Fra støv til liv 

Andrea Carfagna bruker ikke uttrykket «økologisk jordbruk» – han driver bare gården sin på Sardinia mest mulig bærekraftig, effektivt og økonomisk.

Teaterregissør og skribent. Epost ninaossavy@yahoo.no

Sommerfuglene danser i vinden, luften er full av store humler, fluer og bier. Innunder trærne i grønnsakshagen vokser blant annet søte jordbær, sterk ruccola og vakker blomkarse. Jorda er dekket av halm. Jeg er på besøk på Agricola Porto Ferro, gården til Andrea Carfagna og familien hans på Sardinia nær Lago di Baratz, nordvest på øya.

Det er stekende varmt. Jeg er svett, klam og kroppen er dekket av støv. Hendene mine kjennes annerledes ut etter mitt aller første opplevelse med melking av geit, fomlende hender som nærmest forgjeves forsøkte å skvise melken ut mens jeg lyttet til klassisk musikk og suset fra vindene i trærne. Geitene er snille, tålmodige og kosete, tydelig preget av bondens filosofi: Om du er snill mot dyrene, er de snille tilbake. Dessuten blir visst smaken på melken bedre med lykkelige geiter og med klassisk musikk på full guffe under melkingen. I dag er det Also sprach Zarathustra av Strauss vi hører, ellers er geitenes favoritt visstnok Verdi. Da Andrea og kona Nina overtok området i 2009, var jorda utarmet og ødelagt av kjemikalier og kunstgjødsel etter 40 år med monokultur. Luften ikke like tett av insekter som i dag. Naboene lo av ham da Andrea plantet hvete med alfalfa, og kløver med bygg. Vanningssystem hadde han heller ikke. Nå har latteren stilnet, og flere har begynt med samme metode selv.

Alfalfaen og kløveren binder nitrogenet i luften gjennom et samliv med Rhizobium-bakterier, forklarer Andrea på vår vandring gjennom landskapet til den lille skogen hvor geitene holder til. På denne måten tilfører såkalte nitrogenfikserende planter jorda næring, uten bruk av kunstgjødsel. Vi får også vite, mens han entusiastisk peker ut over jordene, at han bruker et femårs rotasjonssystem for de ulike plantene, aldri samme type avling på samme sted før etter fem år. Andrea bruker ikke selv uttrykket «økologisk jordbruk». Han forteller bare at han driver gården slik han mener det er mest bærekraftig, effektivt og økonomisk. Det er ikke lønnsomt å utarme jorda eller drepe jordas mikroliv med sprøytemidler, sier han smilende.

Store deler av marken får ligge urørt – Andrea hverken sår eller pløyer. Men gamle, lokale, nesten glemte varianter av gress og kløver har dukket opp og gror her på sitt eget trassige vis. Dette blir fôr til dyra – fôr som dyrker seg selv. Andre områder lar han være helt i fred, og her har nå trær, som før var en del av Sardinias engang berømte skoger, så vidt begynt å vende tilbake. Dette er bra for mikroklimaet, for bak disse lommene med trær og busker skapes det le for vinden. Trærne holder på jorda og forhindrer forørkning. Og trær kan bli til skog. Hadde flere gjort som Andrea og skogen virkelig kommet tilbake for alvor, kunne kanskje regnet gjøre det samme?

Naboene lo da Andrea plantet hvete med alfalfa, og kløver med bygg, uten vanningssystem. Nå har latteren stilnet.

For det er tørt på Sardinia. I dette område er det også lite grunnvann, og det lille som er, er svært salt. Slik har det ikke alltid vært. Som på så mange andre steder er det avskogingen som har skapt problemer. Størsteparten av skogen ble hugget på 1800-tallet for å bli til blant annet jernbanesviller på det italienske fastlandet. Etter andre verdenskrig ble ødeleggelsen av det opprinnelige landskapet total, da tanks omgjort til traktorer pløyde opp sumpområdene i regionen. Fremmede arter som eukalyptustrær ble plantet for å tørke ut jorda. I denne verdenen av støv er det vanskelig å forestille seg at det krydde av bjørner og ulver, at det var frodig og vått.

Jeg tenker på fotografen Sebastião Salgado og historien om Instituto Terra som vi kjenner fra blant annet filmen Jordens salt: Etter en lang karriere som krigs- og katastrofefotograf, vender Salgado tilbake til sin barndoms dal i Brasil og begynner å dyrke den tapte regnskogen. Som liten gutt vandret han rundt i denne skogen, og det regnet ofte og mye. Men med hogsten forsvant regnet. Nå har den nye skogen lokket regnet tilbake. Et tre gjør ingen skog – men hva med mange? Tenk om regnet kunne vende tilbake til Sardinia!

