Framtida for norsk industri

Verden trenger norsk aluminium, men hvem skal stå for produksjonen om ikke arbeidsfolka på Karmøy og Lista gjør det?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fredag 13. juni samlet arbeidsfolk fra alle landsdeler seg foran Stortinget til demonstrasjon. Kravet var at regjeringa må oppfylle løftet sitt og etablere et industrikraftregime.

Før stortingsvalget i 2005 hånet politikere fra det rød-grønne alternativet høyreregjeringa som tillot at papirfabrikken Union ble lagt ned. Da de rød-grønne vant valget hadde arbeidsfolk grunn til å vente handlekraft. Likevel har det vært unødig sommel rundt framtida for norsk industri, noe som har resultert i stor usikkerhet på industriarbeidsplasser rundt om i landet. Industrien etterlyser langsiktige avtaler for kraftleveranse, noe det burde være stor vilje til ettersom regjeringserklæringa slår fast at det skal etableres et industrikraftregime.

En rekke lokalsamfunn i Norge, fra Lista i sør til Finnsnes i nord, er bygd opp rundt produksjon av aluminium, silisium, stål, treforedling, gjødsel og andre eksportprodukter. Dette er hjørnesteinsbedrifter som ble bygd opp nær vannkraftverkene. Den gang vi bygde landet. På Hydro Aluminium på Karmøy jobber det 1400 folk. Mange med familier og hus på Karmøy. Om anlegget på Karmøy stenger av må disse menneskene finne nytt arbeid, nye barnehageplasser til barna sine og ta opp nye huslån andre steder. Sannsynligvis på steder med press på barnehager og boliger fra før. Usikkerheten rundt fortsatt drift på anlegget har muligens fått noen til å flytte allerede. Det rokkes ved bosettingsmønsteret når det røres ved industrien.

Verden vil fortsette å trenge aluminium selv om anlegget på Karmøy stenges av. Aluminiumsetterspørselen vil sannsynligvis øke mellom 5-7 prosent årlig. Hvem skal stå for produksjonen om ikke arbeidsfolka på Karmøy gjør det? Kineserne? Arbeidere i Qatar? Eller folk andre steder som ikke er i nærheten av norske standarder for sikkerhet, arbeidsmiljø og utslippskrav? I løpet av en generasjon har arbeidet innen industrien gått fra å innebære stor risiko for liv og helse til å lede an i arbeidsmiljøforbedringer, større sikkerhet og økt medvirkning. Det er direkte usolidarisk og miljøfiendtlig å kaste industrien ut av Norge. Derfor bør fagbevegelsen, bedriftene og miljøbevegelsen tømre en allianse for å bevare norske industriarbeidsplasser.

LO etterlyser langsiktige kraftkontrakter som varierer i forhold til prisen på råvarer eller produkter, og som kan bindes til forsyningssituasjonen for strøm. Dette er kraftkontrakter som kan gjøres avhengig av miljøforbedringer og satsing på energigjenvinning i industrien. Eller man kan se på løsninger som allerede gjennomføres i EU-land, der flere industribedrifter går sammen og byr på en større felles kraftmengde. Løsningene fins, men regjeringa må vise handlekraft.

Ingen økonom kan regne seg vekk fra at det er god klimapolitikk å satse på produksjon av silisium og aluminium i Norge. Uten silisium hadde ikke Norge klart å bli verdensledende innenfor solcelleteknologi. Våre aluminiumsverk har siden midten av 1990-tallet kutta utslippet av klimagasser med 40 prosent, mens andre sektorer som olje og vegtrafikk øker CO2-utslippene fra år til år. Norsk industri framstår som en del av miljøløsningene verden trenger. Ei framtid for kraftkrevende industri i Norge er avhengig av at langsiktige kraftløsninger kommer på plass. Jeg håper regjeringa viser handlekraft og at fredag 13. kan minnes som en lykkens markeringsdag for framtida for norsk industri. Ellers har arbeidsfolk grunn til å føle seg svikta.


---
DEL