Fra jungel til park

Før tenkte norske politikere på den globaliserte økonomien som en vill jungel. Nå tenker de på den som en pyntelig park. Hvordan gikk det til, og hvilke muligheter åpner seg i fortsettelsen?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[tankesett] 16. januar innledes neste kapittel i en fascinerende historie som handler om kultur og språk, like mye som den handler om økonomi. De siste årene har det nemlig skjedd en liten revolusjon i måten de fleste norske politikerne ser på den globaliserte økonomien.

Kronprins Haakon og finansminister Kristin Halvorsen åpner onsdag 16. januar «kick off»-konferansen for evalueringen av de etiske retningslinjene for oljefondet (formelt Statens Pensjonsfond – Utland). Et samlet Storting, med et mulig unntak for et ambivalent FrP, står bak disse retningslinjene. Der står det at fondet er «et virkemiddel», som skal brukes til «å fremme en bærekraftig utvikling», og fondet skal ikke foreta investeringer som medvirker til «krenkelser av menneskerettighetene eller alvorlige miljøødeleggelser».

For mindre enn ti år siden hadde pipa en helt annen låt. Her kommer et knippe soundbites fra debatten: «Dessverre er det slik at vi i den globale økonomien ikke kan unngå å komme i kontakt med det som er vondt og leit» sa Per Kristian Foss (H) til Dagbladet 5. mai 2002. «Det er ikke lett å skille mellom de hvite og de svarte ridderne i en internasjonal økonomi der selskapene er innvevd i hverandre» sa sentralbanksjef Svein Gjedrem til Bergens Tidende 10. mars 2001.

Også Ap stemte i: «i et internasjonalt marked med tusenvis av konserner og selskaper, som ofte er vevd inn i hverandre på forskjellig vis, er det nesten umulig å forhindre at pengene havner på steder hvor vi helst ikke ville hatt dem» sa Karl Eirik Schjøtt-Pedersen til Adresseavisen 8. mars 2001. «Etiske retningslinjer for investeringer representerer et betydelig problem i en globalisert verden med så mange multinasjonale selskaper» sa Venstres Lars Sponheim til NTB 11.februar 1998. «Det er nesten umulig å ha en detaljert oppfatning av hvert av de selskapene og datterselskapene oljefondet investerer i, og sikre at alle er ukontroversielle» sa Knut N. Kjær, sjefen for Norges Bank Investment Management som administrerer Oljefondet til Dagbladet 5. mars 2002.

I alle disse uttalelsene er den globaliserte økonomien utenfor politikkens rekkevidde, den er et uoversiktlig villnis, et virvar, et stykke vill natur, en jungel. Politisk styring er umulig, derfor må jungelens lov råde. Sånn er det bare. Trist, men sant.

Men i perioden 2002 til 2004 skiftet en lang rekke piper låt. Et viktig vendepunkt kom våren 2002, da det skjedde noe pussig på Stortinget. Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik, mannen bak Verdikommisjonen, ble diktert av FrP til å tenke etikk. FrP snudde, gikk sammen med Ap og SV og satte i gang en utformingen av etiske retningslinjer.

I 2004 var retningslinjene utarbeidet, og ble vedtatt av et samlet storting. Graden av entusiasme over vedtaket varierte noe. «Jeg oppfatter ikke forslagene som et dramatisk linjeskifte, mer som en systematisering av den praksisen oljefondet følger i dag» sa Per-Kristian Foss sin statssekretær Øystein Børmer til NTB 25. juni 2003. Dette er som «en Nürnberg-dom, bare i miljømessig og menneskerettslig sammenheng», sa SVs Øystein Djupedal til Dagbladet 26. juni 2003.

Det Per-Kristian Foss «ikke kunne unngå» i 2002 var plutselig blitt fult mulig, og i 2005 fikk Foss, som finansminister, æren av å kaste det første selskapet ut av fondet – Kerr McGee som opererte i det okkuperte Vest-Sahara. «Beslutningen om å utelukke selskapet er basert på en tilråding fra Petroleumsfondets etiske råd» uttalte Foss i ei pressemelding 6. juni, og gikk i liten grad inn i sakens forhistorie.

Etter hvert som tida har gått har derimot motstanderne av etiske retningslinjer blitt varmere tilhengere. Knut N. Kjær slutter nå som sjef for oljefondet, og da han ble intervjuet av NRK P2 i romjula 2007 trakk han fram de etiske retningslinjene som en av tingene han var mest stolt av i sin sjefsperiode.

