Fra produksjon til reproduksjon

Intervju med filosofen Paul Preciado: Gamle dagers arbeiderkamp handlet om kollektivisering av produksjonsmidlene; i dag handler den om kollektivisering av reproduksjonsmidlene. 

Daumas er skribent i franske Liberation.

Weinstein-saken og #MeToo-bølgen har kullkastet de gamle forførelsesrelasjonene. Vil vi nå se en endring i menns og kvinners adferd i forhold som gjelder kjærlighetsliv og seksualitet? Eller mister vi både lyst og frihet når vi stadig må reformatere forførelseskodene? For den spanske filosofen Paul B. Preciado, fast spaltist i Ny Tid så vel som i franske Libération, er det ingen tvil: Det vi opplever i kjølvannet av #MeToo, kan sammenliknes med paradigmeskiftene verden tidligere har vært igjennom, som overgangen til det heliosentriske verdensbildet og opphevelsen av slaveriet.

Weinstein-affæren initierte en politisk, seksuell og institusjonell storkrise, der spørsmålet om hvem som har rett til å begjære, sto sentralt. Som kronikør, kurator for Documenta og Venezia-biennalen og kjent kjønns- og seksualitetsfilosof er den utrettelige Preciado et tilfelle for seg: en lesbisk kvinne som er blitt transmann og dermed en «overløper» mellom kjønnene. Et sjeldent menneske som har kjent både det feminine og det maskuline i hode og kropp, og alle nyanser og særtrekk ved de to posisjonene. En «seksualitetens flyktning» med den enestående intellektuelle friheten det gir å være på begge sider av kjønnsmuren samtidig – og bortenfor.

– I høst brøt Weinstein-affæren løs. For første gang kom beskyldninger om seksuell trakassering, seksuelle overfall og voldtekt ut i offentligheten – mot en av verdens mektigste filmprodusenter. Saken utløste en voldsom reaksjon, drevet frem av #MeToo-kampanjen. Hele verden eksploderte. Hva var det som skjedde?

«#MeToo uttrykker en kritikk av maskuliniteten med dens dominans og forhold til makt innenfor det heteroseksuelle regimet. Enkelte trodde at 70-årenes seksuelle revolusjon var over, men den fortsetter, heftigere enn noen gang. Rett nok kritiserte feministbevegelsen på 70-tallet den maskuline makten, og på tv kunne man se franske feminister brenne sine bh-er – som den første dramatiseringen av en global anklage, gjentatt multimedialt i land fra USA til Chile. 

Det maskuline er for samfunnet det staten er for nasjonen: det som legitimt forvalter og bruker vold.

Men siden 80-årene har kritikken av de sosiale kjønnsrollene hovedsakelig kommet fra homofile, lesbiske og transpersoner, og det er de seksuelle minoritetene som har bidratt til en politisering av seksualitet og kjønn. Monique Wittig (fransk feminismeteoretiker, red.anm.), Adrienne Rich (amerikansk poet, red.anm.) og Gayle Rubin (amerikansk kulturantropolog, red.anm.) ble de første som snakket om heteroseksualiteten, ikke som en seksuell praksis, men som et politisk regime og normativt pålegg. I den hegemoniske diskursen, men også her og der i den hvite, liberale feministdiskursen, fortsatte man å mene at det «smertefulle» problemet (for å gjenta et uttrykk fra epoken) var homoseksualiteten og transseksualiteten, mens heteroseksualiteten forble ubestridt og ubestridelig, som en slags naturlig sannhet, transhistorisk og transkulturell. 

Dermed forsvant den fra feltet for kritikk og politikk. I dag ser vi, via internett og sosiale nettverk, en ny global fordømmelse, en mikropolitisk revolusjon, i heteroseksualiteten, men også fremveksten av et nytt språk. Synliggjøringen og fordømmelsen av volden vi utsettes for, er en del av denne seksuelle revolusjonen – som langt fra er avsluttet. Den er tvert imot like ustoppelig som den er langsom og svingende.»

– Hva er det dagens kritikk av heteroseksualiteten er rettet mot?

«Det egentlige spørsmålet #MeToo reiste, handler om voldtekt, dette forholdet mellom kjønn, vold og makt. En av forløperne til #MeToo i Frankrike var antakelig polemikken rundt filmen Baise-moi (2000) av Virginie Despentes og Coralie Trinh Thi. Filmen viste en voldtekt, filmet i samsvar med pornografiens koder (uten selv å være pornografisk). Det ble ramaskrik: Hvordan kunne to kvinner benytte voldtektsfenomenet på denne måten? At filmen var en anklage mot at heteroseksuell vold ikke straffes, ble oversett. Filmen gjennomgikk statlig sensur og fikk 18-årsgrense. 

Den dominerende klassen – maskulin og heteroseksuell – gir ikke opp sine privilegier så lett.

Det er noe «før-weinsteinsk» både over Baise-moi og Despentes’ bok King Kong Théorie (2006), skrevet i førsteperson. Sistnevnte er også en kritikk av samfunnets voldtektshåndtering. Men snakker man om voldtekt, stiller man samtidig nøkkelspørsmålet om forholdet mellom begjær og politikk. Hva vil det si å begjære når man ikke lenger er i posisjon til å kunne det?

Forfatteren Guy Hocquenghem var på 70-tallet en av de første i Frankrike som snakket om sin homoseksualitet. Han stilte spørsmål ved det homoseksuelle begjæret: Skiller det seg fra det heteroseksuelle? #MeToo tar også for seg begjæret, og krever at dette frigjøres i heteroseksualiteten, også i den underordnede part.»

  Hvorfor er dette også et angrep på det heteroseksuelle mannlige begjæret?

«Dette begjæret er historisk bygget på besittelse og vold – og er ikke naturgitt, men kulturelt konstruert. Det næres av det skjeve maktforholdet mellom menn og kvinner – derfor er det riktig å granske og kritisere det. Men dette betyr i praksis å utløse en politisk, seksuell og institusjonell krise. 

Hvem har begjærets rett i heteroseksualiteten? Svaret er: Bare mannen. Ifølge kjærlighetslivets koder, selv om disse er i endring, er en kvinne som viser lyst og forfører det samme som en tøyte. Ennå hviler forførelsen på menn. Hvordan skape et begjær som ikke reproduserer denne skjevheten? Kan man lære å begjære utenfor normene for kjønn og politisk asymmetri?

– I hvilken grad er den mannlige seksualiteten knyttet til vold?

«Mannens posisjon i våre teknopatriarkalske og heterosentrerte samfunn, ligger i at hans suverenitet hviler på bruken av ulike voldsteknikker – mot kvinner, barn, ikke-hvite, dyr, mot planeten som helhet. I tråd med Butlers lesning av Weber kan man si at det maskuline er for samfunnet det staten er for nasjonen: det som legitimt forvalter og bruker vold. Sosialt kommer volden til uttrykk som dominans; økonomisk som privilegier; seksuelt som aggresjon og voldtekt. I kontrast til dette er den feminine selvstendigheten knyttet til kvinnens evne til å føde barn. Bare mødrene er selvstendige, ellers er kvinnene seksuelt og sosialt underkuet. 

#MeToo-bevegelsen bringer mannens voldsmonopol – også forbindelsen mellom vold og seksuell nytelse – i krise. Hvordan kan man definere den mannlige suvereniteten uten volden?»

– Men siden 70-tallet har kvinnene vært frie til å akseptere eller avvise en seksuell relasjon. Den maskuline seksualiteten er også forandret?

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.