Fra maktpolitikk til angstpolitikk

Atomsaken ble viktigere og viktigere i Orientering i årene frem mot 1958. Avisen var aktiv i sin dekning og ikke minst forut for sin tid. Det som skulle bli en folkebevegelse, var en av Orienterings kampsaker fra tidlig av. Det er nytteløst å filosofere over hvordan verden i dag ville sett ut om de amerikanske […]

Karl Evang

Atomsaken ble viktigere og viktigere i Orientering i årene frem mot 1958. Avisen var aktiv i sin dekning og ikke minst forut for sin tid. Det som skulle bli en folkebevegelse, var en av Orienterings kampsaker fra tidlig av.

Det er nytteløst å filosofere over hvordan verden i dag ville sett ut om de amerikanske vitenskapsmennene og militærteknikerne ikke hadde oppnådd det forsprang som gjorde at atombomber ble sluppet over de forsvarsløse byene Hiroshima og Nagasaki for 13 år siden. Det vesentlige på lang sikt var ikke at noen hundre tusen japanere ble drept eller varig skadd under redselsorgier som fremdeles ingen har fantasi til å forestille seg, eller at krigen i Østen ble avsluttet tidligere enn det ellers ville vært mulig. Utfallet var jo allikevel sikret.

Det vesentlige var at det amerikanske forspranget i produksjonen av ødeleggelsesvåpen la grunnlaget for den spesielle formen for maktpolitikk som de to store makter, livlig understøttet av mindre land, har drevet etter den annen verdenskrig. Krigen var blitt total også i den forstand at politikerne i voksende utstrekning ble tvunget til å tenke «strategisk». Da de selv er amatører på dette som på andre fagområder, førte det ubønnhørlig til at de ble avhengige av de såkalte militæreksperter, det vil si de profesjonelle krigeres oppfatninger og tenkemåte, og av det hemmelige etterretningsvesens ukontrollerte rapporter. Krigens ensrettede og hysteriske mentalitet glødet videre under asken og bestemte hovedreaksjonene. Ofte gikk for øvrig generalene selv over i politikken, idet de naturlig ble skjøvet fram i en tid da maktpolitikk mer og mer kom til å bety bruk av, eller trussel om bruk av, rå militær makt. De politiske virkemidlene trådte stadig mer i bakgrunnen.

Det farligste og mest tragiske eksempel er vel Eisenhower, en velmenende og menneskelig tiltalende general som hver gang han drives opp mot veggen i en politisk konflikt bare har ett svar: tropper, fly, flåtestyrker. Enten det gjelder Little Rock eller Formosastredet faller han i det kritiske øyeblikk tilbake på de eneste midler han kjenner, de rent militære. Det er ikke noe tilfelle at han fant et så bigott og selvrettferdig redskap som Foster Dulles.

En fullstendig sammensmeltning av politikk og militær virksomhet fant sted etter hvert, både i vest og øst. I likhet med hva tilfellet var under den spanske borgerkrig, var det ikke uvelkomment for stormaktene å få måle sine nye jagerfly og andre våpenslag mot hverandre i «småkriger» i Korea, Viet Nam, Indonesia og Midtøsten.

Derfor er det ikke korrekt å tale om en periode med kald krig. Krigen er ikke død etter den annen verdenskrig; den lever og trives og brer seg som råte i trebygg.

Krigen er ikke død etter den annen verdenskrig; den lever og trives og brer seg som råte i trebygg.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here