Framtidsframstilling

KUNST & FILOSOFI: Jorden som helhet er omformet til menneskets territorium på bekostning av alle andre livsformer. NY TID trykker her et udrag av boken Kaos, territorium, kunst.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 23.09.2019
           Kaos, territorium, kunst. Deleuze og Jordens innramming
Forfatter: Elizabeth Grosz
Forlaget H//O//F, Norge

Elizabeth Grosz framhever i sin bok Kaos, territorium, kunst et håpefullt og framtidsrettet perspektiv hos den franske filosofen Gilles Deleuze: Kunsten påkaller «et fremtidig folk og en fremtidig jord». Dette er et tema som gjentas som et refreng i kapittelet om «geofilosofi» i Deleuze og Guattaris Qu’est ce que la philosophie ? («Hva er filosofi?»). En slik ny jord og slike nye folk må bli båret fram av nye former for sameksistens, foregrepet og kanskje til og med frambrakt av kunsten – av fortellinger og komposisjoner som fletter sammen mennesker, dyr og landskap.

Om dette lyder utopisk, er det kanskje først og fremst fordi kunstens forbindelser virker skjøre og ubetydelige, ikke bare målt opp mot politikkens tvingende hensyn, men enda mer målt opp mot teknologiens inngrep i naturen, dens grep om Jorden. Har ikke «innrammingen av Jorden» i vår tid blitt noe fatalt? I en tid der teknologien – vi kunne godt si menneskets infrastruktur – okkuperer stadig mer av Jorden, blir vår planet som helhet omformet til menneskets territorium på bekostning av alle andre livsformer. I en videre sammenheng er den teknologiske livsformen, som Heidegger beskrev som en «planetarisering av teknologien», så langt utenfor vår kontroll at han mente at «bare en gud kan redde oss». For Heidegger er innrammingen av Jorden primært en utfordring av naturen, der den blir dominert og stilt til rådighet for mennesket som «ressurs» (preget av det tyske begrepet «Gestell»). En slik verden kan ikke lenger omskapes av tenkningen, for selv tenkningen er preget av teknikken, av en kalkulerende omgang med verden.

Kvelende ordensregime

Om den industrialiserte verden er hjemsøkt av et destruktivt kaos, er dette bare sideeffekter av et kvelende ordensregime som skaper kaos i alle naturens territorier som langsomt og kunstferdig har blitt opprettet. I den grad frelsen ligger hos oss selv, finnes den kanskje i kunsten; en høyere form for poesi (poiesis) eller teknikk (techne) blir det eneste som gir håp om en frelsende forvandling av verden.

«Man tenker og skriver selv for dyrene.»

Deleuze, som ellers sjelden nevner Heidegger, viet ham mye oppmerksomhet i en tidlig forelesningsrekke fra 1953 om «grunn» som filosofisk begrep. Her trekker han en parallell mellom filosofiens leting etter et grunnlag og etableringen av et territorium, som sto sentralt hos Heidegger, «Jordens tenker». Formularet Deleuze gjentar fra Heidegger, er at «friheten er grunnens grunn» – en grunnløshet, en åpenhet som alene gjør det mulig å grunnlegge noe nytt. Denne innsikten står igjen for Deleuze når han kommer tilbake til Heidegger og territoriet i alderdomsverket Qu’est ce que la philosophie ? – selv om han påpeker at Heidegger «valgte feil folk, feil jord og feil blod». Åpningen kunsten må sikte mot, er en frigjøring av naturen, av grunnen, av territoriet, gjennom en åpning av «det mulige». En slik kunstnerisk åpning handler ikke bare om det menneskelige. Selv tenkningen er en bevegelse over i noe annet og ukjent: «man tenker og skriver selv for dyrene.» Heideggers sentens om at dyrene er fattige på verden, innbyr i vår tid framfor alt til en bokstavelig lesning. De blir gjort fattige idet de berøves sin verden og friheten til å forme den.

Naturens skjønnhet

Antroposentrismen, som tidligere gjerne ble ansett som en beklagelig feilslutning og en fordom man ville til livs, manifesterer seg i vår tid i en mer brutal form – som utryddelse og underkuelse. I lys av menneskeskapt masseutryddelse av arter gjennom direkte og indirekte naturinngrep framtrer antroposentrismen som en morderisk form for dominans, slik eurosentrismen var det gjennom imperialismens æra. Slik kolonimaktene visste å sette pris på de koloniserte folkenes fargerike kulturer, slik ynder vi å snakke sentimentalt om naturens skjønnhet – men dette er sjelden nok til å beskytte dyrenes livsverdener mot menneskenes stadige ekspansjon. I den sjette utryddelsens tid handler naturpolitikken – eller biopolitikken – om territorier og livsgrunnlag.

Elizabeth Grosz

Grosz framhever at kunsten og filosofiens oppgave ikke er å være profetisk og forutsi framtiden, men å framstille framtiden gjennom å sette latente muligheter i spill. Kunstens framtid er verken å beskrive eller representere naturen, men heller noe som oppstår i møtet med den.

Vi kan skape en kunst som bygger relasjoner til andre arter, en oppgave også samtidskunsten har påbegynt de siste tiårene. Noen av disse prosjektene kan framstå som teatralske iscenesettelser, til og med som krampaktige travestier, overilte og frustrerte forsøk på å vinne tilbake et nærere og mer fruktbart forhold til naturen.

Vi kan skape en kunst som bygger relasjoner til andre arter.

Kunsten kan dreie seg like mye om oppløsning av territorier som om innstifting av dem. Innrammingen av Jorden finner sitt motstykke i utrammingen, i avviklingen av det hegemoniske og monotone, i åpningen av grunnen, frigjøringen av muligheter.

Grosz’ appell til en rungende framtid i bokens avslutning kan vi i denne sammenhengen forstå som det Jakob von Uexküll kalte naturens polyfoni: et kor av de menneskelige og ikke-menneskelige folkene som denne framtiden tilhører. En kunst som finner tilbake til sitt utspring i naturen – i menneskets omgang med dyr og planter – og en gjenoppvekkelse av kunstens urform.


Oversatt av Anders Dunker

Gratis prøve