Fra Eddadikt til Ørstavik

En ting kan i hvert fall den nye norske litteraturhistorien i ett bind garantere: Den er hundre prosent Ari Behn-fri.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ett av bohembudene går sånn: Du skal hate og forakte alle bønder, såsom Bjørnstjerne Bjørnson, Kristofer Kristofersen og Kolbenstvedt.

Hvilket forhold litteraturprofessor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo Per Thomas Andersen har til bønder, Kristofersen og Kolbenstvedt vites ikke, men Bjørnstjerne Bjørnson er ikke hans store litterære forbilde. Det kan leses ut av den nylig utgitte «Norsk litteraturhistorie».

Ikke bare for ekspertene

Denne litteraturhistorien er som sånne verk flest, den er bygd opp kronologisk og starter derfor med den norrøne litteraturen. Andersen viser at norrøn litteratur er akkurat så avansert, så litterær, så sivilisert som mange av oss halvstuderte røvere, som aldri har skjønt så mye av den, alltid har fryktet at denne litteraturen er. I tillegg viser Andersen dette på en pedagogisk måte uten å frata leseren den sjøltilliten som er nødvendig for å lese videre i dette omfangsrike verket. Nei, kanskje er det til alt overmål en leser eller to som hiver seg over Håvamål eller Eddadiktningen etter Andersens instruktive gjennomgang.

Dette er sjølsagt en subjektiv litteraturhistorie, akkurat som alle de andre som er skrevet tidligere. Eller som Andersen sier det, med støtte av Fjord, hovedpersonen i Dag Solstads «Roman 1987»: «Den historiske bevissthet er selv underlagt historien. Dette paradokset følger all beskjeftigelse med historiske emner, også litteraturhistoriske emner.»

Dermed er vi advart, og litteraturprofessoren har tatt de nødvendige forbehold. Festen kan starte.

Boka er skrevet i et språk som også inkluderer den generelt litteraturinteresserte, ikke bare ekspertene på Blindern og i forlagshusene på Sehested Plass. Dette er ingen eksegese i litteraturvitenskapelige begreper og termer. Andersen evner å se litteraturhistorien bak alle de litterære verkene, han formidler skjønnlitteraturen sånn at den ikke bare blir forståelig, men sånn at vi også får lyst til å lese den. Dermed blir dette verket mer enn et oppslagsverk – ja, det blir et verk som kan leses nesten som en roman, som en fortelling om den norske skjønnlitteraturen fra Eddadiktene til Hanne Ørstaviks romaner.

Ikke alt og ingenting

Sjøl om dette verket ikke er en idehistorie, møter vi alle ismene og litteraturens egen forståelse av dem. Ikke minst møter vi romantikken, en periode da det for første gang ga historisk mening å skille mellom skjønn- og faglitteratur.

Men først og fremst møter vi forfatterne og litteraturen, for eksempel møter vi en J. S. Welhaven mer som elskeren av Petter Dass enn som kritikeren av Henrik Wergeland.

Ett av litteraturteoriens mer kontroversielle og mangetydige begreper – realismen – gir Andersen denne definisjonen: «Realisme er et sett av kunstneriske virkemidler og retoriske strategier som bygger på og formidler noen bestemte fortolkninger av tilværelsens betingelser og muligheter.»

Men – skriver han seinere – «det er ikke noe naturlig ved realismen, den er like kunstig som all annen kunst.»

Om Andersen ikke har all verdens sans for den skjønnlitterære Bjørnstjerne Bjørnson, har han desto mer sans for Henrik Ibsen som han gir atskillig større plass. Lesningen av Ibsen viser også at han står høyt opp på Andersens liste over store norske forfattere. Ja, kanskje helt øverst.

Det er i denne boka naturlig nok lagt betydelig vekt på 1900-tallets skjønnlitteratur. Over halvparten av bokas 570 sider er viet litteraturen etter Amalie Skram.

Verket har sin styrke i at Andersen ikke utlegger alt og dermed ingenting, men griper tak i noen sentrale verk – for eksempel Hamsuns «Sult» eller «Markens grøde» – og sier noe vesentlig om disse. Ellers er det mange bøker som nevnes – og knapt nok det. Sånn må det av plasshensyn være.

Journalister og diktere

Den diktende journalist er kjent fra verdenslitteraturen (Ernest Hemingway, Jack London m.fl.), men også fra vår egen andedam: «Helt siden avisenes barndom i Norge hadde våre fremste diktere spilt en vesentlig rolle som journalister. Både Wergeland, Vinje, Collett, Bjørnson, Garborg og Sivle hadde en betydningsfull journalistisk karriere ved siden av sin forfattervirksomhet. Ja, for flere av dem er det ikke opplagt hvilken av karrierene som bør betraktes som hovedbeskjeftigelse.»

Også på 1900-tallet var det flere diktere som livnærte seg som bladfyker, for eksempel Johan Borgen, Rudolf Nilsen, Nordahl Grieg, Tor Jonsson, Jon Michelet og Karsten Alnæs – for bare å nevne noen.

