I desember 2017 bevilget Fritt Ord stipend til to prosjekter med mange likhetstrekk. Min første tanke var: «Kanskje de burde forenes til én bok?» Nå ble det likevel to bøker, begge publisert i høst. Den ene er skrevet av Ola Innset, og har fått tittelen Markedsvendingen. Nyliberalismens historie i Norge. Den andre er skrevet av meg og heter Sosialdemokrati versus nyliberalisme. Norsk styringskunst og samfunnsforming 1814–2020.
Hver for oss har vi forsøkt å si noe klokt om hvordan Norge har endret seg fra en sosialdemokratisk til en nyliberal orden. Der Innset er historiker med hovedvekt på økonomisk politikk, er jeg sosiolog med interesse for en bredere forming av samfunn og mennesker. Blikkene våre sveiper tidvis i ulike retninger, men ikke mer enn at vi ofte berører det samme landskapet.
Vi kritiserer begge forestillingen om at nyliberalister vil slippe markedskreftene helt fri, og at de reduserer mennesket til et egoistisk, kalkulerende vesen. Dette er en karikatur, skriver både Innset og jeg. I stedet ser vi nyliberalismen som et bevisst prosjekt som former virkeligheten, forankret i viljen til å gi markedstenkning og konkurransemekanismer større plass i samfunnslivet. Mange likhetspunkter, med andre ord, men også betydelige forskjeller.
To bøker med felles nedslagsfelt
Ola Innsets bok er inndelt i «Forhistorien (1935–1967)», «Omslaget (1968–1980)» og «Reform (1981–2007)». Slike steg for steg tilsier at vi står overfor en historiker som ønsker å fortelle hva som har skjedd, hvilke aktører og hendelser som har vært viktige, hvordan ulike aktører har fremmet sine argumenter – samt hvilke ideer det hele har vært forankret i.
Nyliberalismen forstås her som ideologi, det vil si et sammenhengende sett av ideer som legges til grunn for politiske handlinger. Dette idésettet belyses og klargjøres. Innset erkjenner samtidig at historien ikke har utviklet seg så konsistent og entydig, slik ideologibegrepet tilsier – og tilføyer at nyliberalismen også kan forstås analytisk, der den økonomiske politikken har endret seg fra 1970-tallet og fremover. En utvikling som har tatt form via ulike hendelser, problemer og løsningsforslag – men det er likevel grunnlag for å si at endringene har hatt et nyliberalt preg.
Også min bok er tredelt. Styringskunstens historie danner et rammeverk som jeg bruker til å fremstille «det sosialdemokratiske Norge» og «det nyliberale Norge». Linjene trekkes helt tilbake til gamle østlige tanker om hyrdens makt, og derfra fremover fra Jesus og den katolske kirkens intrikate apparat for ledelse av mennesker, til den moderne styringskunstens fødsel. Dette åpner for andre nyanser enn Innsets bok.
Vi kritiserer begge forestillingen om at nyliberalister vil slippe markedskreftene helt fri.
I boken tones aktørene ned, jeg belyser diskurser fremfor ideologier. En diskurs defineres ikke som en fast idépakke, men snarere som en bevegelig strømning som kan oppstå gjennom at helt ulike ideer, begreper og talemåter midlertidig samspiller med hverandre. Slik blir det enklere å forstå den dynamiske, sammensatte virkeligheten både sosialdemokratiet og nyliberalismen inngår i.
Innset og jeg vandrer langs mange av de samme stiene, men jeg forsøker å fortolke hvordan de to diskursene for samfunnsforming fungerer – via utvalgte caser, med spesiell vekt på boligpolitikk, miljøpolitikk og kunnskapspolitikk.
En økonomisk verden?
Hadde det vært mulig å forene disse to bokprosjektene? Ola Innsets viktigste bidrag ville i så fall vært at han går nærmere aktørene, deres ideer og intensjoner enn jeg gjør. Konkrete faktorer av betydning for den økonomiske politikkens nyliberale vending belyses inngående.
Han tar opp økonomifagets innretning, hva slags faglige filter fagfolkene ønsket å produsere kunnskap gjennom, samt hvilke mål de ønsket å måle den økonomiske utviklingen opp mot. På veien møter vi Bretton Woods-systemet og OECD, Mont Pelerin Society, Chicago-økonomer og vinnere av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel samt teoretiske tanker knyttet til monetarisme, tilbudssideøkonomi og Public Choice-teori.
Via denne pakken av ordninger, aktører og teoriretninger etablerer Innset et bakteppe for de bevegelsene som oppsto med den internasjonale økonomiske krisen på 1970-tallet. Akutte problemer stimulerte fagfolk til å søke etter løsninger tilpasset en endret verden. Som Innset skriver, var det var mye famling i ukjent landskap, men resultatet ble i stor grad en vending i retning av å gi økt makt til markedsprosesser – som så ble brakt videre gjennom 1980- og 1990-tallet. Det var ingen rettlinjet prosess, men den hadde sine konsekvenser.
De faktorene Innset konsentrerer seg om, åpner for faglig diskusjon: «Den moderne verden er en økonomisk verden», skriver han. Min respons er at han har en for sterk vilje til å favne alt innenfor økonomibegrepet. Om vi betrakter utviklingen av nasjonale fellesskap på 1800-tallet, så vel som globaliseringen i nyere tid, kan mye favnes via et økonomisk filter – men vi bør vel ikke dra dette så langt at politikken, jussen, teknologien og samfunnslivet forsvinner inn i et økonomisk begrepsapparat?
