Fra Gemini og Taurus

For 25 år siden var jazzmusikerne prisgitt vanlige kommersielle plateselskap, som uten iver og glød gav ut en jazzplate av og til, etter at musikerne selv hadde mast seg til en smule oppmerksomhet. Denne manglende prioritering førte til at det dukket opp flere små idealistiske platemerker i Norge: Odin og Circulasione Totale i 1981, Hot […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For 25 år siden var jazzmusikerne prisgitt vanlige kommersielle plateselskap, som uten iver og glød gav ut en jazzplate av og til, etter at musikerne selv hadde mast seg til en smule oppmerksomhet. Denne manglende prioritering førte til at det dukket opp flere små idealistiske platemerker i Norge: Odin og Circulasione Totale i 1981, Hot Club Records i 1982 og Gemini i 1984.

Selskapet «Gemini» startet fordi forretningsmannen Bjørn Petersen ville bruke noe av firmaoverskuddet til å gi ut en plate med Bjarne Nerem. Etter hvert ble plateproduksjon Petersens hovedvirksomhet, og etiketten inneholder nå 80 utgivelser – alle innenfor typen «mainstreamjazz». I 1987 etablerte han merket «Taurus» for mer moderne former.

Roys valg

Den ferskeste Gemini-plata bærer katalognummer GMCD 118 og heter «Roy’s choice», innspilt sommeren 2003 av trompeteren Roy Nikolaisen og hans utvalgte musikere. Om dette er mainstream eller mer moderne jazz, kan vi diskutere. Nikolaisen selv spiller en type «postbop» med røtter i ekspressiv 50-tallsjazz, mens medmusikanter som Knut Riisnæs og Olga Konkova er mer preget av nyere impulser.

Roy Nikolaisen kom fra Gjøvik og ble først kjent gjennom gruppa «Kix» fra 1982, der han spilte med andre jazzdebutanter som Johannes Eick og Elin Rosseland. Han gjorde sine første plateinnspillinger med Sandvika Storband 1986-90, spilte i en rekke små og store band, spesielt lansert gjennom Staffan William-Olssons grupper med foreløpig fire CD-er 1995-2004.

Og tittelmelodien «Roy’s choice» er skrevet av nettopp Staffan William-Olsson. Det er en frisk og rask latinlåt som tydelig beskriver Nikolaisens forkjærlighet for latinamerikansk rytmikk og frisk seinbop. Mesterlige soli av Knut Riisnæs (tenorsax) og Olga Konkova (piano), to av landets fremste musikere, setter standarden allerede fra åpningssporet. Beslektet i sin ekspressivitet er utvalgte komposisjoner av Thad Jones, Randy Weston, Donald Byrd og Freddie Hubbard. Av sistnevnte er «Soul surge» en rytmisk utfordring i 7/4 takt.

Litt rar rytmisk er også Konkovas «Olga’s Waltz», som ikke gir noen valsefølelse, men er mer en vanlig firetakter med triolpreg. Her viser Roy Nikolaisen en annen side av seg, med meget lyrisk og klangfullt flygelhorn. Det blir en kontrast til den pågående seinbop, og er også vakkert demonstrert i to bossa nova i småformat sammen med gitaristen Tom Steinar Lund.

Tid nok

Platemerket «Taurus» ble altså opprettet for å gi ut ting som var litt for moderne for Gemini-etiketten. Kvartetten «Speak Low» med bl.a. Odd Riisnæs og Dag Arnesen spilte inn den første (Taurus TRLP 825), og disse to musikerne har preget dette platemerket.

Pianisten Dag Arnesen er en 55 år gammel bergenser som for lengst har skaffet seg et solid navn i norsk jazz. Han var aktiv i hjembyen fra tidlig på 70-tallet, hadde sin første festivaljobb i Kongsberg 1974, ledet grupper i eget navn fra 1977 og platedebuterte i 1982 («Ny Bris»). Hans stabile triobesetninger har inkludert bassistene Bjørn Kjellemyr (1978-91) og Terje Gewelt (fra 1992), trommeslagerne Frank Jakobsen (i Bergensperiodene), Svein Christiansen (fra 1983) og i det siste Pål Thowsen. Av hans mange plateinnspillinger skal vi i denne omgang nevne trioplatene «Renascent» (1984), «Photographs» (1992), «Movin'» (1994), «Inner lines» (1998) og den ferske «Time enough» fra mars 2004 (Taurus TRCD 845).

Trioen Arnesen/Gewelt/Thowsen arbeider velsignet helhetlig. Ingen av de tre får råde grunnen helt alene noen gang; den forutsigbare oppstykkethet som preger så mye jazz, er fraværende. Gruppa har dynamiske kvaliteter, blant annet fint demonstrert i «The aunts» der trioen et øyeblikk er søkende, nærmest stillestående, til den deretter tar av i en intens groove.

Alle komposisjonene på «Time enough» er gjort av Dag Arnesen; hans forkjærlighet for latinamerikansk puls er tydelig. Avslutningssporet «Til Jens» er for solopiano, en sørgmodig ruslende impromptu til ære for en nylig avlivet katt…

---
DEL

Legg igjen et svar