Fra maktpolitikk til angstpolitikk

Atomsaken ble viktigere og viktigere i Orientering i årene frem mot 1958. Avisen var aktiv i sin dekning og ikke minst forut for sin tid. Det som skulle bli en folkebevegelse, var en av Orienterings kampsaker fra tidlig av. Det er nytteløst å filosofere over hvordan verden i dag ville sett ut om de amerikanske […]

Karl Evang

Atomsaken ble viktigere og viktigere i Orientering i årene frem mot 1958. Avisen var aktiv i sin dekning og ikke minst forut for sin tid. Det som skulle bli en folkebevegelse, var en av Orienterings kampsaker fra tidlig av.

Det er nytteløst å filosofere over hvordan verden i dag ville sett ut om de amerikanske vitenskapsmennene og militærteknikerne ikke hadde oppnådd det forsprang som gjorde at atombomber ble sluppet over de forsvarsløse byene Hiroshima og Nagasaki for 13 år siden. Det vesentlige på lang sikt var ikke at noen hundre tusen japanere ble drept eller varig skadd under redselsorgier som fremdeles ingen har fantasi til å forestille seg, eller at krigen i Østen ble avsluttet tidligere enn det ellers ville vært mulig. Utfallet var jo allikevel sikret.

Det vesentlige var at det amerikanske forspranget i produksjonen av ødeleggelsesvåpen la grunnlaget for den spesielle formen for maktpolitikk som de to store makter, livlig understøttet av mindre land, har drevet etter den annen verdenskrig. Krigen var blitt total også i den forstand at politikerne i voksende utstrekning ble tvunget til å tenke «strategisk». Da de selv er amatører på dette som på andre fagområder, førte det ubønnhørlig til at de ble avhengige av de såkalte militæreksperter, det vil si de profesjonelle krigeres oppfatninger og tenkemåte, og av det hemmelige etterretningsvesens ukontrollerte rapporter. Krigens ensrettede og hysteriske mentalitet glødet videre under asken og bestemte hovedreaksjonene. Ofte gikk for øvrig generalene selv over i politikken, idet de naturlig ble skjøvet fram i en tid da maktpolitikk mer og mer kom til å bety bruk av, eller trussel om bruk av, rå militær makt. De politiske virkemidlene trådte stadig mer i bakgrunnen.

Det farligste og mest tragiske eksempel er vel Eisenhower, en velmenende og menneskelig tiltalende general som hver gang han drives opp mot veggen i en politisk konflikt bare har ett svar: tropper, fly, flåtestyrker. Enten det gjelder Little Rock eller Formosastredet faller han i det kritiske øyeblikk tilbake på de eneste midler han kjenner, de rent militære. Det er ikke noe tilfelle at han fant et så bigott og selvrettferdig redskap som Foster Dulles.

En fullstendig sammensmeltning av politikk og militær virksomhet fant sted etter hvert, både i vest og øst. I likhet med hva tilfellet var under den spanske borgerkrig, var det ikke uvelkomment for stormaktene å få måle sine nye jagerfly og andre våpenslag mot hverandre i «småkriger» i Korea, Viet Nam, Indonesia og Midtøsten.

Derfor er det ikke korrekt å tale om en periode med kald krig. Krigen er ikke død etter den annen verdenskrig; den lever og trives og brer seg som råte i trebygg.

Krigen er ikke død etter den annen verdenskrig; den lever og trives og brer seg som råte i trebygg.

Nå er selve det hektiske og dessverre altfor resultatrike kappløpet for å lage mer effektive ødeleggelsesvåpen i ferd med å oppløse denne primitive maktpolitikken innenfra. Ettersom det ble klart at også Sovjet hadde fulgt med, ja på enkelte tekniske områder endog var foran Vesten, og da vitenskapsmenn i stadig større antall kunne meddele at nå satt de to stormakter alene inne med atomvåpen nok til å utslette alt liv på Jorden, er maktpolitikken blitt avløst av angst-politikk. Nå spiller begge parter i sin bluff mot motstanderens angst for å slippe selve storkrigen løs. Hver gang er vi litt nærmere avgrunnen.

La det være ganske klart: det er i øyeblikket ikke mye som tyder på at fornuften holder på å holde sitt inntog i dette ville rittet. Da Sovjet for 6 måneder siden meddelte at de hadde stanset prøveeksplosjonene med atombomber og var innstilt på å slutte for godt, regnet de sikkert med at USA og Storbritannia ville bli tvunget av det moralske presset i verden til å slå følge. I stedet gjennomførte de to land sitt utvidete prøveprogram og tilbød bare forhandlinger om etterpå å slutte i ett – 1 – år. I denne mistenksomhetens atmosfære var dette beskjedne, men utvilsomt oppmuntrende tilbud ikke nok for Sovjet som nå har tatt prøvene opp igjen. Hensikten er formodentlig å øve et nytt press for å komme videre med spørsmålet om full stans. Men utviklingen av desperate angstreaksjoner er nå løpt med slik fart at det er mer enn tvilsomt om det virker slik. Nå er vi kommet så langt at en vesentlig ettergivenhet, en innrømmelse som fra militært synspunkt endog kan forsone seg nærsagt selvmorderisk, snart fremstiller seg som den eneste muligheten for å snu strømmen.

Og det haster. Snart får «atomklubben» nye medlemmer. Blant dem er etter alt å dømme Frankrike (med en general som diktator). Den Forente Arabiske Republikk (også med en militær som diktator) og Kina (det eneste land i verden med så stor folkemasse og utstrekning at det ennå synes å sveve i den illusjon at det kan overleve en full atomkrig). Hammarskjøld er manøvrert over i den stilling at han på FN’s vegne raser rundt og slukker småbranner mens de store pyromanene samler mere brennstoff.

Angstpolitikken er den militære maktpolitikkens logiske konsekvens, men veien tilbake er enda vanskeligere.

Evang er tidligere helseminister i Norge.


Denne spalten er fra Ny Tids forløper Orientering (1953-1975) og
redigeres av Line Fausko

---
DEL