Andersen tør ikke bare å tale én nobelsprisvinner imot (noe av det verste Bjørnstjerne Bjørnson visste var å bli motsagt), men mener at en annen – Sigrid Undset – også var en ujevn forfatter. Andersen hevder i tillegg at Undset og Hamsun hadde én ting til felles: de var begge svært anti-moderne (noen vil si konservative, andre vil si reaksjonære) – men det var vel også det eneste de to store dikterne var enige om.

Norge har som kjent tre nobelsprisvinnere i litteratur, men burde i hvert fall hatt fire om Per Thomas Andersen hadde sittet i juryen. Da ville nemlig også Olav Duun fått denne prisen.

Av og til er Andersen litt raskt ute med merkelapper (boka skal brukes som innføringsverk i undervisningssammenheng). Om Oskar Braaten skriver Andersen: «Han er blitt kalt for Østkantens dikter». Dette er en unyansert påstand som ikke burde få stå ukommentert. Rudolf Nilsen er bedre kvalifisert til denne hedersbetegnelsen, men det sier Andersen ikke noe om.

Smakebiter og synlighet

Vi får også mange smakebiter fra forfatternes egne tekster, særlig fra lyrikerne. Olav Aukrusts satiriske utfall mot Oslo 3-kulturen er morsom lesning: «Det var Baumann og frue, og Brunior/Bache hjå Alche & Søn/og Figenschau-Pedersen junior/Balche og Rummelhoff Grønn/Det var Fleskerud-Olsen og frue – Oppesen, Dittlef og Due – det var Bredesen-Mowig og Malla/og lapsane Carsten og Frans/og løytnant Johansen og Lalla/og Lisken og Lulla og Hans!»

Diktene glir fint inn i den fortløpende sakprosateksten. I det hele tatt er det få lesestoppere i denne boka. Riktig nok er det en god del bilder, men med beskjedne bildetekster som ikke er så interessante at de forstyrrer lesningen. Og fotnoter er heldigvis fraværende. I steden er det fyldige registre og referanser bakerst i verket.

Mot slutten av boka møter vi flere forfattere, og verket får noen steder mer karakter av oppramsing. Andersen blir dessuten mer synlig, han tar oftere stilling. Noen av hans meninger er jeg heller ikke enig i, som for eksempel påstanden om at Stein Mehren er ujevn som essayist.

Gledelig er det imidlertid at Andersen legger vekt på at 70-tallet var mer enn bare politisert litteratur, at denne perioden også blant annet inneholdt det viktige samarbeidet mellom poeten Jan Erik Vold og den i dag verdenskjente saksofonisten Jan Garbarek. Andersen skriver: «Garbareks jazz og Volds jazz & poetry med Garbareks kvartett kan stå som eksempler på hva de eksperimenterende holdningene i norsk kunst på 1960- og 1970-tallet hadde av potensial.»

Men Andersen går heldigvis ikke i den fella å raljere over den såkalte AKP-litteraturen på 70-tallet. Dette er det i ettertankens lys nok av andre som gjør, ikke minst flere av deltakerne sjøl. Etter Solstads gymnaslærer Pedersen blir et sånt prosjekt relativt håpløst.

Minus i manus

Dag Solstad og Kjartan Fløgstad, muligens radikalismen og den politiske venstresidens to mest markerte forfattere, har fått velfortjent stor plass i dette verket. Førstnevnte som nylig sjølutnevnt anti-ironiker og kjent for ikke å ville gi kaffekjelen vinger og Fløgstad som kanskje ifølge Andersen er etterkrigslitteraturens fremste språkartist.

Ellers er dette verket ikke spesielt politisk vinklet. Et litt mer kuriøst spørsmål jeg har stilt meg er hvorfor så mange politisk radikale forfattere har sine røtter i Bergen (Arnulf Øverland, Inger Hagerup, Torborg Nedreaas, Nordahl Grieg, Stig Holmås etc. etc. etc.). Men dette spørsmål stiller ikke Per Thomas Andersen. Derfor svarer han sjølsagt heller ikke på det.

Verket er ikke helt oppdatert. Andersen har fått med seg at Åse Marie Nesse døde i år, men ikke at for eksempel Kjartan Fløgstad har gitt ut to bøker etter «Eld og Vatn» («Osloprosessen» og «Shanghai Ekspress»).

Jeg savner dessuten barne- og ungdomslitteraturen og dens forfattere. Greit nok at ikke alt kan være med, men en setning om hvorfor det må være sånn, kunne vært opplysende for leserne. Bortfallet av barne- og ungdomslitteraturen betyr at en så fin forfatter som Tormod Haugen glimrer ved sitt fravær. Det samme gjør forfattere som Karin Sveen og Britt Karin Larsen, for å nevne noen egne favoritter som av uforklarlige grunner ikke nevnes.

La meg likevel få avslutte med Georg Johannesens ord (som Andersen for orden skyld siterer to ganger i boka): «Enhver norsk taler, dikter, journalist, lyriker, visesanger og redaktør er en ny Bjørnson dersom han har glemt Bjørnson og ikke i stedet til daglig husker å glemme Bjørnson.»

Bedre kan det neppe sies.

---
DEL

Legg igjen et svar