Høsten 2007 var Høyres Børge Brende og Venstres Lars Sponheim blant de ivrigste talsmennene for en mer aktiv uttrekkspraksis. «Norge bør snarest trekke sine oljemilliarder ut av alle selskaper som driver forretning i Burma. Dette vil være et av de virkemidlene Norge faktisk kan bruke for å hjelpe verden å bli kvitt regimet i Burma. I den situasjonen vi er nå, vil det være en unik markering å trekke ut alle investeringer i selskaper som er inne i landet», sa Sponheim til Aftenposten 28. september.

Stopp en hal. Les sitatene fra før 2003 en gang til. Hva skjedde med jungelen? Jo den er blitt til en park, særdeles kultivert, regulert og kontrollerbar. Det som tidligere var umulig, å styre investeringene, er nå blitt ikke bare mulig, men ønskelig. Investeringene er blitt et virkemiddel, en machetekniv som kan brukes til å gjøre den global økonomien mindre som en jungel, og mer som en park. Dette er viktig i seg selv. Og i fortsettelsen av dette skiftet i synet på den globaliserte økonomien åpner det seg et interessant handlingsrom. Ulike former for blandingsøkonomi er mulig også på globalt nivå. Man må ikke få med alle land før man begynner, noen kan gå foran. Dette er interessant i debattene om globale skatter, skatteparadiser, handel og gjeld.

Så hvordan gikk det til at så mange piper fikk en annen låt? Hvordan ble jungelen til en park? Oljefondet består av de inntektene fra oljevirksomheten det hvert år ikke er plass til på statsbudsjettet. 1996 var det første året det ble satt av midler i oljefondet. Etter hvert ble det avslørt at pengene var plassert i svært kontroversielle selskaper. Disse var involvert i produksjon av landminer, klasebomber, slavearbeid, grove former for barnearbeid, grove miljøødeleggelser og så videre, og så videre. Jeg skrev min hovedoppgave ved Universitetet i Oslo om debatten som fulgte, og denne analysen er delvis basert på den oppgaven.

Det var NorWatch, Framtiden i våre henders graveredaksjon med fokus på norsk næringsliv i sør, som gravde fram den første avsløringen av kontroversielle investeringer som fikk stor mediedekning i 1999. Senere fulgte avsløringer gravet fram av SV, Erling Borgen på oppdrag fra Kirkens Nødhjelp, og Dagbladet.

Det manglet ikke på kritikere fra blant annet SV og Framtiden i våre hender som mente det var umoralsk å investere i disse selskapene, og at pengene måtte trekkes ut. Men i den offentlige debatten var det nesten utelukkende moralsk argumentasjon, ikke økonomisk, som ble referert fra kritikerne. Kritikerne ble sitert på at dette er ille, men slapp i svært liten grad til med økonomiske oppskrifter på hvordan en mindre uetisk investeringspraksis kunne gjennomføres.

Det kom heller ingen moralske motargumenter fra finansministrene Foss og Schjøtt-Pedersens om at investeringene var uproblematiske. Motargumentene var derimot økonomiske: det er ikke mulig å gjennomføre etiske retningslinjer, fordi den globale økonomien er så uoversiktlig. I den offentlige debatten ble altså moralske pro-argumenter stående mot økonomiske contra-argumenter. Dermed ble Gjedrem, Foss og Schjøtt-Pedersens beskrivelser av den globale økonomien som en jungel, lenge stående tilnærmet uimotsagt, fram til våren 2002.

Schjøtt-Pedersen som var finansminister i 2001 kjente ikke til at andre fond allerede praktiserte etiske retningslinjer. I Dagens Nærlingsliv 8. mars 2001 sier Øystein Djupedal at «en rekke amerikanske pensjonsfond i dag legger etiske kriterier til grunn. Dette betyr at jobben med å etablere en etisk målestokk allerede er gjort. – Jeg skal ta med meg dette og gå grundig gjennom det. Jeg har ikke vært klar over dette, sier Schjøtt-Pedersen».

