Til nå har vi stort sett forholdt oss til klimaendringene som et høyst uvelkomment, kommende og dermed også neglisjerbart problem: en slags halvrealitet, litt som en sykdom vi ikke vil ta inn over oss.
Robinson har tidligere prøvd å skildre hva som skjer når klimaendringene faktisk blir en realitet – sist i boken New York 2140, der havet har steget 50 meter. Det som kanskje manglet i boken, var en skildring av ofrene for slike enorme katastrofer, den direkte og konkrete menneskelige prisen for den politiske treneringen av tiltakene vi vet er nødvendige. I den nye romanen tar han igjen for dette til gangs.
Hetebølge i India
Det er noe visjonært og uhyggelig over de første kapitlene, der Robinson skildrer en hetebølge i India på slutten av 2020-tallet. Luftfuktigheten og heten skaper en dødelig «våttemperatur», som gjør det umulig å kjøle seg ned gjennom svette: Varmen fungerer som en dødelig feber. Robinsons skildringer av menneskemasser som presser seg inn i rom med overbelastede airconditionanlegg inntil det elektriske nettverket bryter sammen, er uhyggelige nok.
Til tross for en trussel om vold, elementer av terror og en kvelende global panikk går romanens hovedutvikling i retning av en stille revolusjon.
Det totale marerittet setter inn da han skildrer den desperate flukten til en liten innsjø i sentrum av Lucknow, der folk står som sild i tønne med vann til halsen i håp om å kjøle seg ned, inntil vannet blir varmet opp. Til slutt dør alle både i vannet og på land – millioner av mennesker blir praktisk . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
