Framtidens jobber kan kurere ensomhet

AUTOMATISERING: Teknologiske nyvinninger kan skape jobber som vil tilfredsstille menneskets iboende sosiale behov
PIXABAY
PIXABAY
Nicholas Agar
Nicholas Agar er filosof med base på New Zealand. Han har skrevet om hvilke konsekvenser teknologiske endringer har for mennesker. Den siste boken hans er How to Be Human in the Digital Economy
Email: nicholas@nytid.com
Publisert: 02.05.2019

Det er blitt stadig vanskeligere å spå hvilke yrker som fortsatt vil være tilgjengelige for barna våre når de blir voksne. Urolige foreldre prøver å gjette hva som blir det nye i den digitale utviklingen for å kunne gi ungene sine et fortrinn framfor alle som har yrker som står i fare for å automatiseres. Regnskapsførere og radiografer er allerede sjanseløse, men teknologiutviklere som perfeksjonerer førerløse biler eller videreutvikler Facebook, må vel være trygge? I stedet for å tenke slik burde vi se på utviklingen av effektive teknologiske nyvinninger som en mulighet til å skape nye jobber som tilfredsstiller menneskets sosiale natur. Denne tilnærmingen vil ikke bare løse problemet med yrker som forsvinner – den vil også ta tak i en av vår tids største helseutfordringer: ensomhet.

Vi blir mer ensomme. Sosialt isolerte mennesker er både tristere og sykere enn mennesker som har meningsfulle former for sosialt samvær, og antallet sosialt isolerte mennesker øker. I en kommentar i The New York Times i 2016 ble det konstatert: «Siden 1980-årene er prosentandelen amerikanske voksne som sier at de er ensomme, doblet fra 20 prosent til 40 prosent.»

En sosial-digital økonomi vil kunne løse problemene som både automatisering og ensomhet bringer med seg. Maskiner og algoritmer styrer allerede den digitale økonomien, og vi må akseptere at mennesker ikke har en sjanse til å konkurrere med dem når det kommer til effektivitet og dataprosessering. Vi bør forvente – og omfavne – en framtid der maskiner styrer passasjerflyene våre eller utfører hjerteoperasjonene våre. Hvorfor skal vi ta til takke med klønete, distraherbare menneskelige piloter eller kirurger hvis det finnes et bedre alternativ?

Digitalt sukker

Det vil fortsatt være behov for mennesker for å drifte den digitale økonomien, men ikke på langt nær like mange som tidligere. Samtidig kan alle pilotene, kirurgene og regnskapsførerne heller utføre de jobbene der maskiner kommer til kort.

Som Sherry Turkle ved MIT poengterer: Det finnes situasjoner hvor en maskins tilstedeværelse ødelegger opplevelsen. Ta sosiale medier som et eksempel. Facebook og Twitter kan ikke redusere ensomhet, for de har blitt designet til å tilby brukerne en unyansert form for sosial opplevelse. Som et slags digitalt sukker kan sosiale medier gi deg en umiddelbar tilfredsstillelse, men de vil alltid etterlate en tomhetsfølelse. Sosiale medier tilbyr oss kun en simulert sosial opplevelse, og det gjør oss i bunn og grunn mer ensomme.

Framtidens jobber i den sosial-digitale økonomien vil dreie seg om å
imøtekomme menneskers sosiale behov.

Før i tiden ble betegnelsen «sosialarbeider» brukt på en definert yrkesgruppe som tar hånd om dem som ikke kan ta hånd om seg selv. Men i en sosial-digital økonomi er betydningen mye bredere. Baristaen som lager kaffen din, tilbyr jo også en sosial tjeneste bare ved å spørre deg hvordan det står til. Dette enkle spørsmålet, selv om det er motivert av arbeidsplassens retningslinjer, ville ikke betydd noe som helst om det kom fra en maskin.

Evolusjon

Behovet for sosial interaksjon er et produkt av menneskets evolusjon. John Cacioppo, forsker i sosial nevrovitenskap, forklarer det med at mennesker er «obligatorisk selskapssyke». En dyrehageansatt som får i oppgave å lage et «passende område for arten Homo sapiens», skriver han, ville «ikke ha plassert et medlem av menneskefamilien i isolasjon» av samme grunn som at vedkommende ikke ville «ha plassert et medlem av Aptenodytes forsteri (keiserpingvinen) i varm ørkensand». Med andre ord: Hvis man ønsker å torturere et obligatorisk selskapssykt dyr, vil den mest kostnadseffektive metoden være å isolere det.

Gjennom den industrielle og den postindustrielle æraen har menneskets sosiale natur blitt undertrykt av vår kulturelle effektivitetsavhengighet. Men den digitale revolusjonen kan hjelpe oss med å gjenoppdage det vi har mistet på veien. I dag er bruken av digital teknologi på arbeidsplassen først og fremst motivert av behovet for å øke produktiviteten. Men med en sosial tilnærming kunne vi i stedet fokusert på å gi arbeiderne friere tøyler til å utfolde seg.

I en sosial økonomi vil effektivitet fortsatt være viktig, men vi vil kunne ta høyde for menneskelig feilbarlighet.

Historiefortelling

I tillegg til effektivitet bør vi også tenke på hvordan vi kan øke den sosiale dimensjonen ved ulike yrker – også dem som tilsynelatende ikke er utpreget sosiale. For eksempel astronautyrket. Med effektivitet som hovedprioritet burde vi fase ut menneskelige romfarere umiddelbart. Maskiner slår oss allerede på kurskorrigeringer og datainnsamling, og krever ikke de ekstra fasilitetene som vi mennesker trenger for å holde oss mette og åndsfriske i verdensrommet. Men det finnes en annen tilnærming til utforskningen av universet – en som har menneskets deltakelse i sentrum. Historiefortelling har alltid vært en viktig sosial aktivitet for mennesker. Og selv om romsonder kan strømme data fra Olympus Mons på Mars, vil de aldri være i stand til å meddele en følelsesmessig tilfredsstillende historie om hvordan det var å klatre på det vulkanske fjellet. Hvorfor skal vi i det hele tatt utforske verdensrommet hvis det ikke er for å bidra til menneskets historiefortelling? Fra et sosialt perspektiv ville det å erstatte menneskelige astronauter med maskiner vært litt som å erstatte skuespillerinnen Meryl Streep med en CGI-animasjon.

Skal engstelige foreldre spå framtidens jobbmarked, bør de heller se til vår egen fortid enn å følge iherdig med på den teknologiske utviklingen. Før Homo sapiens ble jordbrukere, tilhørte vi jeger- og sankersamfunn som tilfredsstilte mange av de sosiale behovene vi har, og som vi savner i dag. Framtidens jobber innen den sosiale økonomien vil dreie seg om å imøtekomme de behovene igjen.

Hvis det skal kunne skje, må politikere, beslutningstakere og arbeidsgivere endre tenkemåte. Nå er ansatte som jobber mest direkte med andre mennesker, ofte de første til å erstattes av automatiserte tjenester. Men dette er et valg, ikke en økonomisk nødvendighet. Den digitale revolusjonen krever ikke at vi slutter å verdsette mennesker eller menneskelig interaksjon.

Heller enn at utbyttet fra automatiseringen går rett i lommene på noen få milliardærer, burde vi begynne å bruke pengene til å gjenopprette meningsfulle forbindelser mellom naturlig selskapssyke vesener. Hvis vi lykkes med det, vil det være en menneskelig historie verdt å fortelle.

Gratis prøve
Kommentarer