Frankrikes mulige nei

Hvorfor er den franske debatten så viktig?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den 29. mai avgjør franske velgere fremtiden til EUs grunnlovstraktat. Hvis det blir nei i Frankrike, er «alle» enige om at den europeiske konstitusjonsprosessen sender EU ut i politisk uvisse. Hvorfor er den franske folkeavstemningen så viktig? Frankrike er det eneste landet hvor en reell offentlig debatt om selve innholdet i grunnlovstraktaten har vært ført forut for selve avstemningen. Frankrike er viktigst fordi et ja eller et nei til grunnlovstraktaten her vil ha et folkelig mandat forankret i en demokratisk prosess.

Nå vil sikkert mange innvende at man må se dette i en videre historisk kontekst, nemlig som del av Frankrikes betydning for etableringen og utviklingen av EU. Uten Frankrike og franskmenn som Monnet, Schuman, de Gaulle, Mitterrand og Delors intet EU. Tyskland var selvsagt også viktig for unionen, men først og fremst økonomisk. Bonn-republikkens kjennetegn var økonomisk makt og en lav politisk profil der de tyske kanslerne etter tur lot de politiske utspillene komme fra Quay d’Orsay. Men slik er det ikke lenger. Med Berlinmurens fall og tysk samling har Tyskland i økende grad søkt politisk innflytelse over europeisk integrasjon og står i dag ikke lenger i skyggen av Frankrike. I tillegg har Storbritannia blitt mer aktive i EU etter at Blair kom til makten. Med andre ord, den franske folkeavstemningen er ikke viktigst bare fordi Frankrike utmerker seg på grunn av størrelse og historie, men også på grunn av debatten og prosessen.

Sosialistisk splittelse

Debatten om den franske folkeavstemningen startet for alvor med sosialistpartiets uravstemning om grunnlovstraktaten i desember i fjor. Nei-siden i partiet, ledet av Laurent Fabius, tapte for ja-siden og partileder Francois Hollande som vant et 55 prosent flertall. Striden sto om grunnlovstraktaten var det rette middelet til å sikre den europeiske velferdsmodellens framtid. Det gjelder å hindre at EU blir et nyliberalt markedsprosjekt. Grunnlovstraktatens artikkel I-3 sier at EU har som mål å oppnå en «sosial markedsøkonomi med høy konkurranseevne, der man bestreber seg på full sysselsetting og sosial fremgang». Unionen skal «bekjempe sosial utestengning og forskjellsbehandling og fremme sosial rettferdighet og beskyttelse, likestilling mellom kvinner og menn, solidaritet mellom generasjonene og beskyttelse av barns rettigheter». Dette er vel og bra, men problemet er at EU får for få midler til å oppnå disse målene. I artikkel III-210 heter det at Unionen bare har lov til å «støtte og utfylle medlemsstatenes aktiviteter og tiltak» for sosial beskyttelse på begrensende områder. Kommisjonen skal kun «fremme og støtte samarbeid mellom medlemsstatene og bidra til koordinering innen sosialpolitiske områder» innenfor «forfatningens øvrige bestemmelser» (artikkel III-213). Denne striden går rett til kjernen i et av de vanskeligste spørsmålene om europeisk integrasjon, nemlig balansen mellom medlemsstatenes ønske om å beholde makt på det sosialpolitiske området og vanskene EU møter i å håndtere de negative konsekvensene av markedspolitikken uten myndighet eller midler til å føre sin egen sosialpolitikk.

