Fra naiv nasjonalsosialisme til en fornyet økologisk filosofi?

OPPGJØRET: Når den eksistensielle angsten i dag øker blant folk, kan Heideggers filosofi ha en viss nytte. Er det derfor mulig å lese deler av ham i dag uten bare å fokusere på hans nazi-sympatier?

Sigurd Ohrem
Ohrem er skribent for Ny Tid.
Email: sigurdoh@vfk.no
Publisert: 08.10.2019
           Heideggers testamente. Filosofien, nazismen og de svarte heftene Redigert av Dreyers Forlag, Norge
Forfatter: Hein Berdinesen Lars Petter Storm Torjussen
Dreyers Forlag, Norge

Den nyvakte internasjonale oppmerksomheten rundt spørsmålet om den tyske filosofen Martin Heidegger (1889–1976) og nazismen, samt forlaget Dreyers nå utgitte antologi Heideggers testamente krever en dypere avklaring av forholdet mellom hans filosofi og politikk. Det store spørsmålet har hittil vært om Heideggers tilslutning til nazismen er grunnlagt i hans filosofiske arbeider, og i så fall hvilke konsekvenser dette bør ha for den allmenne vurderingen av hans tenkning. Utgivelsene av de såkalte «Svarte heftene» har også gitt et moment til debatten, i tillegg til Donatella Di Cesares bok Heidegger og jødene. «De sorte hefter» fra 2014/15.

Antologien Heideggers testamente er på cirka 750 sider og består, foruten et utvalg av Heideggers egne skrifter, av i alt 27 bidrag. Mer enn 20 av disse er skrevet av norske og nordis  ke forfattere. De fleste virker relativt nyskrevne, mens de resterende består av oversatte europeiske tekster. Utgivelsen utgjør et imponerende arbeid med et bredt spekter av skribenter og forlagets store innsats.

Heideggers aktualitet

Men hvorfor er Heideggers forhold til nazismen stadig et hett tema som skaper et så stort engasjement? Både fordi han er en stor tenker, og fordi hans bøker har fått en virkningshistorie som leder inn i vår samtid. Han var dessuten en karismatisk personlighet med stor appell i studentmiljøet. Heidegger talte om en filosofisk overvinnelse av den dype krisen i Tyskland og Europa i mellomkrigstiden. De siste årenes utgivelse av de etterlatte svarte heftene – ennå er ikke de seneste av disse utgitt – forsterker hos flere generasjoner frykten for at Heideggers filosofi skal være forgiftet av antisemittisme og fascistiske holdninger.

Men det finnes flere grunner til at det er fruktbart å lese Heidegger også i dag. Hans filosofi fanger stemningen i tiden. Eksempelvis hevder forfatteren Heinz Bude i boken Society of Fear at et fellestrekk mellom dagens tyske samfunn og mellomkrigstidens er den økende angsten blant folk. Heidegger var den som preget angstbegrepet som noe i bunn og grunn nødvendig og eksistensielt grunnleggende. I hans tenkning, inspirert av Kierkegaard, er angsten knyttet til besluttsomme, autentiske valg, men også til muligheten for å velge fryktelig feil, eller velge den gjennomsnittlige inautentiske eksistens – hva man normalt gjør.

Heidegger fornyet dessuten hermeneutikken, denne eldgamle fortolkningsdisiplinen. Med utgivelsen av Sein und Zeit i 1927 ble tilværelsens (dasein) hermeneutikk introdusert som det grunnleggende trekket ved all menneskelig forståelse. Dette grunntemaet ble brakt videre av blant andre filosofen Paul Ricoeur, og hans yrkesbror Hans-Georg Gadamer har det også med i sin samtalefilosofi.

Det finnes i dag en rekke mulige innfallsvinkler til å bedømme Heideggers filosofi, og det virker umulig å avskrive ham. Sekundærlitteraturen er enorm. Den foreliggende utgivelsen Heideggers testamente er altså en antologi, og ikke en sammenhengende og konsistent tekst.

