Fram til fortida

Filosofen Theodor Adorno satte i Den nye musikkens filosofi Arnold Schönberg (1874-1951) og Igor Stravinskij (1882-1971) opp mot hverandre som musikkens to motpoler, som representanter for motstridende prinsipper. Der førstnevnte representerte det nye og ekte, videreutvikling av tradisjonen og det musikalske materialet, var sistnevnte selve innautentisiteten og forfallet personifisert. Luringen Stravinskij inkorporerte imidlertid i seinere […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Filosofen Theodor Adorno satte i Den nye musikkens filosofi Arnold Schönberg (1874-1951) og Igor Stravinskij (1882-1971) opp mot hverandre som musikkens to motpoler, som representanter for motstridende prinsipper. Der førstnevnte representerte det nye og ekte, videreutvikling av tradisjonen og det musikalske materialet, var sistnevnte selve innautentisiteten og forfallet personifisert. Luringen Stravinskij inkorporerte imidlertid i seinere år Schönbergs tolvtoneteknikk i sitt kompositoriske repertoar og gjorde den dermed til en historisk retning som en hvilken som helst annen.

Ny-saklighet

Stravinskij var en representant for det tidlige 1900-tallets «ny-saklighet», som misbilliget romantikken. En av grunnene til at han gikk tilbake til fortidas musikk, var at han mente at den romantiske musikken, i hvert fall slik den ble tolket av hans tids orkester og dirigenter, ble en slags musikalsk manifestasjon av tysk idealistisk filosofi, noe som kom i veien for selve det musikalske materialet. Han avviste dessuten at musikken skulle ha ekstramusikalske referanser, at den viste til noe annet enn seg selv.

Derfor var det kanskje bare naturlig at han i stor grad ble tiltrukket av dansen, og at mange av de viktigste verkene hans er balletter: Det rytmiske, fysiske, konkrete aspektet ved musikken var viktig for ham.

Stuttgarter Kammerorchester har under sin dirigent Dennis Russell Davies på ECM spilt inn noen av Stravinskijs nyklassiske verker, hovedsakelig fokusert på dansen. Det eldste er balletten Apollon musagète fra 1927, det eldste Momentum pro Gesualdo di Venosa ad CD annum fra 1960. Mellom disse kommer en av Stravinskijs mest kjente verker, Danses concertantes fra 1942 og konserten i D for strykeorkester fra 1946.

Spillet til Stuttgarter Kammerorchester er lett, slankt og raffinert med en skarp rytmisk markering. Det har en kjølig saklighet som Stravinskij ville ha anerkjent – han insisterte jo på at musikken hans ikke skulle tolkes, gis et personlig preg, men bare «reproduseres». Lyden på denne cd-en er noe av det bedre jeg har hørt på en orkesterutgivelse, og den gjør at komponistens orkestreringsmessige mesterskap kommer til sin rett. Dette er altså en veldig god utgivelse som jeg sterkt anbefaler.

Komponistens egne innspillinger med Columbia symfoniorkester gir imidlertid en følelse av en jordnærhet og et fysisk driv som kommer av en slags skjødesløs selvgodhet som kanskje bare komponisten kan tillate seg, og er noe alle med interesse for denne musikken bør få med seg.

Bach med Stravinskij-blikk

Opprinnelig forkastet Stravinskij solofiolinen på grunn av dens konnotasjoner til romantisk virtuoseri. Gjennom den amerikanske fiolinisten Samuel Dushkin ble han imidlertid kjent med en annen spillemåte – en som passet hans behov. Resultatet var at Stravinskij skrev en fiolinkonsert til Dushkin, i tillegg noen stykker for fiolin og klaver.

På en ny cd fra ECM har fiolinisten Leonidas Kavakos og Péter Nagy koplet disse duoene, Duo concertante og Suite italienne, med J.S. Bachs første sonate og første partita for solofiolin. Suite italienne er en omarbeidelse av noen av satsene fra balletten Pulcinella, som igjen henter mye av materialet fra italiensk førklassisistisk musikk, blant annet Pergolesi. Etter min mening fungerer satsene bedre i sin opprinnelige form. Duo concertante er imidlertid et verk originalt skrevet for denne besetningen, og det er av høy kvalitet. Stykket er ment å skulle være en parallell til antikkens hyrdepoesi. Bach er et referansepunkt selv om han ikke er eksplisitt sitert. Begge verkene spilles ypperlig av Kavakos og Nagy.

Kavakos trakterer naturligvis Bach-stykkene alene, og han gjør det i og for seg veldig bra. Problemet er at han spiller disse stykkene på samme måte som han spiller Stravinskij. Men Stravinskijs estetikk er ikke barokkens. Måten Kavakos spiller Bach på, representerer kanskje heller den måten Stravinskij og hans tid betraktet barokkens estetikk på. Men nyere forskning på historisk oppføringspraksis har vist at den barokke estetikken og framføringsmåten var full av retorikk og kontraster, elementer som Stravinskij i sin «ny-saklighet» hadde lite til overs for. Som Bach-spill betraktet synes jeg derfor ikke at Kavakos’ framføring holder mål, uavhengig av dens øvrige meritter, som er mange.

---
DEL

Legg igjen et svar