Fra asken til ilden i Tyskland

Hvorfor kaste ut Gerhard Schröder når alternativet er enda verre?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Et bilde: La oss si at du er gift med en ektefelle som drikker. Du ønsker ikke lenger å være gift med en ektefelle som drikker, og du kaster ham eller henne på dør. Hvorpå du umiddelbart gakker hen og gifter deg med en alkoholiker.

Slik kan tysk politikk oppsummeres for tida. De tyske velgerne er i ferd med å vrake Gerhard Schröder og SPD på grunn av agenda 2010, en svær reformpakke som berører arbeidslivet, pensjonene og trygdene. Men den de antakelig putter inn som kansler i stedet, er kristelig-demokratenes Angela Merkel – som jo altså er enda verre enn Schröder, og som heller ikke gjør noen hemmelighet ut av akkurat det.

Så hva i all verden er det som foregår?

Søkte nytt mandat

Da Gerhard Schröder kastet inn håndkleet etter et historisk elendig valgresultat i delstaten Nordrhein-Westfalen i mai, var tolkningene mange. Noen mente at kansleren, på god statsmannsmanér, hadde spart landet for måneder med katastrofal politisk stillstand. Andre mente han hadde mistet hodet fullstendig og i total panikk valgt den enkleste veien ut. Atter andre mente manøvren reflekterte politisk sluhet; som en måte å gjenerobre en offensiv posisjon på.

Flere måneder etter er det fortsatt ingen som egentlig vet hvilke motiver som lå til grunn for Schröders oppsiktsvekkende budskap om nyvalg i høst. Det som uansett er klart, er at det var en dristig beslutning i alle henseende. Tar man for gitt at Schröder ikke er henfallen til politiske selvmordstanker, harakiri eller ønske om total destruksjon, må man gjette at kansleren ønsket å ta tyren ved hornene og utfordre de mektige kreftene som jobbet mot ham.

Han trengte, kort sagt, et nytt mandat. I Bundesrat – parlamentets øverste kammer – hadde opposisjonen etter hvert erobret det to tredels flertallet som gjorde det teoretisk mulig for kristelig-demokratene og kristelig-sosialistene å blokkere 60 prosent av all lovgivning. I eget parti hadde venstreopposisjonen vokst til en uhåndterlig masse som en følge av SPDs «knefall for markedet.» I økonomien hadde Schröder gått på det ene nederlaget etter det andre, med svære budsjettunderskudd, rekordhøye fem millioner arbeidsløse og en vekst som flørtet med minustallene. På gatene hadde folk gitt uttrykk for sin ampre misnøye med Hartz IV som tok fra dem jobbsikkerhet og arbeidsledighetstrygd. I Nordrhein-Westfalen hadde bitterheten blant velgerne vokst seg så stor at de ga stemmene sine til CDU – i denne jo så røde bastionen historisk sett.

Det kom på toppen av flere år med konservative seire i en hel drøss med delstater. Det blåste blå-blå vind over landet; et noe underlig fenomen, siden det voldsomme raseriet nedenfra var knyttet til Hartz IV. Men slik var det altså, oppsummerte Schröder i slutten av mai. Så hvorfor ikke skrive ut nyvalg, rett og slett?

Fordi den tyske grunnloven ikke gir anledning til det. Forfatningen av 1949 ble til som en garanti mot historiske erfaringer; som en motvekt og buffer til ustabiliteten og kaoset i Weimar-republikken. Den eneste måten å skrive ut nyvalg på, er å tape et kabinettspørsmål i parlamentet. Og dette «tapet» må være helt reelt i den forstand at regjeringssjefen må kunne dokumentere at han ikke lenger har flertall.

Bare to ganger tidligere har Bundestag blitt oppløst på denne måten. Første gang var i 1972, da Willy Brandt mistet et styringsdyktig flertall. Den andre gangen var i 1982, da Helmut Kohl «faket» en mistillit i parlamentet. Men den gang gjorde forfatningsdomstolen i Karlsruhe det klinkende klart at regjeringer ikke har anledning til å manipulere grunnloven på denne måten. Det har derfor vært uklart hvorvidt president Horst Köhler og forfatningsdomstolen ville akseptere en mistillit mot Schröder som også var basert på utbrytere fra eget parti.

President Köhler har nå sagt sitt. Valget skal holdes, er budskapet fra landets øverste, men særs seremonielle, embete. Men forfatningsdomstolen kan fortsatt stoppe det hele. To folkevalgte har lagt inn klage, og domstolen har ennå ikke uttalt seg.

Klimaks eller antiklimaks?

Ingen regner med at valget vil bli stoppet. Derfor vil prosessen gå sin skeive gang fram mot det klimaks eller antiklimaks som avslutter det hele i midten av september.

For maken til valgkamp har tyske velgere sjelden sett. Den har «alt:» sammenbrudd i minst ett etablert parti, framvekst av populisme, anklager om nazi-sympatier, nynazister med håp om føderalt gjennombrudd, spekulasjoner om storkoalisjon og et mulig varslet dødsfall – for fridemokratene.

Mest røre har et nytt, politisk parti til venstre for SPD skapt. Die Linkspartei er en allianse mellom Gregor Gysis ekskommunister i PDS og frustrerte avhoppere fra SPD med tidligere finansminister Oskar Lafontaine i spissen. I midten av juli ble dette partiet godskrevet med 12 prosent av stemmene nasjonalt, og hele 32 prosent i øst. Da ble det liv i leiren, godt hjulpet av at den nydefinerte venstrepopulisten Lafontaine plutselig bestemte seg for å gyve løs på innvandrerne i landet.

