Fra romfolk til romvesener

FILMFESTIVAL I BERGEN: Et hypotetisk besøk fra verdensrommet, en plausibel konspirasjonsteori om Tsjernobyl-ulykken, et personlig eksperiment om sukkerets skadevirkninger og et livlig portrett av to tenåringsjenter fra romfolket er blant dokumentarene som vises på Bergen internasjonale filmfestival.

Aleksander Huser

Fast filmkritiker i Ny Tid.

Besøk fra verdensrommet (The Visit)
Regi: Michael Madsen,
fotograf: Heikki Färm

The Russian Woodpecker
Regi: Chad Gracia, foto: Artem Ryshykov

That Sugar Film
Regi: Damon Gameau, foto: Judd Overton

Jenica & Perla
Regi: Rozálie Kohoutová, foto: Lukas Hyksa

I perioden 23.–30. september er det duket for en ny utgave av Bergen internasjonale filmfestival. Som vanlig presenterer festivalen et mangfoldig filmutvalg som inkluderer mange spillefilmer. Men med sitt brede tilbud av norsk og internasjonal dokumentarfilm, herunder flere konkurranseprogrammer, har BIFF etablert seg som kanskje den aller viktigste festivalen i landet på dette feltet.
Vi presenterer her fire utvalgte titler, hentet fra festivalens mange programseksjoner for internasjonal dokumentarfilm.

Besøk fra verdensrommet. Å utforske spørsmål av typen «hva om Jorden en dag besøkes av romvesener?» er vanligvis forbeholdt science fiction, og det ligger jo i selve sjangerbegrepet – og til en viss grad i problemstillingen – at det her er snakk om fiksjon. Ikke desto mindre har den danske filmskaperen Michael Madsen (som ikke bør forveksles med den amerikanske skuespilleren) laget en slags science fiction-dokumentar som tar for seg nettopp dette tankeeksperimentet. Med andre ord en dokumentarfilm om hendelser som formodentlig ikke har skjedd, men som forholder seg med all mulig seriøsitet til et hypotetisk scenario, hvor intelligente vesener fra verdensrommet dukker opp på vår klode.
Madsen fikk angivelig ideen til Besøk fra verdensrommet da han oppdaget at FN har et kontor som arbeider med utenomjordiske anliggender, med base i Wien. Ansatte her er blant de ulike ekspertene han har intervjuet i filmen om hvordan man ser for seg at et slikt scenario vil utspille seg. De skisserer tre potensielle grunner til et besøk fra verdensrommet: enten at de utenomjordiske har ankommet ved et uhell (eksempelvis en nødlanding), eller at de er her for å utforske, eller at de har en eller annen i våre øyne ond hensikt. Filmen stiller videre en rekke interessante spørsmål, deriblant om hvordan vi vil forholde oss til vissheten om at vi ikke er alene i verdensrommet, om de besøkende vil ha noen form for moralbegrep, om vi vil være i stand til å kommunisere med disse skapningene eller i det hele tatt oppfatte dem med våre sanser, om møtet mellom artene vil innebære smittefare eller liknende, og hvilke konsekvenser besøket på sikt vil ha i et evolusjonistisk perspektiv. Dette er en film som virkelig appellerer til fantasien, samtidig som den understreker hvor begrenset vår evne til å forestille oss en fremmed livsform er – all vår science fiction til tross. Følgelig er det også begrenset hvor mye vi kan forberede oss på en slik begivenhet, selv om man er ansatt på FN-kontoret for utenomjordiske anliggender.
Besøk fra verdensrommet benytter seg av fortellergrepene man ser i de mest konvensjonelle dokumentarer: intervjuer med talking heads, allvitende voice over-narrasjon (ved Madsen selv), illustrasjonbilder og rekonstruksjoner samt en og annen observerende sekvens. Resultatet er imidlertid alt annet enn ordinært. Filmens kanskje aller mest originale grep er at den forsøksvis lar oss se vår verden gjennom de besøkendes øyne, altså med et utenomjordisk blikk – med den konsekvens at filmen dypest sett handler mer om oss enn om dem. Og på denne kloden man har havnet, er det unektelig underlig, slik Sigbjørn Obstfelder i sin tid også observerte.

