Framtidsframstilling

Elizabeth Grosz framhever i sin bok Kaos, territorium, kunst et håpefullt og framtidsrettet perspektiv hos den franske filosofen Gilles Deleuze: Kunsten påkaller «et fremtidig folk og en fremtidig jord». Dette er et tema som gjentas som et refreng i kapittelet om «geofilosofi» i Deleuze og Guattaris Qu’est ce que la philosophie ? («Hva er filosofi?»). En slik ny jord og slike nye folk må bli båret fram av nye former for sameksistens, foregrepet og kanskje til og med frambrakt av kunsten – av fortellinger og komposisjoner som fletter sammen mennesker, dyr og landskap.

Om dette lyder utopisk, er det kanskje først og fremst fordi kunstens forbindelser virker skjøre og ubetydelige, ikke bare målt opp mot politikkens tvingende hensyn, men enda mer målt opp mot teknologiens inngrep i naturen, dens grep om Jorden. Har ikke «innrammingen av Jorden» i vår tid blitt noe fatalt? I en tid der teknologien – vi kunne godt si menneskets infrastruktur – okkuperer stadig mer av Jorden, blir vår planet som helhet omformet til menneskets territorium på bekostning av alle andre livsformer. I en videre sammenheng er den teknologiske livsformen, som Heidegger beskrev som en «planetarisering av teknologien», så langt utenfor vår kontroll at han mente at «bare en gud kan redde oss». For Heidegger er innrammingen av Jorden primært en utfordring av naturen, der den blir dominert og stilt til rådighet for mennesket som «ressurs» (preget av det tyske begrepet . . .



Kjære leser. Opprett/åpne din frie leserkonto med din epost over for å lese videre.
(Har du abonnement, logg inn her.)
Abonnement kr 195 kvartal