Et mer sosialt Europa

Motstanderne i sosialistpartiet mener altså at grunnlovstraktaten knesetter markedsfrihetene for sterkt og at avtalen derfor bør forkastes til fordel for en ny der sosiale rettigheter er bedre beskyttet. Forkjemperne for grunnlovstraktaten er ikke uenig i målet om et sosialt Europa, ei heller i at grunnlovstraktaten er ufullstendig på dette punktet. Men i stedet for en full nyskrivning av avtalen ser ja-siden grunnlovstraktaten kun som et viktig steg på veien til en full rettighetsbeskyttelse – inkludert sosiale rettigheter – på europeisk nivå. Denne argumentasjonen vinner gjenklang også i de fleste andre partiene. Dessuten er det, i motsetning til for eksempel i Storbritannia, Danmark og Sverige, enighet om at den sosiale velferdsmodellen kun kan sikres gjennom samarbeid på europeisk nivå (minus Front National og Mouvement pour la France). Nei-siden vil, med andre ord, ikke ha mindre Europa, men et mer sosialt og demokratisk Europa. Striden står om hvordan man lettest kan oppnå dette målet. Motstanden i Frankrike kan således ikke sammenlignes med den i Norge eller andre EU-skeptiske land. For den norske nei-bevegelsen er det ikke mye å hente fra den franske nei-siden. Mye av motstanden i Frankrike grunner seg i at grunnlovstraktaten impliserer for lite og ikke for mye europeisk integrasjon.

Den franske debatten har ikke en snever nasjonal ramme. Det står ikke bare om hva som tjener Frankrike og franskmenn, men om hvilken politikk som skal styre EU og hva slags union som er bra for alle europeiske borgere. Slik skapes en annen og inkluderende felleseuropeisk referanseramme der det blir appellert til argumenter som ikke bare er gyldige for franskmenn, men for alle EU-borgere. Den franske grunnlovsstriden kan derfor ikke sees som et innlegg i den nasjonale debatten, men som et sterkt bidrag i debatten om EUs fremtidige politiske retning.

Dyptloddende debatt

Sosialistpartiets splittelse i synet på grunnlovstraktaten gjenfinnes i alle de store partiene. Dette ser ut til å ha bidratt til en mer nyansert og reell debatt der partene har vært nødt til å begrunne hvorfor man er for eller mot grunnlovstraktaten. Den har ikke degenerert til en overfladisk slagordskampanje. Riktignok handler debatten i Frankrike også om at velgerne ønsker å si sin hjertens mening om en stadig mer upopulær president Chirac (og statsminister Raffarin). Noen bruker også folkeavstemningen til å vise sin misnøye med et fremtidig tyrkisk EU medlemskap. Og den franske offentlige debatt er selvsagt også preget av tradisjonell personfokusering (selv avdøde president Mitterrand har klart å vinne førstesider!) og annen valgstøy. Poenget er at ingen av disse sakene svekker inntrykket av at i Frankrike, i motsetning til i de andre medlemslandene, har innholdet i grunnlovstraktaten blitt grundigere diskutert og konkretisert i forhold til andre politiske saker. Franskmenn har måttet ta stilling til spørsmål som hvordan sosiale rettigheter bør balanseres av økonomiske friheter (debatten om Bolkestein-direktivet), hvor store ressurser som bør overføres til det europeiske nivået for å sikre et minimum av sosial rettferdighet (diskusjonen om EUs finansielle perspektiv 2007-13) og hvor grensen bør gå for retten til kapitalforflytting til tredje land (et av Attacs viktigste temaer).

Grunnen til at den franske folkeavstemningen er den viktigste – i tillegg til argumentet om størrelse og historisk rolle – er derfor at den har større demokratisk legitimitet. Lengden på debatten og dybden og kvaliteten i argumentene har vist at mange franske velgere har tatt den konstitusjonelle utfordringen grunnlovstraktaten representerer på alvor. De har debattert og nå skal de snart stemme. Utfallet har dermed en helt annen demokratisk tyngde enn for eksempel den tyske parlamentsgodkjennelsen i forrige uke som foregikk uten debatt. Det blir vanskelig å avvise den franske folkemeningen. Avstemningsresultatet er ikke kun uttrykk for en tilfeldig stemningsbølge på et gitt tidspunkt, i et isolert historisk øyeblikk, men er resultat av en mer veloverveid prosess som knytter gårsdagens argumenter til dagens og fremtidens politiske veivalg på en mer demokratisk og sosialt reflektert måte.

1

---
DEL

Legg igjen et svar