Fra protesjé til diktator

I Putin’s Witnesses følger vi Putins vei til makten i Russland, og ser hvordan tidlige løfter om fri presse ender i full avvisning av demokratiske spilleregler.
Nick Holdsworth
Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.
Email: holdsworth.nick@gmail.com
Publisert: 03.12.2018

Putin’s Witnesses

Vitalij Manskij

Latvia, Sveits, Tsjekkia

Det man kanskje har glemt siden den stadig sykere Boris Jeltsin nyttårsaften 1999 utpekte Vladimir Putin som sin etterfølger, er at den påtroppende presidenten en gang omfavnet visse demokratiske idealer. Det perfeksjonerte imaget som statsoverhode og machomann – en klar hjelp på veien mot hans fjerde periode som Russlands president – kom ikke til før senere.

I ettertid avslører likevel de eksklusive flue-på-veggen-opptakene som Vitalij Manskij filmet i løpet av 1999 og 2000, mye av essensen i den truende, utspekulerte og aggressive lederfiguren som skulle komme. Manskijs film – som i juli vant Crystal Globe-prisen for beste dokumentar ved filmfestivalen Karlovy Vary i Tsjekkia – gir et ærlig og urovekkende glimt inn i de første dagene av Putins presidentskap.

(INTERNTEST: [memberful_buy_subscription_link plan=’35661-online-manedlig’]Online månedlig[/memberful_buy_subscription_link] [memberful_sign_out_link]Sign out[/memberful_sign_out_link][memberful_sign_in_link]Sign in to your account.[/memberful_sign_in_link] [memberful_buy_download_link download=’4482-1812′]test[/memberful_buy_download_link])

Vi får en inngående beskrivelse av den autokratiske staten som har utviklet seg etter den ville optimismen og liberalismens glansdager – men også det kriminelle kaoset i Jeltsin-årene. Den Putin vi ser her, som ble kastet ut i rampelyset noen måneder etter han ble utnevnt som den sjette statsministeren under Jeltsin, er fremdeles en forholdsvis ukjent skikkelse. Han fremstår nokså alvorlig, ivrig etter å gjøre et godt inntrykk og litt usikker på seg selv.

Engstelig Putin

Manskij, i en film som gjerne kunne ha vært både kortere og strammere redigert, sparer noe av det beste stoffet til slutt. Her ser vi en engstelig Putin kalle regissøren tilbake til Kreml for å gjenoppta gårsdagens samtale om hvorfor han valgte å gjeninnføre den sovjetiske nasjonalsangen like etter presidentvalget. «Statlige beslutninger bør tas uavhengig av hvorvidt de møtes med en positiv eller negativ reaksjon,» sier Putin, og legger til at gjeninnføringen av nasjonalsangen – en livlig melodi med nasjonalistisk tekst, skrevet av faren til den Oscar-vinnende regissøren Nikita Mikhalkov – var en gest til eldre russere som følte at de hadde mistet «alt» med Sovjetunionens fall.

I ettertid tror Manskij at denne samtalen hadde en dypere psykologisk betydning: «Hvorfor var det meg han ville diskutere dette med? Hadde han allerede da ingen rundt seg som han kunne være uenig med?»

Nå bor Manskij i selvpålagt eksil i Latvia ettersom det ble stadig mer umulig for ham å arbeide i Russland.

Putins indre krets var i starten en mangfoldig forsamling: den tidligere dissidenten Gleb Pavlovskij (nestleder i Putins valgkampanje); økonom, minister fra sovjettiden og kommende statsminister Mikhail Kasianov; politiker og privatiseringsforkjemper Anatolij Tsjubajs; presseminister Mikhail Lesin; Valentin Jumasjev, senere gift med Jeltsins datter Tatjana; og Vladislav Surkos, medforfatter av «maktvertikalen» og tilhenger av falske grupper og «opposisjonspartier» for å legitimere en Potemkin-fasade av landets demokrati.

