Fra dramatikk til dilemma

Når diktaturet er borte kommer oppgjørets time. Jon Elster har kastet et historisk blikk på dilemmaene rundt overgangen til demokrati.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

La det være sagt med en gang: Professor Jon Elster er ikke bare en av ytterst få kjente nordmenn i utlandet. Han er kanskje den kjente norske samfunnsviteren i utlandet. Først og fremst innenfor vitenskapsteori, der Elster lenge har vært en sterk talsmann for den såkalte teorien om rasjonelle valg – eller metodologisk individualisme. Men før det forteller ryktene at Elster var en ledende Marx-fortolker. De samme ryktene forteller dessuten at Elsters hovedinteresse skal ha beveget seg fra strategisk fornuft i retning av emosjonelle følelser. Dette stemmer nok imidlertid ikke dersom man legger den nylig utgitte boken Oppgjøret med fortiden. Internasjonale perspektiv på overgangen til demokrati til grunn. Marx nevnes riktignok ett sted, og følelsene behandles i et eget kapittel, men det analytiske språket og selve begrepene fra den metodologiske individualismen er fortsatt bærende. Yndlingsbegrepene til Elster er «preferanser», eller «aggregerte preferanser» om man vil, og «aktører». Men uansett hvor man har plassert seg i den vitenskapelige debatten – enten som metodologisk individualist eller strukturalist – er Elster en mann man ikke bare må ta stilling til, men en mann man rett og slett respekterer. Hans posisjon i norsk akademia tilsier det. Det er ikke mange nordmenn som har fast stilling ved det prestisjetunge Columbia University i New York. Utgangspunktet er – om ikke underdanighet – så i hvert fall en viss grad av respekt. Så hva skriver Elster om denne gang?

Motsatt av å være abstrakt og livsfjern – egenskaper som gjerne tilskrives etablerte akademikere – må Elsters siste bok sies å være brennaktuell. Det grunnleggende spørsmålet om hvordan et samfunn reiser seg etter gamle regimer, i overgangen til demokrati, har nettopp satt dagsorden i Afghanistan, Irak og Haiti. Boken – opprinnelig skrevet på engelsk – inngår egentlig i en serie på i alt fem bøker om det norske krigsoppgjøret etter 1945. Den handler imidlertid lite om Norge og mest om overgangsoppgjør i verden generelt. Inspirert av det som skjedde i Øst-Europa etter Sovjetunionens kollaps i 1991, diskuterer Elster hvorfor ulike overgangsoppgjør – et kompleks av rettssaker, utrenskninger og erstatninger som opptrer etter en overgang fra ett politisk regime til et annet – har tatt så mange forskjellige former. Og hvorfor det i noen tilfeller ikke er blitt noe oppgjør i det hele tatt.

Man kan lett få det inntrykk at Elster vil gi oss en systematisk analyse av et utvalg av 36 overgangsoppgjør i verdenshistorien, fra grekerne og opp til 1990-tallet. Slik begynner i hvert fall boken. Men mens man blar, blir de enkelte oppgjør diskutert mer sporadisk, og flertallet av eksemplene stammer fra Europa og ikke verden – især Frankrike etter den store revolusjonen, Tyskland etter den andre verdenskrig og overgangen fra kommunisme til demokrati i Øst-Europa etter den kalde krigens slutt. Elsters utgangspunkt er verken det rent historiske eller filosofiske, men i stedet den analytiske og moralske tilnærming kombinert med masse historiske eksempler. Og av disse er boken sterkest på det moralske, svakere på det analytiske. Elster diskuterer nemlig grundig og systematisk de moralske dilemmaer som preger den «usedvanlige atmosfære» i overgangsoppgjør: «Overgangsoppgjør skaper vanskelige og undertiden uvanlige moralske spørsmål som vi ofte ikke har noen klatr intuisjon i forhold til». Dilemmaene oppstår i følge Elster fordi «situasjonene er så enestående i historien at vår intuisjon i forhold til dem er svakt utviklet». De spørsmål ethvert samfunn i overgang står overfor er grunnleggende: Hvordan leve med urett? Hvordan forholder ulike samfunn seg til ugjerninger og lidelser? Og de spørsmål enhver beslutningstaker står overfor er mange: Ta avstand fra gjerningsmennene eller straffe dem? Hvordan straffe gjerningsmenn? Gjengjeldelse eller sannhet? Hva er en ugjerning og hvem er gjerningsmenn? Hvilken straff? Hvordan gi kompensasjon til ofre? Elster gir heldigvis ingen entydige svar på disse spørsmål. Han er i stedet opptatt av å styrke den menneskelige intuisjon knyttet til denne typen moralske dilemmaer. Overgangsoppgjør er kort og godt ikke enkle. Og de lar seg ikke alltid sammenlikne. De fleste overganger er unike. Elster gir med andre ord «byggesteiner til forklaringer, ikke et fullstendig system».

