(Ukraina, Tyskland, Ukraina, Storbritannia)
En forfatter advarte en gang: Ikke reis til Odessa! Den søte duften av de blomstrende akasietrærne vil forføre deg, og ditt hjerte vil gå tapt for alltid.
Havnebyen på den solfylte kysten av Svartehavet – hvor jeg er blitt invitert på Odessas internasjonale filmfestival – har alltid vært kjent som kunstnernes by og har inspirert mange av Russlands fremste forfattere. Aleksandr Pusjkin ferdigstilte det andre kapitlet i sitt mesterverk Eugen Onegin her ,mens Nikolaj Gogol skrev brorparten av Døde sjeler i Odessa. Anton Tsjekhov skal også ha brukt halvparten av sin forfatterlønn på Odessas berømte iskrem. Det er vanskelig å ikke bli fascinert av Odessas rike historie, som går helt tilbake til tiden som gresk koloni i antikken via det russiske tsardømmet og til det senere Sovjetunionen. Den rike historien gjenspeiles i byens arkitektoniske detaljer – like eklektisk som befolkningen bestandig har vært.
I dag er bildet annerledes. «Svartehavets perle» har blitt staset opp til en turistifisert, halvglobalisert post-sovjetisk by med ekstravagante hoteller og merkevarebutikker. Allikevel har mange av bygningene knapt blitt pusset opp siden dens tidligere glansdager. Til tross for deres gåtefulle og skakk-kjørte sjarme, innser jeg raskt at det er best å holde blikket festet på bakken, da de mange hullene i gaten er så store at du kan snuble og falle når som helst. Turistguidene advarer deg mot dem, slik de også gjør deg oppmerksom på tvilsom vannkvalitet og gatekriminalitet.
Politisk filmkunst som motstandskamp
Odessa ligger ikke langt fra Krim og befinner seg bare litt lenger fra Donbass, som herjes av en pågående konflikt mellom de pro-russiske separatistene og de ukrainske myndighetene. Donbass har ikke sluppet unna sin skjerv med vold: For fire år siden ble 46 pro-russiske demonstranter drept – overveldet av det store flertallet pro-ukrainske angripere.
«En god ukrainer skulle være ortodoks, hetero og snakke ukrainsk.» Stephane Siohan
Det skulle være unødvendig å bemerke at årets festival vanskelig kunne unngå de politiske omstendighetene: Festivalens hovedbegivenhet var Sergej Loznitsas Donbass, som skildrer de grusomme handlingene som finner sted i byen. Også den krimske filmskaperen Oleg Sentsovs tragedie ruver som en skygge over den umiddelbare horisonten. Denne pro-ukrainske aktivisten som protesterte mot den russiske annekteringen, ble i 2014 arrestert av russiske styresmakter og dømt til 20 år i fengsel for deretter å bli overført til en straffekoloni i Sibir. Her erklærte Sentsov sultestreik i mai i år, med krav om at Russland skal løslate alle ukrainske politiske fanger. Odessa internasjonale filmfestival trer inn i den lange rekken av filmorganisasjoner som har fremmet krav om at han må løslates, mens Sentsov – er sengeliggende og uvitende om støtten han mottar fra resten av verden. Han er i en «katastrofal helsetilstand» og «nær slutten» ifølge de siste rapportene.
Det virker som om ukrainske filmskapere er i en situasjon der det er viktigere enn noensinne å lage sterke, politiske filmer som yter motstand mot den voldelige og aggressive politikken som føres. Men noen av disse filmskaperne risikerer livet i forsøket.
Den franske produsenten Stephane Siohan – som i noen år har bodd i Ukraina – forteller meg at det har skjedd en endring i den ukrainske filmverdenen i løpet av den siste tiden. Ukrainsk film vokste frem allerede i begynnelsen av det 20. århundre, men inntok en sidestilt rolle i periferien av den russiske filmproduksjonen i årtiene som fulgte. Men «i og med de siste årenes hendelser, har historien banket på døren. Folk har begynt å lage film igjen. De føler at de må,» sier Siohan.