Nå er ikke Oskar Lafontaine den eneste som har sett et visst stemmepotensiale i å rakke ned på utlendinger. CDU-CSU har de siste årene både tatt avstand fra multikulturalismen som politisk konsept, og spilt på fremmedfrykten i sin motstand mot tyrkisk medlemskap i EU. Men Oskar Lafontaine, uvisst av hvilken grunn, valgte å bruke ordet fremdarbeiter om de tyrkiske innvandrerne, snarere enn det politisk aksepterte gastarbeiter. Dermed var man tilbake i Hitler-tiden, og nazistenes millioner av jødiske og øst-europeiske slavearbeidere, som nettopp ble kalt fremdarbeiter.

Det er uklart om Venstrepartiet mistet eller vant stemmer på den kakofonien som fulgte. Men det som er klart, er at partiet hittil har tatt stemmer fra SPD i vest, og fra CDU i øst. Det er et nederlag for Angela Merkel, som er født og oppvokst i Øst-Tyskland. Venstrepartiet kan rett og slett ende som valgvinner i de østlige delstatene.

Det er intet mindre enn et lite jordskjelv i et så stabilt land som Tyskland. Og verre kan det bli. De grønne og fridemokratene kan ende opp utenfor parlamentet, mens nynazistene – samlet i det nasjonaldemokratiske partiet – i verste fall kan ende opp innenfor. Det vil i så fall være første gang de gjør det på føderalt nivå. I fjor brøt de sperregrensa i delstatsvalget i Saxen, mens man må helt tilbake til 1969 for å finne tilsvarende oppslutning på nasjonalt plan. Og nettopp minnene fra 60-tallet blir nå malt med hissig penn på de politiske lerretene.

Også 60-årene var en kaotisk tid, med studentopprør, unntakslover, politisk ekstremisme og Baader-Meinhof. Men 60-årene så også den eneste storkoalisjonen noensinne mellom SPD og CDU, under kansler Kurt Georg Kiesinger i årene 1966-1969. I ettertid er forståsegpåerne uenige om storkoalisjonen var et forsøksvis svar på kaoset, eller om den skapte kaoset. Uansett sitter nok en storkoalisjon mellom kristelig-demokratene og sosialdemokratene langt inne nå. Med mindre de blir tvunget til det.

Har Schröder logget ut?

Ennå er det seks uker til valget. Vil noe endre seg i innspurten?

Så langt i valgkampen har Gerhard Schröder vært merkelig fraværende. Det kan styrke tesen om at han ikke helt gidder lenger. I den grad strategien var å ta opposisjonen på senga, så slo den feil. For CDU-CSU nominerte Angela Merkel til kanslerkandidat i hurtigtogsfart – stikk i strid med alle forventninger om en splittende indre strid.

Men Schröder er også en formidabel valgkamp-spurter, hvis han først vil. Ved forrige korsvei snudde han nederlag til seier i løpet av få uker, riktignok ved hjelp av krigen i Irak og en flom. Men ingen forventer noe slikt nå. Gerhard Schröders strategi kan like gjerne være å la CDU ta slagene de neste fire årene mot at SPD kanskje kan komme tilbake i neste runde under partileder Franz Müntefering.

Det kan være fornuftig for en sosialdemokrat-blitt-markedsliberalist å tenke sånn. Med større støtte i folket kan CDU lettere få igjennom upopulære reformer – muligens. Helt siden hun fikk mandatet fra sitt parti, har Angela Merkel gjort det klart at CDU-CSU vil gjennomføre de reformene hun og partiet mener er nødvendige. For Merkel handler det om ærlighet, sier hun. Velgerne skal vite hva de går til hvis de stemmer på henne, og hun vil ha klare fullmakter fra dem.

Det betyr nye runder med reformer i arbeidslivet, kombinert med halvkvedede viser på skattereform-fronten. Under Merkel skal det bli lettere å kvitte seg med ansatte, noe som kommer på toppen av allerede uthulte trygderettigheter for arbeidsløse. Derimot vil velgerne ikke få noe i den andre enden; skatteletter er ikke aktuelt nå. I stedet øker CDU-CSU den indirekte skatten i form av moms. Dessuten skal helseforsikring bli billigere for de rike, mens pendlerne ikke lenger skal kunne trekke faktiske reiseutgifter fra på skatten.

Programmet ble lagt fram i midten av juli, og det er ennå for tidlig å si om velgerne har reagert negativt på det. Merkel kan tjene på at Schröder har gjort «forarbeidet» i den markedsliberalistiske offensiven, og at noen av reformene allerede er på plass. På den andre siden vil heller ikke Merkel kunne gjøre noe med en arbeidsløshet på 4.7 millioner, resesjon og budsjettunderskudd sånn med det første. For tre år siden lovet den sittende kansleren å skape jobber i Tyskland; nå lover Merkel det samme. Men politisk godvilje kan ikke rette opp økonomisk stagnasjon. Resesjonen skyldes andre ting enn at Tyskland har et «lite fleksibelt arbeidsliv.»

I dagene etter Merkels valgkampåpning var det mange som mente at den kommende kansleren hadde vært vel sjenert i sin invitasjon til reformer. Noen tolket det som en konsesjon til populismen på venstresida. Andre tolket det som et vindu på gløtt for storkoalisjon. Foreløpig ligger CDU-CSU 17 prosent over SPD på meningsmålingene, og kan antakelig danne regjering sammen med FDP. Hvis det ikke går, er sosialdemokratene eneste alternativ.

Alt er uklart i Tyskland akkurat nå, bortsett fra én ting: det nye venstrepartiet kommer ikke til å havne i regjering. Dem er det nemlig ingen som vil samarbeide med.

---
DEL

Legg igjen et svar