Vi bør søke utover de antisemittiske innslagene i Heideggers
tenkning.

Det er en kontrastfylt og delvis sprikende dokumentasjon som gis av Heideggers filosofi i denne boken – selv om det, ikke overraskende, er bred enighet om det forkastelige i hans nazistiske engasjement. Samtidig er det kontraproduktivt å søke å fastholde et totaliserende, enhetlig bilde av Heidegger. Ny Tid har her valgt å kommentere spesielt fem forskjellige lesninger fra tre av bokens seks deler:

1. Hans Hauges åpningsessay, «At læse i Schwarze Hefte», kommenterer utdrag fra de svarte heftene – det vil si fra rundt 1300 utgitte sider av muligens 3000 «dagboksider» totalt. Disse skal alle etter hvert utgjøre de avsluttende bindene av Heideggers samlede verker. Hauge plasserer tekstene i en større filosofisk sammenheng, samtidig som han undersøker grunnlaget for de bastante påstandene om at Heidegger var en åpenbar nazist.

Tekstene framtrer, i Hauges dekonstruktive lesning, som en samling nedtegnelser uten noen tydelig systematikk. Kronologien er ofte vanskelig å få øye på, mye er refleksjoner over Heideggers egen tenkning, andre epistler dreier seg om litteratur, kunst, politikk og religion – men ytterst sjelden er det med direkte referanse til samtiden de er skrevet i. Mange av Heideggers tekster framstår for ham som åpne ideeksperimenter og har et uferdig og internt preg, med vekslende eller uklar sjangerplassering. Hauge konkluderer i sitt essay med at påstandene om Heideggers nazisme hviler på et sviktende og tvilsomt grunnlag. De nazismekritiske nullifiseringene av Heidegger forutsetter, hevder Hauge, en utilbørlig mistenkeliggjøring av tenkerens forsvarere og lojale videreførere – som blant andre sønnen Hermann, kollegaen Hans-Georg Gadamer og den danske filosofen Knud Ejlert Løgstrup. Her kan vi bemerke at Hauge for Eivind Tjønneland (Ny Tid, mai 2017) i tilfellet Løgstrup taler mot bedre vitende: Løgstrup skrev allerede i 1936 en kronikk i Dagens Nyheder der han kalte Heidegger for «nazismens filosof».

Martin Heidegger

2. I antologiens lengste og omfangsrike essay, «Litterær eksistens tilendebrakt», foretar Espen Søbye en kritisk og totaliserende lesning som ender opp med full avvisning av Heideggers verk og en avskrivning av hans filosofiske status. Siden Søbye mener at nazismen gjennomsyrer hele tankebygningen, må alt Heidegger skrev, ses i lys av hans avslørende naziengasjement.

Men Søbye benytter seg av «mistankens hermeneutikk». Dette er en tolkningsmetode som, ifølge Hauge, forutsetter at den omtalte lyver eller har falske intensjoner. Metoden forutsetter derfor at fortolkeren (Søbye) selv har mer adekvat innsikt – noe som kan være svært vanskelig å begrunne, særlig når man snakker om avdøde historiske personer.

Søbye begrunner også sin kritikk i at den aldrende Heidegger, i forbindelse med det berømte intervjuet med Der Spiegel (også trykket i boken), krevde å få tilsendt det maskinutskrevne intervjumanuskriptet – for derved å kunne utdype sine svar og påføre ønskede rettelser. Dette er på ingen måte et uvanlig ønske, men blir av Søbye forstått som et pikant og typisk eksempel på Heideggers mistenkelige tilbøyelighet til å korrigere sin egen iscenesettelse. Heidegger døde for øvrig, 87 år gammel, rett før intervjuet ble publisert.

Heideggers dypt funderte teknologikritikk tilskrives verdi.

