Fra støv til liv 

Andrea Carfagna bruker ikke uttrykket «økologisk jordbruk» – han driver bare gården sin på Sardinia mest mulig bærekraftig, effektivt og økonomisk.

Sommerfuglene danser i vinden, luften er full av store humler, fluer og bier. Innunder trærne i grønnsakshagen vokser blant annet søte jordbær, sterk ruccola og vakker blomkarse. Jorda er dekket av halm. Jeg er på besøk på Agricola Porto Ferro, gården til Andrea Carfagna og familien hans på Sardinia nær Lago di Baratz, nordvest på øya.

Det er stekende varmt. Jeg er svett, klam og kroppen er dekket av støv. Hendene mine kjennes annerledes ut etter mitt aller første opplevelse med melking av geit, fomlende hender som nærmest forgjeves forsøkte å skvise melken ut mens jeg lyttet til klassisk musikk og suset fra vindene i trærne. Geitene er snille, tålmodige og kosete, tydelig preget av bondens filosofi: Om du er snill mot dyrene, er de snille tilbake. Dessuten blir visst smaken på melken bedre med lykkelige geiter og med klassisk musikk på full guffe under melkingen. I dag er det Also sprach Zarathustra av Strauss vi hører, ellers er geitenes favoritt visstnok Verdi. Da Andrea og kona Nina overtok området i 2009, var jorda utarmet og ødelagt av kjemikalier og kunstgjødsel etter 40 år med monokultur. Luften ikke like tett av insekter som i dag. Naboene lo av ham da Andrea plantet hvete med alfalfa, og kløver med bygg. Vanningssystem hadde han heller ikke. Nå har latteren stilnet, og flere har begynt med samme metode selv.

Alfalfaen og kløveren binder nitrogenet i luften gjennom et samliv med Rhizobium-bakterier, forklarer Andrea på vår vandring gjennom landskapet til den lille skogen hvor geitene holder til. På denne måten tilfører såkalte nitrogenfikserende planter jorda næring, uten bruk av kunstgjødsel. Vi får også vite, mens han entusiastisk peker ut over jordene, at han bruker et femårs rotasjonssystem for de ulike plantene, aldri samme type avling på samme sted før etter fem år. Andrea bruker ikke selv uttrykket «økologisk jordbruk». Han forteller bare at han driver gården slik han mener det er mest bærekraftig, effektivt og økonomisk. Det er ikke lønnsomt å utarme jorda eller drepe jordas mikroliv med sprøytemidler, sier han smilende.

Store deler av marken får ligge urørt – Andrea hverken sår eller pløyer. Men gamle, lokale, nesten glemte varianter av gress og kløver har dukket opp og gror her på sitt eget trassige vis. Dette blir fôr til dyra – fôr som dyrker seg selv. Andre områder lar han være helt i fred, og her har nå trær, som før var en del av Sardinias engang berømte skoger, så vidt begynt å vende tilbake. Dette er bra for mikroklimaet, for bak disse lommene med trær og busker skapes det le for vinden. Trærne holder på jorda og forhindrer forørkning. Og trær kan bli til skog. Hadde flere gjort som Andrea og skogen virkelig kommet tilbake for alvor, kunne kanskje regnet gjøre det samme?

Naboene lo da Andrea plantet hvete med alfalfa, og kløver med bygg, uten vanningssystem. Nå har latteren stilnet.

For det er tørt på Sardinia. I dette område er det også lite grunnvann, og det lille som er, er svært salt. Slik har det ikke alltid vært. Som på så mange andre steder er det avskogingen som har skapt problemer. Størsteparten av skogen ble hugget på 1800-tallet for å bli til blant annet jernbanesviller på det italienske fastlandet. Etter andre verdenskrig ble ødeleggelsen av det opprinnelige landskapet total, da tanks omgjort til traktorer pløyde opp sumpområdene i regionen. Fremmede arter som eukalyptustrær ble plantet for å tørke ut jorda. I denne verdenen av støv er det vanskelig å forestille seg at det krydde av bjørner og ulver, at det var frodig og vått.

Jeg tenker på fotografen Sebastião Salgado og historien om Instituto Terra som vi kjenner fra blant annet filmen Jordens salt: Etter en lang karriere som krigs- og katastrofefotograf, vender Salgado tilbake til sin barndoms dal i Brasil og begynner å dyrke den tapte regnskogen. Som liten gutt vandret han rundt i denne skogen, og det regnet ofte og mye. Men med hogsten forsvant regnet. Nå har den nye skogen lokket regnet tilbake. Et tre gjør ingen skog – men hva med mange? Tenk om regnet kunne vende tilbake til Sardinia!

På en annen gård, enda litt lenger unna allfarvei, hvor jeg bor i halmhus og jobber som wwoofer (frivillig på øko-gård, red.anm.) denne uken, finnes det enda mindre vann. På Alessandros Pauluccis gård vaskes det opp i pastavannet. En dusj er noe man kvier seg i det lengste for å ta. Vann fra både oppvask og dusj ender i en dam for gjenbruk. Planen er å dyrke vekster i dammen som renser vannet, for selv om det kun brukes økologisk såpe, er ikke det godt nok for planter som skal spises. Foreløpig brukes damvannet derfor kun til trærne. Også her stikker grønnsakene frem mellom tykke lag med halm. Når måned etter måned kan gå uten regn, blir det avgjørende å beholde fuktigheten i jorda. Halmen bidrar til dette.

Alessandros gård er helt off grid – ikke knyttet til hverken offentlig strøm eller vann. Solceller finnes, og en vindmølle. Akkurat nå jobbes det med en løsning for å skaffe nok strøm til vinteren når det er lite sol og vind. Norske Josefine Dannenberg, tilfeldigvis her samme uke som meg og i overkant smartere enn meg, finner en løsning med en sykkel som skal festes til vindmøllen for å kunne lage vinterstrømmen. Hun har satt sammen dynamoen; nå gjenstår å feste sykkelen til møllen.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here