Men hvis Elster er en spennende tenker å følge i diskusjonene rundt overgangsoppgjørenes moralske dilemmaer, er hans analytiske prosjekt mindre overbevisende. Kompleksiteten, eller kanskje heller kvaliteten i Elsters argumentasjon til tross – hans analytiske tilnærming blir til tider for snever. Referansepunktet er hele tiden den «etiske individualisme». Gitt et filosofisk ståsted, er selvfølgelig dette forståelig. Til tider er det ikke fenomenet overgangsoppgjør som sådan, men snarere argumentene i seg selv som blir diskutert. Det er med andre ord den «analytiske klarhetens skyld» som bestemmer forløpet. Sagt annerledes: Overgangsoppgjøret som et sosialt komplekst system blir brutt ned til et spill der aktører ikke nødvendigvis tenker rasjonelt, men i siste instans strategisk. Og dermed blir overgangsoppgjøret dessverre stående, relativt sett, isolert fra verden omkring. Overgangsoppgjørets egen sosiologi – alle de spesifikke prosedyrer, praksiser, standarder og rutiner som er knyttet til akkurat denne sosiale hendelsen – diskuteres ikke. Elster fremhever riktignok at arbeidet kun skal spore «institusjonens forhistorie». Men gjør han det? «Begrensninger» som usikkerhetskilder og uforenlige krav i oppgjørsforhandlingene berøres, det gjør også «følelser», men Elsters verden er likevel satt sammen av «aktører» med «preferanser». Dette handler altså ikke om utvalg av eksempler, men om metode. Det ligger selvfølgelig en begrensning i at Elster kun ser på det nasjonale nivået når han diskuterer oppgjøret mellom gjerningsmenn og ofre. Gitt det siste tiårets dramatiske rettsutvikling på det internasjonale nivået forekommer dette valget å være litt snodig. Men viktigere er likevel svakheten ved hans individualistiske metode: «Rammeverket er basert på den samme tilnærming som gjerne brukes for å forklare individuelle beslutninger ut fra hvilke begrensninger aktøren står overfor og hvilke preferanser aktøren har». For eksempel handler et av kapitlene om beslutningstakernes preferansedannelse, der motivasjoner splittes opp i henholdsvis følelser, fornuft og interesse. Og der følelser igjen deles inn i fem kategorier: Sinne, kartesiansk forargelse, hat, forakt og aristotelisk forargelse. På papiret flott, men intellektuelt spennende?

Avstanden mellom den som studerer og det som studeres blir unødvendig stor. For å si det litt enkelt: Den «virkeligheten» man blir kjent med ligger nærmere Elsters eget hode, enn den moralske slagmarken der «ute» i overgangssamfunnet. Elsters verden blir til tider veldig oversiktelig: «Når vi har bestemt en aktørs rettsoppfatning, kan vi enten lete oss tilbake til dens årsaker eller fremover til dens følger». La det imidlertid være klart: Oppgjøret med fortiden er et svært grundig arbeid. Mange varierte kilder styrker bokens troverdighet. Jeg savner imidlertid en tydeligere plassering av Elsters eget ståsted i forhold til denne forskningen. Her kunne Elster ha vært mer åpen. Og kunne følgelig ha spart seg for slengbemerkninger av denne typen: «Man kan kanskje spørre hvor mange av dem som underviser i postmoderne litteraturteori i Vesttyskland som ville bestå en objektiv kompetansetest?». Etter å ha lest Elsters bok er jeg fristet til å stille ham følgende spørsmål: Trenger «objektivitet» å være et mål?

---
DEL

Legg igjen et svar