Francesca Borri: sår som ikke gror

Den italienske krigsreporteren Francesca Borri fortalte meg sist jeg filmet henne i Oslo at hun ville reise inn bak linjene til IS. Denne uken skriver hun fra Nord-Irak i Ny Tid – området Norge snart sender soldater til. Hva får et menneske, en kvinne i 30-årene, til å utsette seg for slike farer der hun […]

Truls Lie

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Den italienske krigsreporteren Francesca Borri fortalte meg sist jeg filmet henne i Oslo at hun ville reise inn bak linjene til IS. Denne uken skriver hun fra Nord-Irak i Ny Tid – området Norge snart sender soldater til. Hva får et menneske, en kvinne i 30-årene, til å utsette seg for slike farer der hun rapporterer fra Syria og Irak? Borri har i årevis oppholdt seg blant krigens ofre. Jeg spurte henne hvorfor hun er så opptatt av døden, og hun svarte: «Jeg tenker ikke at jeg er i dødens nærhet hele tiden, jeg er heller veldig nær livet! Jeg lever det livet jeg vil leve. Vi skal jo alle dø en gang. Min jobb dreier seg om livet, ikke døden.» Borri forteller meg at hun føler seg langt mer levende i disse omgivelsene enn i Europa. Da hun mottok en journalistpris i Paris, måtte hun bare fort tilbake. Hun forteller meg at «Bagdad er vakker, i likhet med Aleppo!» Hun synes også palestinske Ramallah er vakrere enn Paris. Nå er ikke disse byene i Midtøsten akkurat de største turistmålene for tiden, så skjønnheten må ligge mer på et eksistensielt plan. I ukens forsideartikkel forteller hun om da hun trodde at hun var død etter en bombeeksplosjon. Hun er tett på eksistensens yttergrenser, hun dras mot disse områdene hvor hun opplever menneskelig nærhet der så mye står på spill. Hvor lenge vil dette intense og farlige livet til Borri vare? Hun er en journalistveteran og kan dette spillet. Hun ikler seg arabiske klær. Og møter sympati – for eksempel når hun ved grenseposter opplever at andre prater arabisk til henne for å late som at hun er en av dem. Jeg spør igjen hva hun tenker om å bli drept. Hennes svar er at om noen skjærer over halsen hennes, måtte jeg vite at det nok ville være en av IS sine fremmedkrigere i området. En fra Mexico, muligens. Menn som fristes til å dra ned og gjøre seg «eventyrlige» erfaringer de ellers ikke ville kunne få. Nettopp slike fremmedkrigene skriver danske Kim Leine om i boken Avgrunnen, som utkommer på Cappelen Damm lørdag (se utdrag og intervju side 8–9). Mellom permene kan man faktisk lese ordet «død» 235 ganger. Boken ble til ut fra et filmmanus, og var tenkt å bli på et par hundre sider, men endte på det tredobbelte. Som Leine skriver i etterordet handler romanen «om to tvillinger, Kaj og Ib Gottlieb, om krigen og om den like vanskelige freden». For freden er for Leine – i likhet med for Borri – noe grått og lite levende. I intervjuet her i avisen sier Leine at han godt kunne latt seg verve som fremmedkriger, til tross for at han en gang var pasifist. Han savner ekte manndomsritualer, han etterlyser det å bli voksen på ordentlig. Prøver han å provosere oss, eller mener han det virkelig? Leine innleder bokens tredje del med å sitere fra Johannes åpenbaring: «Den annen engel tømte sin skål ut i havet; og det blev til blod som av en død mann, og hver levende sjel i havet døde.» I Midtøstens borgerkriger har vi nå en evig ond spiral av død – i Libya, i Syria, i Irak. I dette kaoset vet man ikke lenger hvor frontene er, en bror eller sønn er plutselig ens fiende. Nettopp samme kaos befinner Borri seg i. Som fremmed mener hun at de eneste hun kan stole på er syrerne eller de lokale. Fremmedkrigerne i IS står for blodtørsten – er de med Johannes’ ord engler som tror de kommer for å finne en mening, men i dette blodhavet heller skjærer hodene av sine bakbundne fanger? Hvorfor søker noen dette dødsriket? Borri kan være nær sannheten, noe jeg innser etter å ha snakket med henne noen timer. Vi har blitt bedre kjent, og jeg filmer henne gående rundt blant gravstøttene på Vår Frelsers gravlund, hvor hun sier: «Det jeg skriver om, dreier seg om sårene. Vi er alle preget av sårene i våre liv. Det dreier seg om hvordan du reagerer når du blir såret. Selv om jeg skriver om krigsskader, tenker jeg på enhvers hverdag.» Dette ligger også til grunn for hvordan Israel undertrykker Palestina, sier hun: «På en eller annen måte prøver de å gjøre mot andre hva som ble gjort mot dem, jødene.» Hun føler seg mest hjemme i Palestina. Det er stedet Francesca drar tilbake til. Hun har ikke kontakt med familie og venner i Italia, der de lever sine uforstyrrede, borgerlige liv. Sist hun hørte noe derfra, var da broren ba om hjelp til selvangivelsen. I krigssonene «later ingen som om de er vennene dine,» forteller hun meg. For en krigsreporter blir det tydeligvis nok å gjøre i årene som kommer. Urolighetene i Midtøsten kommer til å vare i årevis. De store ødeleggelsene har skapt sår som ikke gror så lett. Francesca er vel så opptatt av noe annet enn de direkte krigshandlingene hun skildrer – originaltittelen på hennes siste bok La Guerra Dentro (2014), som på norsk har fått navnet I krigen, betyr «den innvendige krigen». Francesca kjemper for menneskerettighetene. Hun er langt fra fremmedkrigerne hun omgir seg med. Hun lever i eksil. Skribenttilværelsen er også et eksil, og på reisene vil Borri alltid være en fremmed. Hun avslutter vår samtale på kirkegården med at hun egentlig skriver om ensomhet. Det er det mest ærlige hun kan gjøre – da vi alle dypest sett ofte er ganske fremmede for oss selv. truls lie  

---
DEL