Et annet tema Innset vektlegger mer enn meg, er demokratisering. Hans argument er at først idet arbeiderbevegelsen vant regjeringsmakten, kunne samfunnsøkonomien formes demokratisk og med forankring i folkeflertallets vilje. Hans noe retoriske poeng synes her å hvile på et taust premiss om at statsmakten utgjør et rent redskap for demokratiet, med den effekt at det etableres en total motsetning mellom den demokratiske staten og markedsmakten. Men så enkelt er det neppe, ser man dette med forankring i den franske tenkeren Michel Foucaults analyse av den moderne styringskunsten og dens varierte maktteknikker.
Sosialdemokrati og nyliberalisme
Min viktigste tilføyelse ligger i bruken av begrepet «governmentality». Dette er egentlig et ordspill, som på både fransk og engelsk vever de to ordene «styring» og «mentalitet» inn i hverandre. Via ordspillet blir vi oppmerksom på hvordan konkrete styringsteknikker (for eksempel planinstrumenter, anbudsordninger, resultatmålinger) inngår i et gjensidig samspill med våre tanker og ideer om hvordan et samfunn formes. Samtidig favner begrepet «governmentality» noe mer, nemlig hvordan den moderne samfunnsutviklingen formes i møtepunktet mellom myndighetenes styringsambisjoner og ulike aktørers styring av seg selv.
For eksempel vil nasjonale nyliberale grep for økt elbil-andel kun lykkes i den grad folk justerer sitt eget forbruksmønster.
Innsets fremsnakking av «demokratisk, politisk styring» kan fremstå som en idyllisering av statsmakten.
Sosialdemokratiet og nyliberalismen former både samfunn og mennesker langs hver sine spor. For eksempel fremhever jeg hvordan sosialdemokratisk samfunnsforming har rommet et tydelig «paternalistisk» anslag, en sterk vilje til å gripe inn og forme oss alle – fra nasjonale velferdssystemer til hvordan folk møblerte og brukte huset sitt. Det var en sterk maktvilje som utspilte seg her, som legitimerte seg selv gjennom å være demokratisk og tjene det godes sak.
I lys av dette kan Innsets fremsnakking av «demokratisk, politisk styring» fremstå som en idyllisering av statsmakten. Jeg tror min forfatterkollega ville hatt nytte av en fordypning i den nevnte foucaultske analysen. Både Foucaults 1979-forelesninger om nyliberalismen og 1978-forelesningene om styringskunstens omskiftelige vei frem til den klassiske liberalismen.
Anbudsordninger og resultatmålinger
Innset antyder for eksempel at nyliberalernes avvisning av en rasjonell, planmessig samfunnsutvikling innebærer et brudd med opplysningstidens progressive, liberale idealer om menneskeskapte fremskritt. Men ifølge Foucault er en avvisning av total rasjonalitet, oversikt og planlegging selve begynnelsen på den liberale styringskunsten – ettersom dette åpner for indirekte styring – på avstand og via-via. I dagens nyliberale verden møter vi dette i form av for eksempel anbudsordninger eller resultatmålinger med premiering av gode resultater. Via slike styringsteknikker fører myndighetene oss alle inn i en «konkurranseorden», der aktørenes egne vurderinger og nyttemaksimerende valg forventes å forme samfunnsutviklingen.
Slik utvikles en vev av stat og marked. Statsmakten former rommet markedsmekanismene fungerer innenfor, samtidig som disse mekanismene representerer en kontinuerlig impuls til endring av statsmaktens funksjonsmåte. Fremfor enkle todelinger mellom stat og marked, demokrati og kapitalisme må man inn i governmentality-analysen for å forstå hvordan også nyliberalismen er en kompleks «styringsteknologi».
Innset konsentrerer seg mest om den økonomiske politikken. Men det er to samfunnsformende prosjekter vi står overfor: Sosialdemokratiets ambisjoner har favnet mennesket i alle dets fasetter. De nyliberale styringsteknikkene sprer på sin side konkurransemekanismen inn i enhver krik og krok av samfunnslivet – effekten er at stadig flere situasjoner (enten vi befinner oss i bolig-, miljø-, skole-, barnehage- eller helsefeltet) favnes av kalkulasjonens logikk.
Er konklusjonen her at Innset og jeg burde ha skrevet en felles bok?
Statsmakt og styringsteknikker
Er konklusjonen her at Innset og jeg burde ha skrevet en felles bok? Vi kunne nok gjort det, men samtidig er det tydelig at vi ikke bare betrakter litt forskjellige ting, men også at våre respektive blikk er ulikt kalibrert.
Innset er orientert mot ideer, aktører og konkrete prosesser og antyder gjennom sin verdsetting av den politiske styringen en sterk tiltro til (den demokratiske) statsmakten. Jeg er mer orientert mot diskurser, styringsteknikker og prosjekter for samfunnsforming – og har en liberal, kanskje litt anarkistisk impuls i meg som medfører at jeg ikke gir meg helt over til fremsnakkingen av politisk styring.
Våre to bøker rommer en passelig fordeling av møtepunkt og forskjeller og burde derfor egne seg godt til videre diskusjon rundt hvordan vår aktuelle virkelighet bør forstås.