Science faction. Noen vil nok sågar argumentere mot at Besøk fra verdensrommet kan sies å være en dokumentar, men ofte er det de mest interessante filmene som bryter med forventingene om hva fiksjon og dokumentar kan være. Slike definisjonsdiskusjoner kan dessuten fort bli mer utmattende enn konstruktive, og disse kategoriene er ikke nødvendigvis gjensidig ekskluderende. Med sitt utgangspunkt i intervjuer med eksisterende fagmiljøer på området, er det heller ikke riktig å kalle Madsens film en ren fiksjonsfilm, selv om den tar for seg et hypotetisk hendelsesforløp. Kanskje kan den best beskrives som en slags poetisk og filosofisk science faction?
Filmens originaltittel er The Visit, og kan dermed lett forveksles med M. Night Shyamalans fiksjonsgrøsser med samme navn – som faktisk også vises på festivalen. Men Madsens film har altså fått den norske tittelen Besøk fra verdensrommet, formodentlig også fordi den skal slippes i ordinær kinodistribusjon (tidspunktet er ikke helt bestemt ennå). Dette er svært gledelig, da Besøk fra verdensrommet er en usedvanlig fascinerende og dypt original film som fortjener å ses av flere her i landet enn kun festivalpublikummet i Bergen.

Tsjernobyl-teorier. Hypoteser behandles også i dokumentaren The Russian Woodpecker, som følger den ukrainske kunstneren Fedor Alexandrovich i jakten på sannheten om hva som førte til atomkatastrofen i hans fødeby Tsjernobyl – et spørsmål man aldri har fått noe klart svar på. Den eksentriske, uflidde mannen er ingen typisk hovedperson i en undersøkende politisk dokumentar, men ikke desto mindre er han en viktig grunn til at filmen er blitt både underholdende og uortodoks. For ikke å glemme at han faktisk kommer på sporet av en meget interessant forklaringsmodell – som riktignok kvalifiserer til å omtales som en konspirasjonsteori, men som slettes ikke fremstår fullstendig usannsynlig etter hvert som Alexandrovich oppsøker ulike kilder og involverte i tidenes hittil største atomulykke.
Uten at denne teorien skal beskrives inngående her, har den å gjøre med en enorm og mystisk radar i nærheten av atomkraftverket, som blant annet produserte en øredøvende, hakkende lyd som har gitt filmen sin tittel. The Russian Woodpecker er en kompleks og særegen dokumentar, som også er en fortelling om Ukrainas forhold til Russland, med utgangspunkt i opptøyene og urolighetene i Kiev i senere tid. Videre skildrer den hvordan Fedor og andre involverte i produksjonen motarbeides og trues av mektige krefter når de begynner å se sammenhenger, og med dette tegnes et uhyggelig bilde av et Russland som ikke nødvendigvis har beveget seg så langt vekk fra den gamle Sovjet-staten som mange liker å tro.
Med The Russian Woodpecker har den amerikanske regissøren Chad Gracia laget en på samme tid dagsaktuell, gravende og personlig dokumentar, uten at den blir ufokusert. Enda mer imponerende er dette med tanke på at det er hans debutfilm.

Bittersøte sannheter. En annen film på festivalprogrammet som kombinerer den personlige dokumentarsjangeren med undersøkende journalistikk, er australske That Sugar Film, hvor den Russell Brand-aktige filmskaperen Damon Gameau plasserer seg selv foran kamera mens han forsøker å finne ut hvor skadelig sukker egentlig er. Tittelen er dog ikke så presis, all den tid den kan gi inntrykk av å være den eneste filmen om sukker. Selv skrev jeg nylig en artikkel i herværende avis om to andre dokumentarer (og det finnes enda flere) som tar for seg noen bitre sannheter om det søte stoffet, og som til en viss grad utfylte hverandre i sine tilnærminger til tematikken: På en leken og visuelt fantasifull måte presenterte kanadiske Sugar Coated av Michèle Hozer den fyldigste ekspertbaserte argumentasjonsrekken av de to, mens tsjekkiske Andrea Culcovas Sugar Blues på sin side var en sjarmerende og langt mer personlig dokumentarfilm, med utgangspunkt i at regissøren selv nylig har blitt diagnostisert med diabetes, og følgelig må holde seg unna raffinert sukker. Felles for dem begge er at de setter fokus på sukkerets til dels ukjente skadevirkninger – og sukkerindustriens forsøk på å bagatellisere disse.
Det samme gjør That Sugar Film, om enn med et utgangspunkt mer i slekt med Morgan Spurlocks velkjente McDonalds-dokumentar Super-Size Me fra 2004. Damon Gameau har nemlig ved filmens begynnelse holdt seg unna hvitt sukker i tre år, men er i ferd med å bli far, og ønsker å finne ut hvor skadelig det vil være for barnet å ha en normal, sukkerholdig diett. Han starter derfor et eksperiment hvor han går tilbake til å spise sukker i 60 dager – uten at inntaket på noen måte er spesielt overdrevet. Han skal ha i seg et australsk normalnivå på rundt 40 sukkerbiter om dagen, hvilket Gameau begrenser til angivelig sunne matvarer som juice, frokostblandinger og lettyoghurt. Med andre ord holder han seg fortsatt unna både sjokolade, brus, iskrem og junk food. Likevel tar det ikke lang tid før han ser negative konsekvenser på både kropp og sinn, i form av fett i leveren, dramatisk økning i sjansen for å få diabetes 2, nye centimeter rundt midjen og hyppige humørsvingninger – for å nevne noe.
Sukker, som finnes i langt flere matvarer enn de fleste er klar over, skal nemlig være en direkte årsak til hjertesykdommer, diabetes, overvekt og flere former for kreft. Dette har imidlertid blitt hysjet ned av ressurssterke krefter i matvareindustrien, som blant annet har finansiert forskere for å opprettholde et inntrykk av at det hersker utbredt tvil om skadevirkningene blant ekspertene. Parallellen til tobakksindustriens strategier noen tiår tilbake er åpenbar, og dette er da også et vesentlig poeng i alle de tre nevnte sukkerfilmene.
Damon Gameau har laget en forførende og tankevekkende opplysningsfilm, som kombinerer den visuelle lekenheten til Sugar Coated med den personlige tilnærmingen til Sugar Blues (pussig nok er også den gravide filmskaperens kommende barn også et tema i Culcovas film). Alle de tre dokumentarene får en rekke eksperter på området til å uttale seg, noen av dem sammenfallende – med forskningsjournalisten Gary Taubes som den eneste som opptrer i samtlige filmer. That Sugar Film bringer ikke så mye ny informasjon til torgs for oss som har sett de to andre dokumentarene, men for de fleste vil nok filmen by på en god del oppsiktsvekkende og alarmerende nyheter. Damon Gameaus komiske fremstilling (selv om de andre to filmene heller ikke er humorløse) og til dels tabloide innfallsvinkel vil sannsynligvis nå bredest ut med dette budskapet, som unektelig bør bli hørt av mange. Det hjelper nok også i så måte at han kan skilte med Stephen Fry og Hugh Jackman blant de medvirkende i filmen.

