Framtid uten utopi?

Rees strever like mye som oss andre med å skille vitenskap fra science fiction. Han erklærer seg som teknologisk optimist og politisk pessimist, men teknologiens rolle blir vanskelig å forstå uten en troverdig visjon av en bedre verden.
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 19.02.2019
On the Future – Prospects for Humanity
Forfatter: Martin Rees
Princeton University Press, USA

Den engelske astronomen Martin Rees, baron Rees av Ludlow, forhenværende president av The Royal Society, har en imponerende vitenskapelig karriere bak seg, og han har også markert seg som populærvitenskapelig forfatter og futurist. I 2003 skrev han en bok med den urovekkende tittelen Our Final Century. Den nyeste boken hans er på mange måter en omformulering av denne. På nytt tar han opp menneskehetens framtid og holder våre enestående muligheter opp mot overhengende farer. Rees formaner oss om at dette er århundret der alt står på spill, der menneskets kosmiske skjebne vil besegles.

Rees framstår med en aura av kosmisk visdom, som om han var en del av de vises råd på Supermanns hjemplanet Krypton og advarte om ubegripelige farer, eller som om han var en klok teknokrat fra Isaac Asimovs science-fiction-bøker, der man planlegger med titusenårsperspektiver. Til tross for all sin distingverte vitenskapelighet og engelske jordnærhet røper Rees en dragning mot det spekulative og fantastiske, og som leser blir man ikke overrasket over å høre at tegneserien Dan Dare – Pilot of the Future [i norsk utgave: Dan Djerv, red. anm.] var hans yndlingslektyre i oppveksten på 50-tallet. På den tiden, forteller han, var det helt naturlig for datidens «Royal Astronomer» å avvise romfart som «rent nonsens» og en umulighet. Som voksen fikk han fikk selv tittelen «kongelig astronom» og har fulgt den teknologiske akselerasjonen fra månelandingen – tiår for tiår – fra et privilegert utsynspunkt midt i internasjonale forskningsmiljøer blandet med et spekulativt perspektiv fra stjernenes synsvinkel.

En påfallende velkjent framtid

Som leser våger man å håpe på et balansert blikk på den teknovitenskapelige situasjonen: ikke bare på kunstig intelligens, automatiserte systemer, roboter, romfart og genredigering, men også på de mer allmenne problemene, slik som drivhuseffekten og de globale ressurskrisene. Det som ville gjort en slik bok eggende, ville være en framheving av noe framfor noe annet, en bagatellisering av det de fleste betrakter som viktig – eller en framheving av noe de fleste anser som uviktig. Likevel er Rees’ framtidsperspektiver påfallende lite overraskende. Med få unntak går han gjennom kjent stoff og kommer med advarsler vi har hørt før: å flykte til Mars er ingen løsning, faren for terror med manipulerte virus og atomvåpen på avveie er noe vi må lære å leve med – og kunstige intelligens i kombinasjon med bioteknologi forandrer framtidsutsiktene på måter vi knapt kan forutse. For mange lesere vil han først og fremst bidra til å forlenge listen over ukjente og urovekkende framtidsfaktorer.

Rees minner oss på at vi også er ansvarlige for teknologien vi ikke utvikler.

Det betyr ikke at visdommen er en saga blott i det konstante framtidssjokket vi gjennomlever. Rees’ kosmiske perspektiv og overveldende tidslinjer innbyr til en veloverveid distanse til øyeblikket – sammen med en akutt bevissthet om hvor mye som står på spill. Vi kjenner denne kosmiske omtanken for den blå planeten fra astronomen Carl Sagan, som i likhet med Rees lot seg inspirere av tanken om utenomjordisk liv menneskehetens mulige ekspansjon til andre planeter. Rees henter også inspirasjon fra science-fiction-pioneren H.G. Wells, som i poetiske vendinger inviterer oss til å tenke at «alt som er og har vært, bare er begynnelsen på begynnelsen, demringen før daggryet […], at alt menneskeånden har oppnådd, bare er en drøm før oppvåkningen».

Teknologisk optimisme og politisk pessimisme

H.G. Wells var også sosialist og en politisk tenker, og han brukte framtidsfablene til å problematisere nåtiden. Rees erklærer på sin side at han er teknologisk optimist, men politisk pessimist. Han oppsummerer dette synet ved å henvise til en EU-politiker som under finanskrisen uttalte: «Vi vet hva vi skal gjøre, men ikke hvordan vi skal bli gjenvalgt når vi har gjort det.» Takk og farvel til tanken om et planetært råd som sindig planlegger planetens framtid, altså. Politikkens korte valgsykluser blir et bilde på menneskenes generelle innskrenkethet: Vi konsentrerer oss om det som er nær i rom og tid, og de umiddelbare bekymringene får alltid forrang.

Rees formaner oss om at dette er århundret der alt står på spill, der menneskets kosmiske skjebne vil besegles.

Misforholdet mellom hva vi burde gjøre og hva vi faktisk gjør, dukker opp i Rees egen argumentasjon. Han påpeker at siden atombomben har «føre-var-prinsippet» vært viktig innen forskningen. Tiltak for å begrense bruk av biologiske våpen, helautomatiske drapsroboter og cyberinfiltrasjoner blir stadig viktigere, men uansett hvilke overenskomster og traktater vi underskriver, vil det være en fare for at terrorister eller «røverstater» tar dem i bruk. Dermed vil vi i all hemmelighet utvikle dem for å forsvare oss, sier Rees. Ligger ikke også en slik logikk til grunn for den sviktende evnen til å gjøre noe med drivhuseffekten? De landene som holder tilbake på utslippene, påfører seg selv en økonomisk ulempe, og dermed blir visdommens anbefalinger trumfet av egeninteressens rå imperativer. Rees minner oss på at vi også er ansvarlige for teknologien vi ikke utvikler. Han håper selvsagt på at innovasjon innen energifeltet og en målrettet økologisk forvaltning kan løse problemet, men gjetter for sin egen del at framskrittet innen klimapolitikken vil være minimalt de neste 20 årene.

Moralsk framskritt?

Uten et realistisk håp om politisk framgang er det vanskelig å skjønne hvordan Rees kan være så optimistisk på teknologiens vegne. Han vier påfallende mye oppmerksomhet til faren for høyteknologisk terrorisme og til muligheten for fatale feiltrinn i vitenskapelige eksperimenter, løpske laboratorieframstilte virus eller sorte hull som sluker jorden. Rees prøver samtidig å vurdere kortsiktig bekymringer opp mot framtidsperspektiver på millioner av år, der han forestiller seg at menneskenes arvtagere vil bli maskiner med tilnærmet evig liv som vil utforske og erobre galaksen. Dette virker totalt urealistisk, om ikke av andre grunner enn at maskiner går for lett i stykker og er for lite fleksible til å reparere seg selv. Rees framhever at det er vanskeligere enn noensinne å skille mellom science fiction og virkelighet, og har selv ingen klare kriterier.

Rees’ bok er full av interessante drøftinger, men mangler H.G. Wells’ utopisk-politiske tilnærming til framtiden. Oppgaven til en bok om menneskehetens framtid burde romme en forestilling om en beundringsverdig og klok global sivilisasjon, om skissen enn er aldri så vag. Avslutningsvis berører han riktignok det avgjørende poenget, som burde stått i sentrum for bokens prosjekt: Menneskenes utfordring består ikke primært i å kalkulere og forstå, men i å oppdra seg selv moralsk. I det arbeidet kommer både ingeniører og futuristiske teknokrater til kort.

Les også: Internett må fjernes!

Kommentarer