Fra Hjørdis Haslum til Frøy Aagre

En viss tabloidavis hadde ved årsskiftet en debatt om kvinnenes rolle i norsk jazz. «Syngedamer i gutteklubb» skrev to forskere, og noe av essensen var at kvinnenes deltakelse var på menns premisser, med antydninger om utestenging fra denne arena for «mannlige kropper og maskuline dyder». «Jazzforskere i hylekor,» svarte en kvinnelig utøver som ikke kjente […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En viss tabloidavis hadde ved årsskiftet en debatt om kvinnenes rolle i norsk jazz. «Syngedamer i gutteklubb» skrev to forskere, og noe av essensen var at kvinnenes deltakelse var på menns premisser, med antydninger om utestenging fra denne arena for «mannlige kropper og maskuline dyder». «Jazzforskere i hylekor,» svarte en kvinnelig utøver som ikke kjente seg igjen.

Det er et faktum at kvinnelige utøvere er underrepresentert i jazzmusikken. Det interessante spørsmålet er hvorfor? Er jazz tøff musikk for folk med hår på brøstet?

Ennå er det store forskjeller i samfunnet; kvinner er overrepresentert i omsorgsyrker og lavtlønnsyrker, menn i styrer og direksjoner. I klassisk musikk har det vært markante skiller; mennene har tatt seg av det meste, spesielt perkusjon, messing og dype instrumenter, kvinnene har spilt lysere stryk, fløyte, harpe og piano.

I norsk jazz

Ser vi på norsk jazzhistorie, er det nok en beretning om mannsdominans. Selv om fiolinisten Hjørdis Haslum var en viktig del av ensemblet første gang ordet «jazz» stod på en plateetikett («Nye bondjazzen» av Original Oslo Jazzband 1925) – i dagens jazzører nok mest en kuriositet. Den første kvinne som sang en jazzpreget melodi på plate, var Kari Steen (senere Diesen) i 1936. På samme tid var storbandet «The Rhythmicans» i Bergen klokt nok til å slippe fram vokalistene Elin Sterner og Wenche Sem-Olsen, og Trondheims Bodega Band hadde kvinnelig pianist, Inger «Mikro» Michelsen. Den første «ekte» jazzsangerinne var norskamerikanske Betty Moe, som i 1938 deltok på en 78-plate med stringswing. Dermed har vi nevnt de seks kvinnelige pionérene i norsk jazz før 1940.

Okkupasjonstida var refrengsangerinnenes epoke. Med beslaglagte radioer og mangelfull plateimport, var det behov for levende musikk. I boka «Sigarett Stomp» (Jazz i Norge 1940-50) er det navngitt hele 22 vokalister i de fem årene. Mye skyldtes den Alice Babs-feberen som oppstod etter filmen «Swing it, magistern» 1940, med påfølgende serie av «Babs-konkurranser».

Det fantes et fåtall jazzinstrumentalister – og alle av en eller annen grunn utenfor Oslo. De var stort sett pianister, og den fremste av dem var nok Lillemor Ekeland Bakke på Hamar, hun «improviserte swingig og fint» ifølge en ettertidig kritikk. Men det fantes én enslig blåser: altsaksofonisten Åse Olsen, som deltok i flere jazzband i Porsgrunn og Skien 1941-43.

På begynnelsen av 50-tallet ble jazzjentenes instrumentpark forsiktig utvidet med bass (Solveig Salater i Bergen) og fløyte (Marit Bockelie i Tromsø). Og det var ikke lenger noe merkelig med kvinnelig pianist i bandet, selv om 80 prosent av kvinnelige utøvere var vokalister. I 1963 oppstod det første kvinneband i norsk jazz, «Quindetten» i Arendal.

I vår tid

Ser vi på jazzutøverne etter 1970, har vi en oversikt på mer enn 1900 navn, hvorav omtrent 140 er kvinner, av dem igjen bare en tredjedel instrumentalister. Selv ville ikke alle kalle seg jazzimprovisatører en del spiller klassisk, «ny musikk» eller folkemusikk, men er registrert fordi de har vært med på jazzplater.

Blant jazzpionérer fra 70- og 80-tallet, vil jeg nevne saksofonistene Bodil Niska, Nancy Sandvoll og Sissel Meinseth. Det første rene kvinnebandet på 70-tallet het «Jazzmin» (1978-81, med bl.a. Anne-Marie Giørtz og Sandvoll), senere kom «Girl Talk» 1992-98 (Bodil Niska, Elizabeth Walker og Tine Asmundsen) og «Spunk» på 2000-tallet i grenselandet mellom jazz og ny improvisasjonsmusikk. Saksofonen er blitt det dominerende kvinneinstrumentet, hvilket etter denne lange innledningen gjennom 80 års historie, fører oss over til ukas plate, «Katalyze» med Frøy Aagre OffbeaT (AIM CD 105).

Saksofonisten Frøy Aagre studerte musikk i Birmingham, London, New York og Buenos Aires, kom tilbake til Norge i 2000 og dannet året etter gruppa » OffbeaT». Medspillerne Andreas Ulvo Langnes, piano, Roger Williamsen, bass, og Freddy Augdal, trommer, er alle relativt ferske navn i norsk jazz.

Umiddelbart merkbart er utsøkte melodier, alle signert Aagre. Trommeslageren arbeider utpreget perkussivt med en kreativ urolighet. Pianisten er kanskje den mest oppsiktsvekkende med langlinjet tenkning og fascinerende bruk av repeterende elementer. Saksofonisten veksler mellom sopran og tenor, fra det sarte ettertenksomme til det energimettete. Tonen er mer maskulin enn hos Stan Getz, mer feminin enn hos Illinois Jacquet – med det mener jeg å antyde at kjønnskarakteristikker på jazz er tullete. I denne musikken er det plass for folk som spiller bra. Derfor er jeg sikker på at ingen har forsøkt å utestenge Frøy Aagre.

For spesielt interesserte byr denne CD-en på noe nytt: Putter vi den inn i en datamaskin, kan ett av sporene (Norwegian mountains) manipuleres til å bringe fram andre slags klanger, tempi og balanse. Vi kan lage vår egen versjon. Måtte det en kvinne til for å bryte inn i datanerdenes gutteklubb?

---
DEL

Legg igjen et svar