Fra traktater til forfatning?

EU-toppmøtet i Dublin i juni gjorde jobben sin: De mange EU-traktatene er samla i ett dokument som fastlegger hvordan makt og myndighet skal fordeles mellom EU og medlemsstatene – og innad i EU.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det nye barnet har mange navn, blant annet avhengig av hvilket språk som er utgangspunktet, konstitusjon, forfatning, grunnlov. På forsida kaller det seg en «grunnleggende traktat», men inne i teksten brukes bare ordet forfatning (constitution på engelsk og fransk). Tony Blair og enkelte andre brukes ordet «forfatningstraktat» (constitutional treaty) om dette dokumentet.

Men er det en forfatning eller er det en ny traktat? Da må vi se på innholdet i dokumentet:

Hva er nytt?

Nytt er det at Unionen («Unionen» er det ordet som dokumentet sjøl hele veien bruker om EU) får status som juridisk person og kan opptre som en stat utad. Det betyr at den kan inngå avtaler som forplikter medlemsstatene uten at avtalene trenger å bli ratifisert i den enkelte medlemsstat.

Nytt er det også at EU-lovers forrang framfor nasjonale lover nå festes i denne grunnleggende traktaten. Inntil nå har dette viktige EU-prinsippet hatt ryggdekning i en dom i EF-domstolen fra 1964.

EUs enekompetanse

Et viktig formål var å rydde opp i kompetansefordelingen mellom EU og medlemsstatene. Det skjer ved at dokumentet fastslår på hvilke områder EU skal ha enekompetanse, på hvilke områder EU og medlemsstatene skal ha såkalt «delt kompetanse» – og hvor EU ikke skal blande seg inn i indre nasjonale forhold.

EU skal ha enekompetanse når det gjelder konkurransereglene for det indre markedet, det som for oss i Norge er det samme som EØS-regelverket. EU skal også ha enekompetanse for tollunionen, handelspolitikken, penge- og valutapolitikken og fiskeressursene. I tillegg skal EU ha enekompetanse til å inngå de fleste internasjonale avtaler på vegne av medlemsstatene.

Delt kompetanse eller underordning?

Unionen skal dele kompetansen med medlemsstatene i politi- og justissaker og om landbruk, fiske, transport, energi, sosialpolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, regionalpolitikk, miljøpolitikk, forbrukervern og «felles sikkerhetsproblem på folkehelseområdet».

På alle disse områdene har både medlemsstatene og Unionen myndighet til «å gi lover og vedta juridisk bindende rettsakter». Men medlemsstatene utøver bare sin myndighet «i det omfang Unionen ikke har utøvet sin eller har opphørt med å utøve den».

Defineres som stat også innad

På alle områder med delt kompetanse har EU førsteretten til å vedta noe. Og i tillegg har EU-lover og EU-retten forrang hvis det skulle bli en lovkollisjon. Uttrykket «delt kompetanse» er derfor sterkt misvisende. Ingen ting som vedtas på statlig, regionalt eller lokalt nivå i medlemsstatene, kan gå på tvers av vedtak fra Unionens side.

Dette betyr at EU på viktige områder defineres som en stat også innad – i forhold til medlemsstatene. EU blir ikke en stat med all den makt og myndighet som stater vanligvis har. Men EU blir en stat på alle de områdene der EU gis «enekompetanse» og såkalt «delt kompetanse».

En traktatbasert forfatning

EU er med denne nye grunnleggende traktaten fortsatt et traktatbasert samarbeid mellom stater. Det er ikke EUs organ som vedtar dette dokumentet. Det er medlemsstatene som inngår en traktat seg i mellom.

Men samtidig avstår statene så mye myndighet til EUs organ at EU kan opptre som en stat både utad og innad på svært viktige politikkområder. I rollen som stat vil EU opptre i samsvar med denne «grunnleggende traktaten» som dermed får samme funksjon som en forfatning for EU.

Skal fungere som forfatning

Medlemsstatene har fortsatt sine egne forfatninger – og forholdet mellom disse forfatningene og den nye EU-forfatningen sies det ikke noe om. Men EF-domstolen har for tretti år sia fastslått at også de nasjonale forfatningene må vike hvis de er i strid med EU-traktaten.

Denne underordningen har den tyske forfatningsdomstolen ikke godtatt. Så det fins fortsatt rom for strid om forholdet mellom EU-forfatningen og de nasjonale forfatningene.

Men det er ingen tvil om formålet med det nye EU-dokumentet: Det har til oppgave å fastslå når nasjonale vedtak og nasjonal jus må vike for EU-vedtak og EU-jussen. Slik fungerer det som en forfatning for EU.

Kvalifisert flertall

Fra 2009 skal vetoretten stort sett begrense seg til utenriksspørsmål og skattepolitikk. På andre områder der myndighet er overført til EU, skal de aller fleste vedtak tas med kvalifisert flertall.

Kvalifisert flertall skal bety at vedtak i Det europeiske råd og Ministerrådet bare kan fattes hvis minst 55 prosent av statene stemmer for vedtaket, og hvis disse statene til sammen har minst 65 prosent av folketallet i EU.

I tillegg kreves det at minst femten stater stemmer for vedtaket. Så lenge EU har 25 medlemsland, slår dette kravet «i hjel» kravet om «minst 55 prosent».

I saker der Ministerrådet skal fatte vedtak uten at det fins noe forslag fra kommisjonen eller fra EUs nye utenriksminister, kreves det et flertall på 72 prosent av statene og minst 65 prosent av folketallet.

Disse stemmereglene betyr at statene i praksis stemmer med størrelsen på befolkningen. Små EU-land skal ikke lenger ha flere stemmer i forhold til folketallet enn store EU-land.

Krav til blokkering

For at vedtak skal kunne hindres, er det et tilleggskrav at minst fire land utgjør mindretallet. Det betyr at vedtak kan blokkeres hvis 11 av 25 land ikke støtter vedtaket (stemmer mot eller avholder seg) eller hvis minst fire land med minst 35 prosent av folketallet i EU ikke støtter vedtaket.

Kravet om at mindretallet må være på minst fire for å hindre et vedtak, har sammenheng med at de tre største EU-land har over 44 prosent av folketallet i EU. De tre største må altså ha støtte fra minst ett land til for å hindre et vedtak.

Folkeavstemninger i minst ni land

Forfatningen vil ikke tre i kraft før den er godkjent (ratifisert) i alle medlemsland og av EU-parlamentet. Ni medlemsland har gjort det klart at det skal være en folkeavstemning før parlamentet deres tar den endelige avgjørelsen. De ni er Storbritannia, Frankrike, Spania, Nederland, Belgia, Tsjekkia, Danmark, Irland og Luxemburg. Det kan også bli holdt folkeavstemninger i Polen og Finland.

Og hvis det blir nei-flertall?

Sjansen for nei-flertall regnes som størst i Storbritannia, Tsjekkia, Danmark og Irland. Kravet i forfatningen om at den ikke vil tre i kraft før den er godkjent i alle medlemsland, vil antakelig ikke få noen betydning hvis land som Danmark eller Irland stemmer nei. Da vil de øvrige EU-land la traktaten gjelde for dem som har godkjent den – og forhandle fram en særavtale for land som ikke godkjenner den. Eller sørge for at det blir en ny folkeavstemning med ja-flertall.

Det samme vil antakelig skje også om britene skulle stemme nei. Skulle det også bli nei-flertall i land som Frankrike eller Spania, blir situasjonen en annen. Men det er nokså usannsynlig.

---
DEL

Legg igjen et svar