Hverdagsrealiteter i Ukraina
Jeg har inntrykk av at en ny filmbølge er i emning etter å ha sett Delta av Oleksandr Tetsjynskij – vinneren av festivalens nasjonale pris. Tetsjynskij som tidligere har vært medregissør for dokumentaren All Things Ablaze – et av de flotteste portrettene av Majdan-protestene og deres voldelige vending i 2014 – har denne gangen laget en helt annerledes film. Delta er en natur-dokumentar om livet i Donau-deltaet. Hovedpersonen er elven selv – fra sen høst til vår – mens historiene om de ulike menneskene som lever langs elvens bredder, ikke blir annet enn flyktige vignetter i den større sammenhengen. Men det er et trøstesløst liv. Delta viser bønder som arbeider med innhøstingen mens de småkrangler om de siste sigarettene, fiskere som ror i kulden i et kappløp mot tiden for å fange så mye fisk som mulig før elven fryser til. Vi ser skogsarbeidere som strever med å få tømmeret inn med mangelfullt utstyr. Mens temperaturen synker og synker, blir livet stadig hardere: Det er vanskelig å få tak i ferskmat – ja, selv drikkevann. Folk fryser og hutrer. Tetsjynskijs film kan sies å dele noen fellestrekk med Loznitsas filmer, selv om disse ligger milevis unna hverandre hva angår stil.
Alisa Kovalenko, en ukrainsk regissør jeg møtte i Odessa, fortalte meg at det statlige finansieringssystemet er blitt mer og mer problematisk de siste årene – utvilsomt som en reaksjon på de politiske forholdene. Stadig mer oppmerksomhet blir viet de patriotiske filmene som klart favoriseres, mens filmer uten slike elementer får lite oppmerksomhet. Tetsjynskijs Delta er definitivt ikke patriotisk. Faktisk kunne man knapt tenke seg en mer treffende kritikk av et hjemland som verken har energi eller midler til å etablere en grunnleggende sosial struktur som kan sikre et verdig liv for dem som lever i utkanten.
I de siste scenene fra Tetsjynskijs dokumentar ser vi en rev, nådeløst fanget i en felle i skogen, som prøver desperat, men forgjeves å komme seg unna. Denne scenen oppsummerer på en fullkommen måte livet menneskene lever her: Mens de unge for det meste har lyktes i å rømme til storbyene eller utenlands, lever de som har blitt værende, på naturens nåde med lite annet å ty til enn egne krefter samt sin tro og sine ritualer.
Første ukrainske LGBT-film
Kovalenko selv har regissert dokumentaren Home Games – produsert av Siohan. Bare noen få år etter at hun var ferdigutdannet, befant filmskaperen seg på barrikadene på Majdan og i det krigsherjede Øst-Ukraina, der hun spilte inn denne debutfilmen. Home Games – som også vant prisen for beste europeiske dokumentar under festivalen – nærmer seg hverdagslivet i Ukraina fra en litt annen vinkel. Istedenfor å fokusere på sosiopolitiske bevegelser fokuserer regissøren på enkeltmenneskers intime opplevelser, og istedenfor å skildre stat i krise skildrer filmen hverdagslivet i Ukraina, som i et kjønnstradisjonelt samfunn overrasker der regissøren inkluderer et lesbisk par med barn. Den 20 år gamle Alinas drøm er å spille for landslaget, men hun sliter med å frigjøre tid til treningen mens hun prøver å ta vare på den dysfunksjonelle familien sin.
«Svartehavets perle» har blitt staset opp til en turistifisert, halvglobalisert post-sovjetisk by
med ekstravagante hoteller og merkevarebutikker.
Kovalenko utdypet sin interesse for kvinnefotball i Ukraina i en tv-dokumentar, der hun fant frem til unge arbeiderklassekvinner over hele landet som gjennom fotballen fant en måte å komme seg ut av fattigdommen på. Home Games er et portrett av en bemerkelsesverdig ung kvinne fra den fattige arbeiderklassen i et allerede fattig samfunn, men det er også en av de første LGBT-filmene i Ukraina. Dokumentaren føles forfriskende i et land der kvinner har blitt utestengt fra å spille fotball for bare et par måneder siden, grunnet såkalte «helsemessige årsaker». I Sovjetunionen har «mannlig sport vært understøttet av sterk propaganda», noterer Kovalenko, «mens den samme ideologien krevde at kvinner skulle føde ban og koke borsjtsj [en tradisjonell rødbetsuppe].»
Selv om LGBT-rettigheter fortsatt er et følsomt tema i Ukraina, er ting i endring, bemerker Siohan.
«En god ukrainer skulle være ortodoks, hetero og snakke ukrainsk. I dag begynner samfunnet å akseptere mangfold. For tredje gang på rad har Pride-paraden blitt gjennomført i Kiev uten uheldige hendelser. Ukraina er ikke Russland – heller ikke i denne forstand.»
For de to kvinnene er betingelsen for å komme ut av elendigheten og få livet på rett kjøl å legge tradisjoner bak seg og skape sin egen familie – uavhengig av det konservative miljøet og det ineffektive sosiale systemet. Selv i beretningene om en vanskelig ukrainsk hverdag ser det ut til å være mulig å finne veien til en bedre fremtid.
