Fra føtter til røtter?

Multikulturalismens fanebærer Thomas Hylland Eriksen har skiftet fokus i en ny bok som tangerer både slør- og islamdebatten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vi mennesker har både røtter og føtter, både fellesskapsfølelse og individualitet, tradisjoner og oppbrudd. Mens noen legger mest vekt på det første, har professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen vært mest opptatt av det siste. Slik har han i alle fall fremstått i politiske debatter om innvandring, integrering, multikultur og identitet de siste årene, og i bøker som Veien til et mer eksotisk Norge, Kulturterrorismen og Kulturelle veikryss.

Denne våren kommer han imidlertid med en ny bok på Aschehoug som heter, ja nettopp, Røtter og føtter.

– Der justerer du det bildet som er skapt av deg en smule?

– Det stemmer. I den politiske debatten har jeg nok vært mer opptatt av føtter enn røtter. I den nye boken forsøker jeg å finne en balanse mellom behovet for frihet og behovet for trygghet. For å kunne ta i bruk frihet må vi også forstå behovet for trygghet, sier Hylland Eriksen.

Linjeskift

Dette må vi utforske litt grundigere. Men først, en presisering eller to:

– I en norsk sammenheng er det fortsatt viktig å legge vekt på føtter. Vi har en sterk tendens til å ta tradisjoner for gitt og mene at man må tilhøre en veldig solid og entydig kulturell tradisjon for å være et autentisk menneske. Da er det verdt å minne om at det finnes andre løsninger. Dessuten har jeg vendt blikket mot røttene våre ved en anledning tidligere. Det skjedde i boken Kampen om fortiden fra 1996, som handler om behovet vårt for å være en del av en større fortelling.

Men så altså, til poenget:

– Hva er det du vil med den nye boken?

– Tidligere har jeg skrevet om hva som skjer når identiteter blir frosset fast og blir til politiske emblemer. Det var egentlig utgangspunktet mitt nå også, men jeg oppdaget at man må ta et skritt tilbake og se på hva identitet egentlig er før man ser på politiseringen av den. Man må se på hva som står på spill for folk. Skal vi ha noe ønske om å forstå hvordan religion blir brukt politisk må vi for eksempel ha en forståelse av hva religion er, og det har vi lite av her i Norge – som er et veldig sekularisert samfunn.

Frustrert

Hylland Eriksen er frustrert over den overfladiske håndtering av trygghetsbehovet i debattene rundt integrasjon og identitet i det flerkulturelle Norge. Ideen om at vi velger helt fritt hvem vi skal være, at vi «shopper» en identitet på et livsstilmarked, og at det er ønskelig at det er slik, dominerer i for stor grad, er hans hovedoppfatning.

– Denne nyliberalistiske ideen, holder ikke. For å bli et individ må man kunne knytte seg forpliktende til andre. Tar man i kosmopolittismens navn avstand fra dette har man mistet en viktig del av forståelsen av hva det vil si å være menneske. Man får en autoritær liberal holdning – men at alle skal være like liberale, er vel ikke særlig liberalt? Det er ikke noe enten eller her. Vi befinner oss hele tiden i et spenningsfelt mellom forpliktende gruppetilhørighet og individuell frihet. Vi har både røtter og føtter. Og røttene er like nødvendige som føttene, sier han.

På den annen side gjør en god forståelse av hvordan vi blir mennesker gjennom sosiale fellesskap at blir det lettere å ta avstand fra for tette fellesskapsideologier, som nasjonalisme og religiøs fanatisme, ifølge Hylland Eriksen.

– Hvordan?

– Når du skal bekjempe nasjonalisme, fundamentalisme og slike ting må man vite at man har et alternativ å tilby som tilfredsstiller behovet for trygghet og tillit. Vi må få nye myter og fortellinger. Derfor er den innvandringshistorien som kom i høst (skrevet av Knut Kjeldstadli. red. anm.) veldig viktig. Den tar ikke avstand fra ideen om at det er et behov for å være en del av noe større, og være rotfestet, men sier at dette om nødvendig kan omdefineres og forandres. Han har fortalt norgeshistorien på en annen og ny måte.

Det omvendte kjøleskapet.

Vi spør ofte «Hvem er jeg egentlig?». Men hva betyr ordet «egentlig» når vi spør «Hvem er jeg egentlig?». «Hvor ligger egentligheten i den personlige identitet, og hvordan oppstår den?» Det skriver forfatteren i forordet. Balanse mellom frihet og trygghet er stikkordet her, men det handler også om kollektive identiteter i Røtter og føtter. I den sammenhengen er den bærende metaforen å sammenligne gruppeidentitet med et omvent kjøleskap. Det skaper varme innad, det vil si samhold, og kulde utad, det vil si eksklusjon og kontrastering. «Så kan man, i neste omgang, spørre hva som er årsaken til at det går galt med visse kollektive identiteter; at de ender med å generere mer kulde utad enn varme innad, at de bygger sitt indre fellesskap på hat til de andre, eller at de stanser opp i sin historiske utvikling og mister evnen til å gjøre bruk av impulser utenfra.»

– Hva skal så til for å få den ønskede indre varmen, uten den ytre og farlige kulden i kollektive identiteter? Hvordan unngå at det går galt?

– Det enkle svaret er at det går galt når det er gruppebasert kamp om ressurser, når en etnisk eller religiøs gruppe blir oppfattet med rette eller urette som privilegerte. Men det kan også skje når det er en sterk trussel om splittelse innad. Da er ingenting bedre enn en ytre fiende.

Både-og

Så enkelt er det imidlertid egentlig ikke, og det er professoren selvsagt klar over.

-Hva skjer for eksempel i en situasjon hvor minoriteter møter storsamfunnet og opplever ekskludering?

– Man reagerer på en av to måter. Ved å bli 110 prosent norsk, eller ved å trekker seg tilbake, noe som innebærer at man bygger opp en identitet basert på motverdier – de er dekantente, vi er moralske, de er skitne vi er rene, de er promiskuøse, vi er dydige og så videre. Muslimske jenter kommer i en fryktelig skvis når det gjelder sløret, hijaben. Det er et problem når man må velge enten-eller, og ikke kan gjøre både-og. Derfor er det skuffende at politiske ledere går ut og sier at det er påbudt med slør. Hijab kan egentlig bety mye forskjellig – ikke nødvendigvis at man hater vesten – og den trenger ikke være mer symbolladet enn andre plagg, men den kan raskt bli det.

En av de knappeste ressursene i verden er andres respekt og anerkjennelse, skriver Hylland Eriksen.. Og for muslimenes del gjelder dette både globalt hvor den arabiske verden har fallende status og økonomisk stagnasjon, og på et lokalt plan.

– Uten respekt er veien kort til en uforsonlig holdning. Når fellesgoder som dette, eller utdanning og muligheter på arbeidsmarkedet ikke er systematisk skjevfordelt i forhold til etnisitet, har vi kommet langt. Da er det ikke lenger så farlig med den hijaben, heller, tror han.

Prating er nemlig ikke alt for professoren. Noe som også kommer frem i den lille brodden han har mot forfatteren og multikulturalisten Amin Maalouf, som har skrevet boka Identitet som dreper.

– Maalouf, og mange med ham, tror det bare er å endre måten vi snakker og tenker på. Det hjelper, men vi snakker her om urettferdighet og maktforhold som ikke forsvinner bare man møter hverandre med åpent sinn. Maalouf ender som tilslørende ideolog – han vil mime likhet, der det egentlig fortsatt er forskjell. Det bør vi ikke, avslutter han.

---
DEL

Legg igjen et svar