Framtida er strekkode

Denne maskinen får samfunnsansvar-teoriene til å funke i praksis.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

UKAS VALG

[maskin] Denne lille rakkeren burde være med på alle shoppingturer nå fram mot jul. The Corporate Fallout Detector kan minne litt om en kaldkrigsk geigerteller, hvis du husker hvordan de så ut. Det er altså en robust boks med store brytere og visere i klassisk reodorfelgendesign, og den kan gi deg et helt nytt syn på strekkoder.

Strekkoder har noe ufortjent blitt et symbol for alt som er vondt og vanskelig i den globale økonomien. Men strekkoder er ikke noe annet enn et språk, og kan si hva som helst. Når du retter scanneren på The Corporate Fallout Detector mot strekkoden klistret til en vare, forteller apparatet deg i hvilken grad produktet tar hensyn til miljø og arbeiderrettigheter. Strekkoden sjekkes mot et stort register på internett, som rapporterer tilbake om hvordan varen skårer. Jo dårligere resultat, jo høyere piper maskinen.

Siden det ikke finnes noen global myndighet som kan straffe selskaper som bryter de internasjonale miljø- og arbeidstakerreglene, er vi overlatt til teorien om bedriftenes samfunnsansvar. Men det er ikke så greit å holde oversikt over hvilke bedrifter som bryter reglene, og hvilke varer som derfor bør unngås. Da er The Corporate fallout Detector kjekk å ha. Denne maskinen får rett og slett samfunnsansvar-teoriene til å funke i praksis. Bare så synd at den foreløpig ikke fungerer og ikke finnes – som noe annet enn et kunstprosjekt. James Patten har laget dette verket, som blant annet har vært utstilt på MoMa, The Museum of Modern Art i New York.

Den britiske forbrukerorganisasjonen ethiscore.org er enige med Patten i at vilkårene bak logoene burde være lettere tilgjengelige for forbrukerne, og har derfor laget etikkrangeringer, se side 14 i denne utgaven av Ny Tid.

Peter Coffin har forresten også laget kunst av strekkoder. Han deltok i Free Biennale i New York i 2002 med klistremerker som kan klistres over de vanlige strekkodene på dagligvarer og andre produkter. Når du kommer til kassa med en av Coffins strekkoder, viser displayet «have, take, give, want, lose, need»

[sakprosa] Hvis du derimot er i tvil om den individuelle forbruker er rett adressat i denne saken, og om det heller er mulig å styrke de politiske institusjonene på globalt nivå, anbefales boka Global Covenant: The Social Democratic Alternative to the Washington Consensus, av David Held.

[mobilteknologi] Men kanskje The Corporate Fallout Detector og Ethiscore kan kombineres i framtida? I Japan har de, selvfølgelig, allerede mobiltelefoner som kan lese strekkoder, fortrinnsvis neste generasjons koder, såkalte «DataMatrix 2D barcode». Du bare vipper opp mobilen, tar et bilde av koden, og vips så begynner telefonen å gjøre det den har fått beskjed om.

Foreløpig er det ikke overraskende i hovedsak annonsører som har tatt i bruk denne teknologien, men her bør flere kjenne sin besøkelsestid. Rundt om kring på plakater og klistremerker på gatehjørnene i Japan henger det strekkoder med linker til websider, mailadresser og musikk.

[konsert] Som de multinasjonale selskapene pleier å si: «With words big as headlines, the Gospel according to you, is broadcast on frequencies, too frequent to see through. But you’ve got Nothing to say. Nothing to say. Nothing to say – to me». Sitatet er hentet fra Motorpsychos Demon Box. 5. desember spiller de i Bergen, den 7. i Oslo og 8. i Trondheim. Juhu!

---
DEL