Søbyes tekst analyserer en rekke fragmenter fra Heideggers tekster, inkludert de inntil nå utgitte svarte heftene, på jakt etter nazistisk og antisemittisk tankegods. Han gir en lærd og svært overbevisende redegjørelse for ulike historiske teorier om antisemittisme, nazisme og holocaust. Dog er dette også hovedgrunnen til at teksten framstår som noe ubalansert, da omfanget av det historiske stoffet rett og slett blir for omfattende. Utdragene fra de første svarte heftene alene avdekker i seg selv, med overbevisende tydelighet, Heideggers mer eller mindre uttrykte nazisympatier, men også hans «metafysiske antisemittisme». Her kan vi legge til at denne type kritikk av «den jødiske ånd» – ifølge Cesares’ bok – bør ses i forlengelsen av holdninger hos store filosofer som Kant og Hegel. Hadde ikke dette i seg selv vært tilstrekkelig i saken? Men når Søbye insisterer på å lete videre, også utenfor og bak Heideggers tekster, svekkes styrken i hans omfattende argumentasjon. Søbye framstår som unødig spekulativ. Han konkluderer at siden Heidegger valgte Hitler-Tyskland, vil han i all evighet bli assosiert med dette barbariske regimet og deres ugjerninger.

3. Espen Hammers bidrag «Heideggers nasjonalsosialisme. Et forøk på en avklaring» står i en mellomposisjon i forholdet mellom aksept og avvisning. Hans grundige analyse peker i retning av en helhetlig forståelse. Den er samtidig ikke mer enhetlig enn at for eksempel Heideggers dypt funderte teknologikritikk av Hammer verdsettes på tross av Heideggers kulturelle antisemittisme. Heideggers teknologikritikk rammer nemlig den hegemoniske, teknisk-instrumentelle natur- og værensforståelsen – som mange mener er grunnlaget for vår tids økokrise. (Her kan nevnes at nevnte Søbye avviser teknologikritikken på et marxistisk grunnlag.) Heideggers kritikk foregriper, ifølge Hammer, muligheten av et mindre voldelig sannhetsregime, og peker følgelig ut over hans fascistiske holdninger.

Hammer tar også for seg Heideggers oppgjør med hele den vestlige værensforståelsen – filosofien rundt at noe eller noen overhodet er til. Han konkluderer med at Heideggers filosofi ikke fortjener å bli forkastet, slik den er både et dikterisk og et meningsbærende alternativ.

4. Hans Ruins interessante religionsfilosofiske bidrag «I Paulus’ ånd» forutsetter ikke en streng enhet i Heideggers livsverk. Han vektlegger her at kristendommens jødiske røtter hadde en sentral plass i Heideggers kristendomskritikk. Ruin søker å vise, ved å bringe inn referanser til Rudolf Bultmann og jødiske Hans Jonas, hvordan Heideggers forståelse av Paulus kaster et nytt lys over hans forhold til kristen-jødisk tenkning.

Heideggers kritikk foregriper muligheten av et mindre voldelig
sannhetsregime.

Ruin gir her en bred innføring i Heideggers endetidstenkning, hvor en mytisk-religiøs dimensjon muliggjør et oppgjør med den totaliserende metafysikken – og dens streben etter opprinnelse og fast grunnlag. Heideggers filosofi gir heller en forberedelse til en ny begynnelse der metafysikken forlates. Han identifiserer strukturelt den «nye begynnelsen» der det forestilte Oldtids-Hellas skal kunne ha en ny og opprinnelig «renessanse» – så å si smeltet sammen med den framvoksende tyske selvforståelsen. Det hele er basert på Paulus’ tolkning av Jesu korsfestelse, og den nyopprettede pakten, på ruinene av den gamle loven.

