Fra begge sider av muren

«Make love, not walls» har noen skrevet på Israels separasjonsmur på den okkuperte Vestbredden. Muren spiller hovedrollen i den balanserte og opplysende boka Mur.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Allerede i forordet av boka Mur skriver forfatterne Nora Ingdal og Anne Hege Simonsen følgende: «Denne boka gir seg ikke i kast med å løse konflikten mellom israelere og palestinere, den er heller ikke noe forsøk på å gi en ‘balansert’ eller fullstendig framstilling av skyld og ansvar. Vårt utgangspunkt er at muren må forstås både som et ledd i og et symbol på den undertrykkelsen Israel står ansvarlig for i de okkuperte områdene.»

Bra, tenker jeg – to forfattere som forsøker å ha to tanker og to viljer i hodet samtidig.

Ei bok er ei bok

Mange som har tatt klar stilling i konfliktene i Midtøsten tenderer også svært ofte til å lansere løsningsforslag av ymse art. Men er det noe en bok ikke kan – og heller ikke skal – så er det å løse konflikter av denne typen. Konfliktene i Midtøsten er mange, og de lever som kjent dessverre fortsatt videre til tross for tonnevis med bøker om temaet. Mulig bøker kan virke febernedsettende på individnivå i mange tilfeller, men er det noe som særpreger gode bøker, så er det at de gjør leserne urolige. Bøker skal ikke gjøre verden enklere eller redde verden, men tvert imot vise at den er sammensatt og mer komplisert enn som så.

Mur, tittelen på Ingdals og Simonsens bok refererer sjølsagt til den israelskapte muren på Vestbredden, som er begrunnet i de israelske myndigheters redsel for palestinske selvmordsaksjoner. Uansett begrunnelse, uansett syn på denne konflikten, uansett sympatier og antipatier: Murer har aldri skapt fred mellom mennesker. Det gjorde ikke Berlinmuren, det har heller ingen av verdens mange fengselsmurer gjort. Å stenge mennesker inne – eller ute – løser ingen verdens ting. Ordet «mur» er i slekt med ordet «gjerde», en vederstyggelighet det også, en innretning som bidrar til å skille mitt fra ditt, som bidrar til å opprettholde en av de mest fundamentale og hardnakkede forutsetningene for alle de kapitalistiske samfunnene som mesteparten av vår klode i dag lever under: Den private eiendomsretten og det materielle begjæret som dette samfunnssystemet er så avhengig av.

Ovennevnte resonnement er ikke de to forfatternes, men mitt eget, og et forsøk på å sirkle inn noen av de refleksjoner en sånn tittel setter i gang. Skjønt, irrelevant for tolkningen av teksten i boka er refleksjonene mine sjølsagt ikke.

FNs generalsekretær Kofi Annan skal ha sagt dette på en noe annen måte: «Det er allment kjent at gode gjerder skaper gode naboer, men det er hvis du bygger gjerdet på din egen jord og ikke forstyrrer naboens liv.» Det er åpenbart at Ingdal og Simonsen ikke mener at Israel skaper godt naboskap med separasjonsmuren på Vestbredden.

Fortellende journalistikk

Sjangermessig er denne boka i nærheten av en essaysamling i ti kapitler, eventuelt ti reisereportasjer. Forfatterne er svært tilstedeværende i teksten, oftest som rene intervjuere. Innen journalistikken ligger denne måten å skrive på nær den nå så fremadstormende sjangeren «fortellende journalistikk» eller «litterær journalistikk». Dette er fortsatt journalistikk der kravet til fakta er ufravikelig, men det brukes grep og virkemidler fra skjønnlitteraturen, for eksempel dialoger som ikke nødvendigvis er det samme som replikkvekslinger mellom intervjuer og intervjuobjekt, mellom journalist og kilde. I fortellende eller litterær journalistikk er det mer snakk om å behandle kilder som personer. Menneskene snakker sammen, de snakker ikke til verken journalist eller leser. Men om de ljuger aldri så mye, så snakker de autentisk og sant!

At forfatterne av denne boka har sympatier med det palestinske folket, er sjølsagt helt i orden. Likevel er tekstene overraskende balanserte. Mye av dette skyldes nok at forfatterne i mange av kapitlene (essayene, reportasjene) skyver personer med ulike synspunkter og sympatier foran seg. De lar rett og slett et utvalg mennesker de har møtt få ut sine frustrasjoner. Skjønt, valg av personer (kilder) er jo også et verdivalg.

Bokas styrke, i hvert fall for oss som syns denne konflikten er ekstremt vanskelig å forstå til bunns og dermed enda vanskeligere å løse, er at forfatterne er såpass «journalistiske» i sin tilnærming til stoffet og lar begge parter – israelere og jøder, palestinere og arabere – få komme til orde. Dermed blir boka mindre egnet som et politisk manifest eller som en kamppamflett, men desto mer lesbar for dem som i alle medienes Midtøsten-støy ønsker å holde ørene noenlunde rene.

I tider hvor også Kåre Willoch tar som forutsetning i sine analyser om konflikten i Midtøsten at Israel er en okkupasjonsmakt, så er dette standpunktet neppe særlig kontroversielt lenger. At dette synet også tas for gitt i Mur verken plager meg eller svekker boka, en bok som gjennom å velge denne separasjonsmuren på Vestbredden som hovedperson også får fram historiene bak og dermed bidrar til å kaste lys over hva konflikten dreier seg om.

---
DEL

Legg igjen et svar