn fransk litteraturs 1984. Uten latteren blir nihilismen en avskjedssøknad, med det gode humør forvandles den til en kraft. Houellebecq gjentar sin analyse fra Décadance: Vi befinner oss i en nihilistisk situasjon, i en verden uten virkelige verdier, der den eneste pseudo-verdien er gullkalven. 68-erne får skylden. 1968 ødela mye, men har ikke bygget noe nytt, ifølge Onfray. Sivilisasjonens gamle verdier raste sammen som et korthus. 68-erne opprettholder fortsatt det han kaller den liberale nihilismen. Mai 68 avskaffet mening og det som skapte mening. Den paternalistiske kapitalismen ble bare erstattet med en mer liberal form.

Men ifølge Onfray er ikke Houllebecq ettergivende overfor epokens nihilisme, han er en romanforfatter som uttrykker denne utmattede kraften i samtiden.

Underkastelse er ifølge Onfray ikke en bok om islam.

Slitasje og fravær av kritikk. Jo mer man leser Onfray, desto mer ser man den ideologiinfiserte slitasjen i språket hans. Han gjenbruker de samme forterskede analogiene, som for eksempel at den som diagnostiserer kreft, ikke har forårsaket kreften, og han benevner sine motstandere med de samme klisjéfylte karakteristikkene. Dessuten presenteres Schopenhauer uten egentlig kritikk. Onfrays skribentvirksomhet fremstår mer og mer som part of the problem.

Hverken Onfray eller Houellebecq kommer med argumenter mot Schopenhauer. Det er noe grunnleggende galt ved utgangspunktet, at tilværelsen består i en pendling mellom lidelse og kjedsomhet. Dermed blir en slags estetisk askese løsningen på et problem som kunne vært formulert annerledes. Vi har sett denne Schopenhauer-begeistringen før, den kom i nyromantikken, der man drømte om «Nirvanas bulder».

Det er noe passivt i skjebnetenkningen til Schopenhauer: Alt er bestemt, du tror du har fri vilje. Men dette er et skinn, mennesket er i en blind krafts vold. Når dette er utgangspunktet, blir prosjektet å unnslippe. Det Nietzsche legger vekt på hos Schopenhauer, er det heroiske prosjektet å realisere seg selv, man må holde seg unna illusjonene, ødelegge dumheten i alle dens former. Livskunsten skal dempe lidelsen. Hos Schopenhauer er medfølelsen, kunsten og den seksuelle askesen tre remedier som skal avhjelpe lidelsen.

Michel Onfrey

Feil diagnose. Men diagnosen er gal. Livet er ikke lidelse, og vi er ikke blinde ofre for en eller annen fundamental kraft som kan kalles «vilje» eller skjebne. Det gjelder å øve seg i å styre og forme de biologiske betingelsene vi er underlagt uten å motarbeide livet. Man må lære seg å kjenne biorytmene og ta signaler fra kroppen uten å bli en slave av dens impulser. Jo mer kunstig og nevrotisk sivilisasjonen blir, desto mer fremmedgjøres menneskene fra naturen. Postmodernismen og konstruktivismen er symptomer på denne utviklingen. «Natur» kan riktignok være så mangt. Den er langt fra selvfølgelig. Men det gjelder å innrette seg etter den i stedet for å drømme om å forbedre mennesket gjennom ny teknologi, slik transhumansimen gjør. Menneskene har alltid utviklet teknikker for å hanskes med naturen. Men det er ikke det samme som å lengte etter det førmenneskelige eller det ettermenneskelige, slik vår egen schopenhauerianer Tor Ulven (1953–1995) gjorde.

Når man forsøker å oppnå noe man ikke har, ligger det en livsglede i selve forsøket, ikke bare i lykken ved å oppnå et resultat. Dermed sprekker Schopenhauers tanke om at du uansett om du har skaffet det du lengter etter eller ikke, vil være ulykkelig. Det er begredelig at Frankrikes ledende intellektuelle ikke ser dette poenget.

 

Gratis prøve
Kommentarer