Heideggers visjon om en ny begynnelse har således sitt utspring i jødisk tradisjon og den lutherske teologiens fortolkning av apostelen Paulus. Men ifølge Ruin forsømmer Heidegger å anerkjenne de jødisk-intellektuelle sporene i sin egen tenkning. Kan man således påstå at Heideggers filosofi er gjennomsyret av metafysisk antisemittisme?

5. Erling Aadland bidrar med essayet «For en tenker. For en feil – Tenkningens og diktningens frihet». Aadland tar for seg Heideggers etterlatte skrifter fra 1930-tallet i lys av de Svarte heftene. Men i likhet med Ruin er han inne på at Heideggers tilsynelatende utfall mot kristen-jødisk åndelighet dekker over en tvetydighet, noe som særlig kommer til uttrykk gjennom filosofens spesielle ordbruk. Heidegger henter temmelig reservasjonsløst utrykk fra kristen tradisjon, som «Værens hyrde», tenkningen som «andakt» med sin «salighet» og «fromhet». Dette vitner om en uklar grense mellom de tidligere utfallene mot kristendom/jødedom og hvordan han ser kristendommen som mystisk ressurs.

Gjennom Aadlands nærlesning får leseren også innblikk i Heideggers tenkning rundt filosofi, kultur, vitenskap, religion og kunst. Her står den mer dikteriske tenkningen hos Heidegger i sentrum. Det kan legges til at Heidegger selv understreket at «mennesket lever dikterisk», slik vi er fortolkere eller medskapere av vår tilværelse.

Ved å kommentere en rekke tekststeder, hentet fra ulike faser i Heideggers produksjon, konkluderer Aadland at det ikke finnes noen direkte kobling mellom det filosofisk faglige og Heideggers personlig-ideologiske side: Den skrivende Heidegger er gjenkjennbar i alle sine tekster, men privatmennesket har ingen plass der. Nasjonalismen er heller på ingen måte i overensstemmelse med filosofens tanke om en ny begynnelse, sier litteraturprofessor Aadland – som for øvrig også opplyser om at Heidegger etter andre verdenskrig hevdet at nasjonalismen var et forbrytersk avvik.

En «sjuende lesemåte»

I sin skarpsindige bok Heidegger og jødene lanserte også Donatella Di Cesare en serie med forskjellige, delvis overlappende lesemåter av Heideggers verker. Di Cesare beskrev der en sjuende lesemåte – en mangfoldig, ikke-enhetlig lesning. Denne kan i tråd med typiske topologiske vendinger innen arkitektur og filosofi bidra til å gjøre Heidegger dagsaktuell. En viktig eksponent for en slik lesning er filosofen Reiner Schürmann, som leser Heideggers verker baklengs, der han tar utgangspunkt i Heideggers sene verker. Dette er en lesemåte som foreløpig er viet lite oppmerksomhet under mottakelsen av de svarte heftene. Di Cesare skriver: «For den, som følger vejen baklengs, fremstår Heideggers topologi som flerhedens område», med referanse til Schürmann. Topologi, eller topos, refererer til den dikteriske stedstenkingen i Heideggers den senere tenkning. Dette er et omriss der værensdiktning, steds-/naturfilosofi og teknologikritikk gir et mulig grunnlag for en alternativ miljøtenkning eller økofilosofi.

Ved å ta utgangspunkt i det en filosof gjennom et langt liv har gjennomtenkt, kan man for alvor bringe Heideggers filosofi inn i vår tids aktuelle debatt – både som en alternativ kritikk av kapitalismen og teknologihegemoniet og, ikke minst, som inspirasjonskilde for en anarkistisk inspirert miljøfilosofi. En slik fornyet miljøtenkning har bruk for en dikterisk-åpen holdning og antiinstrumentalistisk naturforståelse – som vel er et klart brudd med dagens rådende paradigme.


Se også Ny Tid, mai 2017, om Vinduets nummer om Heidegger. Schürmanns filosofiske Heidegger-inspirerte anarkisme vil for øvrig bli omtalt i desember av Ny Tids redaktør

Gratis prøve