På en annen gård, enda litt lenger unna allfarvei, hvor jeg bor i halmhus og jobber som wwoofer (frivillig på øko-gård, red.anm.) denne uken, finnes det enda mindre vann. På Alessandros Pauluccis gård vaskes det opp i pastavannet. En dusj er noe man kvier seg i det lengste for å ta. Vann fra både oppvask og dusj ender i en dam for gjenbruk. Planen er å dyrke vekster i dammen som renser vannet, for selv om det kun brukes økologisk såpe, er ikke det godt nok for planter som skal spises. Foreløpig brukes damvannet derfor kun til trærne. Også her stikker grønnsakene frem mellom tykke lag med halm. Når måned etter måned kan gå uten regn, blir det avgjørende å beholde fuktigheten i jorda. Halmen bidrar til dette.

Alessandros gård er helt off grid – ikke knyttet til hverken offentlig strøm eller vann. Solceller finnes, og en vindmølle. Akkurat nå jobbes det med en løsning for å skaffe nok strøm til vinteren når det er lite sol og vind. Norske Josefine Dannenberg, tilfeldigvis her samme uke som meg og i overkant smartere enn meg, finner en løsning med en sykkel som skal festes til vindmøllen for å kunne lage vinterstrømmen. Hun har satt sammen dynamoen; nå gjenstår å feste sykkelen til møllen.

I denne verdenen av støv er det vanskelig å forestille seg at det krydde av bjørner og ulver, at det var frodig og vått.

I en dal i nærheten av gården står 40 bikuber malt i rødt, oransje og gult. De fikk Alessandro av en birøkter, på samme måte som han fikk kua og eselet i gave. Hest har han òg. Den forvillet seg hit fra sitt hjem hos en bonde i nærheten, ble forelsket i eselet og fikk flytte inn for å være med sin utkårede. Det er klart slike ting skjer når gården heter One Love Community Farm. Under disse idealistiske og karrige vilkårene jobber Alessandro og de andre wwoferne hardt, kun avbrutt av klassisk lange italienske lunsjer og sene middager. Det er et godt sted å være, og den forlokkende stranda Porto Ferro er ikke langt unna.

 

Tilbake på gården til Andrea og hans familie. Lyden av korn som kvernes. Én kopp av gangen helles opp i den ørlille steinkvernen. Kornet vokser på åkrene rundt huset. Parallelt med dette lages det i rommet ved siden av ost fra melken vi nettopp hentet. Det tar lang tid å lage lunsj. Etter at kornet er kvernet skal det siktes, før det transformeres til pasta, selvsagt med egg fra gården. Geitemelken kokes langsomt opp til hundre grader før sitron helles i væsken Denne måten å lage ost på, inspirert av indernes paneer, er så rask at vi får være med på prosessen. Vi ser hvordan melken nærmest får sjokk og skiller seg umiddelbart når sitronen lander i den. Det ser helt feil ut, men er visst helt riktig. Osten fra den boblende gryta helles over en sil – og vannet under spares til pastakokingen etterpå.

Den ennå varme osten er mild mot ganen. Rett fra geita, rett i kjelen, rett i magen. Det er tankevekkende å bli minnet på hvor tidkrevende det er omgjøre råvarer til mat. Tankevekkende å bli minnet på hvor kortreist maten faktisk kan være. Tankevekkende å lytte til en så erfaren og idealistisk person som Andrea, som er der er han er og lever som han gjør, fordi han mener det er det viktigste vi kan gjøre i vår tid. «Be the change,» sier han mens svetten renner nedover pannen.

Andrea sluttet som sjonglør og magiker på fastlandet for å begynne å jobbe med jorda. Han henter frem gammel kunnskap og tenker ut ny. En kunnskap som ikke er fundert på ideen om at matdyrking skal være som en krig mot jordsmonnet hvor ammunisjonen er sprøytemidler og kunstgjødsel. Vi er flere som står i ring og suger til oss det han forteller. Det er ikke langt fra Andreas eller Alessandros prosjekter, deres verk, til mange av kunstprosjektene rundt oss i samtiden. Det er kort mellom landbruk og kunst som er økologisk og sosialt orientert. Og her, under den stekende solen, står vi midt i en uartikulert sosial skulptur. Gjennom Andreas fortelling har jeg virkelig blitt «intimt forbundet» med geita, for å gjenbruke et uttrykk kunstneren Allison Hiltner bruker om sitt arbeid med alger. Jeg har kost med geita, melket henne, kokt osten og snart, snart skal jeg spise den.

Da vi endelig spiser, er oljen i salaten det som kommer langveisfra: Den er byttet med naboen, 100 meter lenger bort.

WWOOF står for «World Wide Opportunities on Organic Farming», som ble etablert i 1971. Gården til Alessandro, Colinne di Porto Ferro, finner du her:
www.wwoof.it/en/.

 

---
DEL