Fra sjelens mørkerom

Internasjonalt betraktes han som en legende, men i Norge er det få som har hørt om  krigsfotograf Stanley Greene, som døde tidligere i år.

Russia, Moscow, soldiers on mission. Stanley Greene/NOOR Images
Kaisa Ytterhaug
Ytterhaug er journalist i Ny Tid.

Hvordan leve et normalt liv etter å ha dekket de grusomste krigshandlinger?

En av de siste dagene på Film fra Sør-festivalen i Oslo vises Last Men in Aleppo av regissør Feras Fayyad. Det er nesten ubegripelig at byen jeg besøkte i november 2008 nå ligger i ruiner. Den gang opplevde jeg en varme hos Aleppos innbyggere som jeg ser igjen i den kritikerroste dokumentaren, der vi kommer tett på «De hvite hjelmene» – en gruppe menn som prøver å redde sivile etter flyangrep. Last Men in Aleppo er en unik skildring av fellesskap og nærvær i en forferdelig krigshverdag med daglige tap av noen man er glad i.

Stanley Greene,  AFP Photo / Valery Hache

Evnen til å se. I likhet med filmens regissør har den nylig avdøde fotografen Stanley Greene skildret situasjonen i Aleppo gjennom krigsårene. Begge viser de evnen til virkelig å se menneskene de portretterer ved å ta dem og deres livssituasjon på alvor. Fotografi og film er kraftfulle medier som uten å gå via ordenes mulige fallgruver påvirker vårt følelsesliv direkte. Intelligens, et tilstedeværende og engasjert hjerte og – viktigst av alt – en human holdning må til for å skape et godt bilde, mente Greene.

Fra 1989 og til sin død leverte fotografen siste nytt fra verdens krigsherjede land til amerikanske og europeiske avislesere. Han overlot til andre å dekke tilværelsens mer behagelige sider; selv ville han rette kameraet mot sjelens mørkeste rom. Greenes bilder er rå og direkte, men ikke bare dét. Mange har også noe poetisk ved seg, eller bærer på en historie. Greenes kjennskap til malerkunst er tydelig til stede i mange av bildene. Fotografen leverte også sterke portretter av kvinner i krig, spesielt fra Tsjetsjenia, som han kjente godt etter å ha arbeidet i landet over en tiårsperiode. «Hver gang jeg ble tilbudt et oppdrag i Tsjetsjenia, var jeg klar til å dra på et blunk,» skriver han i boken Black Passport (2010).

Å gi tilbake. Greene (1949–2017) ble født i New York, som barn av politisk aktive skuespillerforeldre. Som ung engasjerte han seg i borgerrettighetsgruppen Black Panthers, som kjempet for at afroamerikanere som han selv skulle få økte rettigheter i USA. Gjennom sin daværende kjæreste ble han introdusert for fotograflegenden W. Eugene Smith, som anbefalte ham å studere fotografi. Etter utdannelsen reiste Greene til Paris, som ble hans base frem til han døde. På 80-tallet jobbet han som motefotograf, men AIDS-døden til en venn og minnet om mentorens ord om viktigheten av å gi tilbake førte til at Greene endret kurs og viet seg resten av livet til fotojournalistikk.

«Sirkelen ble sluttet ved at jeg døde for meg selv.»
Stanley Greene

I de neste ti årene hvor Greene blant annet arbeidet i Tsjetsjenia, kjente han på enhver krigsfotografs dilemma: Hvordan leve et normalt liv etter å ha dekket de grusomste krigshandlinger? Etter å ha vært vitne til dramatiske hendelser, kan et liv tilbake i det alminnelige fort virke overfladisk og meningsløst. Påkjenningene og spenningene – som dem i Goma – setter seg i ryggmargen. Bilder og minner om lik i forråtnelse hjemsøker deg.

Greene slet med dårlig samvittighet hver gang han moret seg, og ville ikke snakke om hva han hadde sett – men lukket seg. Etter hvert klarte han likevel å roe seg og akseptere hvordan verden var. Han begynte å leke med tanken på et normalt liv, på å gifte seg, få barn. Men så dro han til Falluja, Irak, i mars 2004.

Fra Paul-Dupuy museet i Toulouse, juni 2017 under Toulouse photo festival. AFP PHOTO / ERIC CABANIS

En annen situasjon. Da han ankom Falluja var fire amerikanske entreprenører fra firmaet Blackwater drept samme morgen. Mens Greene var til stede som en av svært få vestlige journalister, ble likene satt fyr på. Menneskene rundt stod nærmest som man gjør rundt en grill, ventende på mat. Noen begynte å skjære i de døde kroppene for å skaffe seg suvenirer. Hva tenkte de lokale på, der noen så bort, andre smilte? At amerikanerne hadde fått som fortjent? De utbrente likene var en gang levende mennesker; nå var de ingenting. Hvordan taklet Greene og hans kolleger situasjoner som dette? Og hva med mennesker som vokser opp under slike forhold? Hvor unge er de når de «dør» følelsesmessig? Kan de unngå å bli numne, immune mot hendelser der menneskeliv ikke har verdi? Greene fotograferte uten følelser, uttalte han selv, opptatt av å komponere bildene riktig. Bildene ble sendt hjem – de var eksklusive og han  tjente godt på dem. «Sirkelen ble sluttet ved at jeg døde for meg selv.» Bildene hans var for drøye til å trykkes i morgenavisen – man viser ikke maltrakterte amerikanske lik til frokost.

Intelligens, et tilstedeværende og engasjert hjerte og – viktigst av alt – en human holdning må til for å skape et godt bilde, mente Greene.

Hva tåler vi? Et av Greenes Fallujah-bilder er trykket i Michael Kambers bok Photojournalists on War. The Untold Stories from Iraq (2013), med intervjuer og bilder av 39 Irak-fotografer. De ellers tause krigsvitnene skildrer her hvilke arbeidsforhold krigsreportere lever under, i kriger uten frontlinjer og med blodige handlinger midt blant vanlige folk. Greene forteller at arbeidsforholdene har endret seg mye fra1989 og frem til i dag. «I begynnelsen var vi romantikere, men du kan ikke lenger romantisere Taliban og Hizbollah [De] har sin egen agenda og kan snu emosjonelt på et blunk.»

Stanley Greene var aktiv like til det siste. I april – måneden før han døde – dro han til den nordlige delen av Russland for å påbegynne et prosjekt om 100-årsmarkeringen for den russiske revolusjon.

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here