Djupedal var en av de viktigste aktørene som bidro til å få på plass etiske retningslinjer. Sammen med sin rådgiver Kalle Hestvedt gravde han fram en av avsløringene, og gikk dermed gravejournalistene i næringa. Også NorWatch spilte en viktig rolle, mens de store mediene ikke kom på banen før sakens nyhetsverdi var skikkelig etablert. Mainstream-mediene har i denne saken god grunn til å spørre seg om hvorfor de var så treige. Men da journalist Thomas Ergo fikk overtalt sine sjefer i Dagbladet til å satse på saken, spilte Dagbladet en viktig rolle våren 2002, fram mot vendepunktet da Siv Jensen snudde.

Denne våren kom det nemlig en serie avsløringer av at fondet var involvert i kontroversielle selskaper. Men i motsetning til tideligere, slapp kritikerne nå til også med økonomisk argumentasjon om hvordan etiske retningslinjer kunne gjennomføres i praksis, i tillegg til de moralske argumentene. Det ble poengtert at fond både i Sverige og California allerede praktiserte etiske retningslinjer.

Den moralske argumentasjonen knyttes nå i stadig større grad opp mot Norges omdømme. Kristin Halvorsen mener det må være «samsvar mellom det Norge mener i offisielle sammenhenger, og måten vi oppfører oss på i praksis. Ellers vil Norge miste all moralsk autoritet», NTB 24. mars 2002. Siv Jensen slutter seg etter hvert til: «Vi kan ikke leve med disse skandaleavsløringene», Dagbladet 16. juni 2002.

Et spørsmål som bør debatteres på konferansen 16. og 17. januar er om retningslinjene er utformet nettopp for å unngå skandaleavsløringer, og for å unngå riper i den norske omdømmelakken. Når de aller mest kontroversielle selskapene kastes ut av fondet, vasker Norge hendene, og den mest plagsomme kritikken stilner. Er det tilstrekkelig for å si at fondet aktivt bidrar til å «fremme en bærekraftig utvikling»?

Nettopp denne formuleringen, hentet fra de etiske retningslinjene, innebærer at fondet ikke bare skal ivareta den negativt definerte plikten til ikke å skade andre, men også den positivt definerte plikten til å gjøre godt.

Fondet er involvert i ca 3500 selskaper, så langt er et tjuetalls verstinger ekskludert. Men eksklusjon er ikke det eneste virkemiddelet i de etiske retningslinjene. I tillegg driver Norges bank aktivt eierskap, og stemmer på bedriftenes generalforsamlinger. Hvilken effekt dette har vet vi foreløpig ikke. Norges Bank somlet veldig før de kom i gang med arbeidet, og først 4. mars 2008 kommer den første rapporten om hvordan det aktive eierskapet gjennomføres. Anne Kvam har nå tatt over ledelsen av dette arbeidet fra Henrik Syse.

En innvending mot at eierskapsutøvelsen kan ha stor effekt er at fondet eier under 0,5 prosent i snitt i hvert selskap. Dermed er innflytelsen fondet har alene liten. Spørsmålet blir i hvilken grad Syse har klart å få med seg andre investorer på samme praksis, og om denne samlede innsatsen vil kvalifisere til å konkludere med at fondet i sum bidrar til å fremme en bærekraftig utvikling. Her er det behov for sterkere internasjonalt samarbeid, men dette momentet har vært så godt som fraværende i debatten så langt.

Oljefondet fylles opp av en CO2-kanon, og bidrar til klimaendingene som hardest rammer verdens fattige. Under evalueringen vil det bli drøftet hvordan fondet kan investeres for å demme opp for skadene produksjonen av det lager. Derfor er det sannsynelig at det vil komme skjerpede klimakriterier når evalueringen legges fram for Stortinget våren 2009. Både Halvorsen og Erik Solheim har antydet dette. Før 2004 var det mange som hevdet at etiske retningslinjer enten ikke var gjennomførbart i praksis, eller ville føre til lavere avkastning. Begge påstandene har vist seg å være feil.

Globaliseringen er mye eldre enn mange hevder, men det er de tre siste tiårene at integreringen av verdensøkonomien virkelig har akselerert. Det har tatt lang tid før norske politikere og mainstream-medier nå har begynt å forstå hva som skjer. Men når et globalt perspektiv først har vist seg i denne ene debatten, betyr det at globale perspektiv også kan gjøre seg gjeldene i andre debatter. Særlig i debatten om handelspolitikk er dette nødvendig, der er nasjonale perspektiver så langt har vært fullstendig dominerende.

Endring er mulig. Det går sakte, men det er mulig. En annen verden er gjennomførbar i praksis.

---
DEL