Fra Bretton Woods til WTO

Verdens handelsorganisasjon må tåle mye kritikk. Men hva er WTO?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Før annen verdenskrig fantes ingen organisasjon eller avtale som ga regler og samarbeidsordninger for internasjonal økonomi og handel. Det var et stort antall bilaterale avtaler, og de enkelte lands myndigheter kunne selv innføre tiltak de mente var nødvendige for å ivareta sine økonomiske interesser. Dette ble ofte brukt til å beskytte landets egen produksjon mot konkurranse utenfra – i form av importbegrensende tiltak, løpende nedskrivning av valutaer og lignende. Ofte lå svært kortsiktige hensyn til enkeltnæringer til grunn. Resultatet ble en ond sirkel som de fleste tapte på, med økonomiske nedgangstider og massearbeidsledighet som følge.

Disse erfaringene gjorde at en rekke land i 1944 møttes i Bretton Woods i New Hampshire i USA – de såkalte Bretton Woods-forhandlingene – som tok sikte på å etablere spilleregler både for handel og økonomisk politikk. Forhandlingene førte blant annet til opprettelsen av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). På handelsområdet strandet forhandlingene på motstand i den amerikanske kongressen. Man endte derfor opp med Generalavtalen om tolltariffer og handel (GATT) i stedet for en internasjonal organisasjon for handel (ITO). GATT var først og fremst et formelt bindende rammeverk hvor partene var enige om gjensidige forpliktelser om tollreduksjoner for varer sammen med grunnleggende handelsprinsipper. GATT ble undertegnet 30. oktober 1947, og trådte i kraft 1. januar 1948. Norge var med fra starten.

Det multilaterale handelssystemet har utviklet seg gjennom åtte såkalte «runder.» De tidlige rundene konsentrerte seg om tollreduksjoner for industrivarer. Fra og med Tokyo-runden på 1970-tallet utviklet avtaleverket seg etter hvert til også å inneholde regler på områder som tekniske handelshindringer, importlisensiering, subsidier, antidumping med mere. Uruguay-runden på 80- og 90-tallet var en milepæl i utviklingen av det multilaterale handelssystemet. WTO ble etablert 1. januar 1995. Man fikk utviklet et regelverk for tjenestehandelen basert på de samme prinsipper som for varehandelen. Det ble likeledes fremforhandlet en egen landbruksavtale. Det ble utarbeidet et regelverk for beskyttelse av intellektuelle rettigheter knyttet til handel (TRIPS), og tvisteløsningssystemet ble vesentlig styrket. Etableringen av WTO markerte samtidig avslutningen av Uruguay-runden. I dag er WTO den eneste globale organisasjonen som regulerer handel mellom stater. Med opprettelsen av WTO forpliktet medlemmene seg til å forhandle om ytterligere liberalisering og regler for dette, først og fremst innenfor tjenestesektoren og landbruk. Nettopp landbruket har imidlertid vist seg å være et problem.

Organ for løsning av konflikter

WTOs tvisteløsningsprosedyrer legger stor vekt på konsultasjon mellom partene. I en rekke saker finner partene minnelige løsninger innenfor rammen av WTOs regelverk. Dersom et medlem ikke respekterer reglene, kan andre medlemmer bringe den konkrete saken inn for WTOs tvisteløsningsorgan. Tvisteløsningssystemet i WTO dekker alle de tre hovedsøylene varer, tjenester og TRIPS. Prosessen kan foregå i flere stadier, fra uformelle konsultasjoner til avgjørelse i et «panel» eller eventuelt til et særskilt ankeorgan. Både panel og ankeorgan består av uavhengige sakkyndige personer. WTO er mye mer slagkraftig i forhold til sin forgjenger GATT, da man i GATT hadde et krav om enstemmighet for å vedta en rapport fra paneler/ankeorgan. I WTO blir rapporten nå automatisk vedtatt av tvisteløsningsorganet dersom det ikke er enighet om det motsatte.

Det er fastsatt klare tidsfrister for nasjonal oppfølging av slike rapporter, for eksempel i form av oppheving av tiltak som er funnet å være i strid med regelverket. Et medlemsland som eventuelt ikke etterlever konklusjonene fra en slik behandling, eller unnlater å gi kompensasjon, vil lovlig kunne rammes av straffetiltak. Alle medlemmer tar tvisteløsningssystemet i bruk. Dette systemet er i seg selv gjenstand for forandringer i takt med organisasjonens øvrige utvikling.

Et bærende prinsipp er å sikre forutsigbare rammebetingelser, og at ingen handelspartnere skal diskrimineres. To begreper er grunnleggende:

Bestevilkårsbehandling (Most Favoured Nation Treatment – MFN): fordeler som gis til et medlem (f.eks. reduksjon av eller fritak for toll eller avgifter) skal gjøres gjeldende overfor alle andre WTO-medlemmer.

Nasjonal behandling: importerte varer og tjenester skal ikke gis mindre gunstig behandling gjennom nasjonale lover og regler enn den som gis tilsvarende innenlandske varer og tjenester.

Det er åpnet for unntak fra prinsippet om likebehandling når medlemmer enkeltvis eller i grupper går lengre i å liberalisere sine økonomiske forbindelser ved å inngå regionale eller bilaterale frihandelsavtaler slik for eksempel Norge og EU har gjort i EØS-avtalen. Et annet unntak er positiv forskjellsbehandling til fordel for utviklingsland.

Sjette i rekken

WTOs øverste organ er ministerkonferansen, som avholdes hvert annet år. Den første fant sted i Singapore i 1996, den neste ble kombinert med feiringen av 50-årsjubileet i 1998 og fant sted i Genève. Tredje ministerkonferanse ble avviklet i Seattle i 1999. Fjerde ministerkonferanse fant sted i Doha i Qatar i slutten av 2001. Den femte ministerkonferansen ble avholdt i Cancùn, Mexico, i 2003. Den sjette skal avholdes i Hong Kong nå. Den daglige virksomheten drives av medlemslandenes representanter i hovedrådet og dets underliggende organer. Medlemmene assisteres av WTO-sekretariatet som ledes av en generaldirektør. WTOs nåværende generaldirektør er franskmannen Pascal Lamy, og han er den femte generaldirektøren i rekken.

33 vil med

Utvidelsen av WTO reflekterer den globale utviklingen som har ført til at et flertall av verdens land har sluttet seg til det åpne og regelbaserte internasjonale handelssystemet. WTO har i dag 148 medlemmer. På søkerlisten finner vi 33 land. Disse møter for tiden kun med observatørstatus. Blant disse finner vi Bosnia, Russland, Saudi-Arabia, Iran, Irak, Sudan, Ukraina, Vietnam og Jemen.

Økningen av antall medlemmer i WTO har ført til at flertallet av medlemmene nå er utviklingsland. Deres andel av verdenshandelen er fremdeles liten, men medlemmene samarbeider for i sterkere grad å bli integrert i den internasjonale handelen. Det skjer blant annet ved at utviklingslandene nyter godt av overgangsordninger for å få mer tid til å gjennomføre sine forpliktelser nasjonalt, samtidig som de beholder alle rettigheter. Industrilandene har forpliktet seg til å yte teknisk og faglig bistand til utviklingsland.

---
DEL

Legg igjen et svar