Gjennom sine to hovedpersoner viser Jenica & Perla unge romanier som henholdsvis  segregert og integrert i sine lands kulturer.  Jenica & Perla
Gjennom sine to hovedpersoner viser Jenica & Perla unge romanier som henholdsvis
segregert og integrert i sine lands kulturer. Jenica & Perla

Europeiske tenåringsliv. Der både Besøk fra verdensrommet, The Russian Woodpecker og That Sugar Film har en slags «programleder» og/eller en allvitende fortellerstemme, er i7en dokumentar av den observerende sorten. Den tsjekkiske filmskaperen Rozálie Kohoutová har laget et portrett av to tenåringsjenter som begge tilhører romfolket, og som en gang konkurrerte sammen som dansere i tv-programmet «Slovakiske talenter». Nå lever de svært ulike liv i hver sin del av Europa. Perla bor i en fattig romlandsby uten innlagt vann på den slovakiske landsbygda, mens Jenica har flyttet til Paris, hvor hun drømmer om å jobbe som frisør. Der Perla går i en klasse kun bestående av romfolk, er Jenica den eneste med slik bakgrunn på sin skole, og har til tider utgitt seg for å være spansk.
Gjennom sine to hovedpersoner viser Jenica & Perla unge romanier som henholdsvis segregert og integrert i sine respektive lands kulturer, og den er heller ingen utelukkende ukritisk skildring av deres egen kultur eller holdningene som finnes her. Ikke minst vitner filmen om nokså kvinnefiendtlige holdninger hos jentenes foreldregenerasjon. Spesielt Jenica blir kritisert av sin mor for å ha blitt påvirket av det franske samfunnet, og presses til å finne seg en mann fremfor å forfølge en yrkeskarriere. Den mer skoletrøtte Perla oppmuntres på sin side i større grad til å konsentrere seg om skolegangen, til tross for at mulighetene hennes i det ekskluderende slovakiske samfunnet uansett synes å være svært begrensede. Videre er tigging og liv på gata et ikke alt for fjernt bakteppe i begge de to jentenes familier – samtidig som filmen tegner et bilde av en livlig og mangfoldig kultur med mye musikk og varme.
Med sin «flue på veggen»-tilnærming lar Jenica & Perla oss bli kjent med de to jentene uten noen belærende statistikk eller fagtunge intervjuer. Riktignok fungerer hovedpersonenes egne uttalelser jevnlig som forklarende fortellerstemmer på lydsporet, men dette grepet understreker i grunn bare at filmen fortelles på deres premisser, og at den handler om deres virkelighet. I en tid hvor det offentlige ordskiftet omkring romfolk i stor grad er styrt av visse populistiske krefter som synes tigging er ubehagelig å forholde seg til, er dette en virkelighet – eller rettere sagt to ulike virkeligheter – som det kan være både berikende og nødvendig å få et innblikk i.

 


 

Huser er filmkritiker i Ny Tid.

---
DEL