Politiske støttespillere i unåde

Alle de ovennevnte skulle senere havne i unåde hos presidenten – bli degradert eller slutte seg til opposisjonen. Enkelte skulle også miste livet: Lesin ble slått ihjel på et hotell i Washington DC i 2015, og en annen tidlig kritiker av Putin, Boris Nemtsov, ble skutt utenfor Kreml samme år. Noen år senere ble selv Putins kone Ludmila vraket – med noen henslengte bemerkninger på direktesendt tv like før parets skilsmisse.

Tilsynelatende objektive observatører som Manskij har også betalt sin pris for å ha «flydd for nær solen»: Nå bor regissøren i selvpålagt eksil i Latvia ettersom det ble stadig mer umulig for ham å arbeide i Russland.

Manskij nøt fordelene av å bli gitt eksklusiv adgang til Boris Jeltsin og hans familie, som han tilbrakte valgkvelden i mars 2000 sammen med, mens resultatene tikket inn. Sjampanjen sprettes og jubelropene runger idet Putins knappe seier – med 51,2 prosent av stemmene – rapporteres inn, og kort tid etter erklærer Jeltsin, ironisk nok, at «hvis Putin vinner, vil medias frihet i høyeste grad bli ivaretatt». Men allerede da ser vi tegnene på den autokratiske Putin vi kjenner fra i dag.

Jeltsins første telefonsamtale går til Jumasjev – den tidligere sjefen for den russiske regjeringsadministrasjonen – for å takke ham for å ha sikret valgresultatet. Jeltsin venter også på en telefon fra sin læregutt, men Putin hverken svarer på telefonen hans eller ringer ham tilbake.

Uklar agenda

Bruken av «administrative ressurser» for å sikre Putins valgseier – en fast del av etterfølgende presidentvalg – er allerede på plass: å helt vende ryggen til demokratiske normer og bruke et skattebetalt byråkrati for å støtte «maktpartiet». I tillegg går Putins særegne stil ut på hverken å drive kampanje for eller fremvise noen form for politisk program. Han er allerede å se overalt på russiske tv-kanaler – ute på landsturné og i full gang med å «tjene rikets interesser», uten at noen aner hva agendaen hans faktisk er.

«Om vi så skulle finne terroristene på dass, er det der vil vi kverke dem.»

Makt, og kun makt, dét er Putins agenda, antyder Manskij – og selv om han presiserer at han ikke tror Putin var personlig innblandet i «terroraksjoner» – som ekslosjonen i en boligblokk i Moskva i september 1999 – er det ingen tvil om hvem som kom seirende ut av disse angrepene. Meningsmålinger som viste Putins støtte i befolkningen, gikk opp fra rundt 2 til 50 prosent prosent i månedene før Jeltsin utnevnte ham som etterfølger.

Historien om disse aksjonene utforskes mer inngående i Andrej Nekrasovs dokumentar Disbelief fra 2004, som baserer seg på Alexander Litvinenkos bok Blowing Up Russia. Litvinenko døde som kjent i London etter å ha blitt forgiftet med polonium, og en britisk granskning antydet at drapet ikke kunne ha blitt utført uten at Putin visste om det.

Til enhver pris

Den vulgære Machomann-Putin glimter også til når han forteller verdenspressen at de tsjetsjenske terroristene som angivelig sto bak bombeangrepene, ikke vil bli møtt med barmhjertighet: «Om vi så skulle finne dem på dass, er det der vil vi kverke dem.» (Innen kort tid vil det legges frem bevis som anslår at den russiske sikkerhetstjenesten hadde en finger med i spillet.)

Likevel synes Putin å demonstrere en viss selvrefleksjon disse første dagene, når han nokså alvors-tynget forteller Manskij at han en dag vil gjenoppta sitt private liv – og få den endelige dommen for sin presidenttid.

Nesten to tiår senere er Putins grep om makten sterkere enn noen gang, og med vinter-OL, okkupasjonen av Krim-halvøya, støtten til Assad i Syria og fotball-VM bak seg, synes Putins eneste mål å være å tviholde på den – og det til enhver pris.

Les også: Putin som redningsmann om boken Putinomics: Power and Money in Resurgent Russia

Se også: Filmens hjemmeside

Kommentarer