Til nå har vi stort sett forholdt oss til klimaendringene som et høyst uvelkomment, kommende og dermed også neglisjerbart problem: en slags halvrealitet, litt som en sykdom vi ikke vil ta inn over oss.
Robinson har tidligere prøvd å skildre hva som skjer når klimaendringene faktisk blir en realitet – sist i boken New York 2140, der havet har steget 50 meter. Det som kanskje manglet i boken, var en skildring av ofrene for slike enorme katastrofer, den direkte og konkrete menneskelige prisen for den politiske treneringen av tiltakene vi vet er nødvendige. I den nye romanen tar han igjen for dette til gangs.
Hetebølge i India
Det er noe visjonært og uhyggelig over de første kapitlene, der Robinson skildrer en hetebølge i India på slutten av 2020-tallet. Luftfuktigheten og heten skaper en dødelig «våttemperatur», som gjør det umulig å kjøle seg ned gjennom svette: Varmen fungerer som en dødelig feber. Robinsons skildringer av menneskemasser som presser seg inn i rom med overbelastede airconditionanlegg inntil det elektriske nettverket bryter sammen, er uhyggelige nok.
Til tross for en trussel om vold, elementer av terror og en kvelende global panikk går romanens hovedutvikling i retning av en stille revolusjon.
Det totale marerittet setter inn da han skildrer den desperate flukten til en liten innsjø i sentrum av Lucknow, der folk står som sild i tønne med vann til halsen i håp om å kjøle seg ned, inntil vannet blir varmet opp. Til slutt dør alle både i vannet og på land – millioner av mennesker blir praktisk talt kokt levende. Den eneste overlevende blir også et av bokens traumatiserte og uforsonlige vitner, en som har sett med egne øyne hva som er prisen for ikke å handle før det er for sent.
Fiksjonens fortrinn
Siden klimaproblemene er vanskelige å ta inn over seg, og siden endringene skjer gradvis og strekker seg inn i fremtiden, har klimafiksjon blitt en viktig sjanger de siste årene. Scener som dem Robinson utmaler, gjør situasjonen virkelig for oss. For et tiår siden skrev akademikerne Oreskes og Conway teksten The Collapse of Western Civilization, et tilbakeblikk på klimakatastrofen forfattet av en tenkt fremtidig historiker. Istedenfor en slik distansert beretning om verdenshistoriens videre gang velger Robinson å fortelle sin historie gjennom øyenvitner og vitnesbyrd.
I det ene øyeblikket er fortellerstemmen en styrtrik forretningsmann i Davos, som kynisk og blasert skildrer miljøforkjempernes «naive» protester. I neste øyeblikk følger vi en bondekone i Asia, som finner ut at hun og mannen kan tjene penger på å drive jorden slik at de sekvestrerer karbon, takket være den nye grønne økonomien. I et annet øyeblikk er vi i Antarktis, der forskere og ingeniører prøver å pumpe undervannet opp fra havdypet under isbreene, slik at isen ikke siger ut i havet og drukner verdens kyster. Slik blir historien et lappeteppe av glimt og scener som alle føles umiddelbare og levende.
Kampen om Jorden
Forstått som en kamp om Jorden som glir over i en kamp for Jorden, er boken en skildring av en enorm konflikt vel så mye som av en krise. Samtidig utspiller det seg en konflikt i livet til Mary Murphy, lederen for FN-organet i Zürich som går under navnet Fremtidsministeriet. Hun opplever frustrasjoner ved å se at noe må gjøres raskt, men at alt går altfor for langsomt. Tiden løper fra de fredelige forhandlingene og byråkratiske prosessene, og der vi før så utålmodighet, er det nå en desperasjon som råder.
I India, som ble rammet av den fatale hetebølgen i åpningsscenene, går myndighetene inn for å ta i bruk klimaingeniørkunst – og slipper ut svoveldioksid i atmosfæren for å kjøle ned kloden, en effekt forskere kjenner fra utbruddet til vulkanen Pinatubo på Filippinene. India blir også kjerneområdet for Kalis Krigere, en økoterror-organisasjon som saboterer cruiseskip og flytrafikk og som angriper strategiske mål verden over.
Til tross for en trussel om vold, elementer av terror og en kvelende global panikk går romanens hovedutvikling i retning av en stille revolusjon. Revolusjonsbegrepet blir også diskutert i noen av de essayistiske, sosialøkonomiske kapitlene i boken, der Robinson tillater seg å gi en fyldig innføring i relevante temaer og tekniske detaljer. Verdensøkonomien blir i historien «økologisert» gjennom innføringen av en blokkjede-basert internasjonal karbonmyntenhet, som gjør at alt det som tidligere var eksternaliteter – slik som forurensning og skade på økosystemer – blir regnet inn som monetære verdier.
Håpet om et nytt håp
Gradvis, skritt for skritt, et stykke utpå 2050-tallet, begynner faktisk ting å gå bedre. India ender opp med å lede verden mot en agroøkologisk omlegging, og tiltak for tilbakeføring av naturen til dens opprinnelige tilstand blir satt i gang på ulike kontinenter, med en ny oppblomstring av ville flokkdyr, bøfler og gaseller. Her dukker også Robinsons typisk utopiske elementer opp: Som en slags lettelsens symboler svever grasiøse luftskip over nye villmarker, styrt av Jules Verne-aktige piloter og en ny generasjon naturorienterte verdensborgere.
Lesningen av denne 576 sider lange romanen, som etter hvert føles like mangfoldig, sammensatt og kaotisk som verden selv, oppleves som en reise gjennom en fremtid som godt kunne tenkes å bli virkelig, en historisk flaskehals der alt står på spill. Det er ikke skjebnen og livet til hovedpersonene som holder historien i gang, siden ethvert tilløp til drama, også død og kjærlighet, blir dempet av en nøktern hverdagsrealisme.
Men nettopp i kraft av denne stillferdige jordnærheten kan vi ane helheten, det fullstendige dramaet vi selv også er deltakere i. Som romanpersonene er også vi på vei mot 2060, mot et punkt der vi enten har feilet – eller faktisk har klart å berge verdenssituasjonen.
Romanen om fremtidsministeriet maner frem en verden der menneskeheten, etter grusomme katastrofer og utmattende prøvelser, til slutt opplever en nesten mirakuløs sitring av lettelse: demringen av et nytt historisk håp og en fremtid med alle muligheter. Slik gir boken en forsmak på en etterlengtet følelse vi foreløpig bare kan drømme om – og strebe etter.
