Bersons bok om kjøtt begynner med en nesten absurd scene fra virkeligheten, der han beskriver hvordan hundrevis av rautende krøtter blir stuet inn i et jetfly i en rutinemessig transport av levende storfe fra Australia til Kina. Transporten av levende dyr til slakting i andre land, som han senere i boken supplerer med beretninger om enorme lasteskip der dyrene i ukevis lever på overfylte dekk, blir et bilde på globaliseringens eksesser, på det Jason Moore har kalt «slaveskipet Jorden».
Selv om de færreste orker å ta inn over seg hva som foregår i industrislakteriene, fornemmer mange at moderne kjøttproduksjon har utviklet seg til en slags fortrengt skyggeside i dagens samfunn.
Mennesket kjennetegnes fremfor alt av et fleksibelt kosthold, tilpasset tilgangen på mat.
De fleste har fått med seg veganer-bevegelsens argumenter – at et plantebasert kosthold er bedre for helsen, for miljøet og ikke minst for dyrene. De færreste vet derimot at til tross for en ny generasjon plantebaserte matprodukter, beyond- og impossible-burgers, ser kjøttkonsumet ut til å dobles de neste tiårene.
Mennesker og husdyr utgjør i dag 97 prosent av massen til landdyr – bare 3 prosent er ville dyr. Slik utviklingen går, må spørsmålet om hvorvidt Jorden kan brødfø 9 milliarder mennesker, omformuleres: Kan Jorden brødfø 9 milliarder kjøttetere? Er det nødvendig at kjøttkonsumet øker med velstanden?
Hva er naturlig?
Veganere og vegetarianere har lett for å ta utgangspunkt i at et kjøttfritt kosthold er det eneste naturlige for mennesket. Samtidig, med en to millioner års historie med kjøttspising, er samfunnsendringen plantekostspiserne går inn for, ingen bagatell. Styrken i Josh Bersons bok er at han ikke tar argumentene for et plantebasert kosthold for gitt, og at han heller ikke avviser den viktige rollen kjøtt har spilt i menneskets historie, men heller går inn i historien og forhistorien for å nyansere og avklare kjøttets rolle i menneskenes overlevelse og i samfunnets maktforhold.
Berson tar utgangspunkt i menneskets dype historie og ser 2 millioner år tilbake på leting etter svaret på hvilket kosthold som egentlig er naturlig for oss – og det masseproduserte kjøttets betydning som statusmarkør.
Fleksibelt kosthold
Vet vi egentlig hva de tidlige menneskene og førmenneskene spiste? Fremfor alt, påpeker Berson, er det vanskelig å vite sikkert: Kjøttmåltider etterlater knokler og ben, mens restene etter et plantemåltid er så å si umulig å finne spor av i ettertid, særlig hundretusener av år senere.
Det vi derimot kan si sikkert, mener han, er at mennesket fremfor alt kjennetegnes av et fleksibelt kosthold, tilpasset tilgangen på mat. Tillater vi oss å sammenligne med urfolk vi kjenner fra vår egen tid, eller fra antropologiske beretninger fra hundre år tilbake, ser vi at kjøtt er et supplement – og ofte en kost folk tyr til i tider og på steder der andre ressurser er magre.
Det naturlige for mennesket er fremfor alt å være fleksibel og mangfoldig i matveien, skriver Berson – vi setter næring etter tæring, alt avhengig av hva omgivelsene har å by på. I en moderne kontekst burde det bety å spise mer på et lavere trinn i næringskjeden, fremfor å invitere til en normalisering av overforbruk.
Avskogingen i Amazonas er direkte forbundet med produksjon av storfekjøtt
Avskogingen i Amazonas er direkte forbundet med produksjon av storfekjøtt [også gjennom dyrking av soya til dyrefôr og menneskemat, red.anm.], som ofte blir brukt som et påskudd for kolonisering av urskogen. Slik spiser vi oss inn i de siste villmarkene.
Fra steinalderjakt til industrislakt
I sin nitide gjennomgang av ulike kostholdsregimer og samfunnsformer fra steinalder til jordbrukssamfunn viser Berson at kjøttet ikke har en ubetydelig plass, men at prioriteringen av kjøtt ofte har vært mer preget av dets status og symbolikk enn av dets ernærende funksjon – og av utbytte opp mot innsats. Vi er godt kjent med husdyrholdets tradisjoner i Norge, og Berson beskriver selv hvordan han under et opphold på en praktikantgård i en norsk fjordarm lærte at forskjellige steder krever forskjellig praksis.
Hovedandelen av verdens kjøttkonsum i dag er ikke basert på småbønder med dyr på beite eller jakt. Selv om det drives jakt for å selge kjøtt i mange deler av verden, ikke minst i Afrika, noe som bidrar til at villdyrbestander som sjiraffer og aper presses mot utryddelse, og selv om også småbønder med dyr på beite øver press på sårbare økosystemer.
Hovedandelen av kjøttkonsumet er basert på industriell produksjon, i subsidierte slakterier der hensynet til miljø, dyr og ansatte – og forbrukernes helse – ofte er minimalt.
Mager støtte til økologisk mat
Subsidier til industriell kjøttproduksjon og oppdrettsfisk står i grell kontrast til magre støttetiltak for økologiske grønnsaker og tilsvarende produkter, som også er underrepresentert i matreklamene i forhold til konvensjonelt fremstilte kjøtt-, egg- og melkeprodukter.
Den sterke assosiasjonen mellom velstand og økt kjøttkonsum er på ingen måte biologisk betinget eller noe spontant, hevder Berson; den er snarere et utslag av et imperialistisk og kapitalistisk matsystem som øver vold mot dyrene, naturen – og menneskene.
Forfatteren har forstått at det å stille spørsmålet og argumentere saklig er nok til å utfordre fordommer og plukke fra hverandre forenklede argumenter om kjøtt som viser til hva som er «naturlig» og dermed nødvendig – i både kosthold og levemåter. Dermed kan vi diskutere hva som er best ut fra langt mer relevante kriterier. Det er opp til oss selv å avgjøre hva vi kan stå inne for: Hva som er sunt, bærekraftig og rettferdig – i vår tid. Spørsmålet er hva slags planet vi vil leve på og hva slags art vi vil være.
