Fra krig til fredsskatt

Inkluderingsdebatten trenger inspirasjon fra krigsdebatten.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Debatt. Ikke uventet var det SVs «integreringspolitiske plattform» som fikk mest medieoppmerksomhet etter landsstyremøtets slutt søndag 6. juni.

Og det er ikke så underlig med tanke på at det var partiets ukronede kronprins, likestillingsminister Audun Lysbakken, som sto bak den 17 sider lange rapporten.

Når den også tituleres «Et tredje standpunkt: ulik bakgrunn – felles framtid», så gir den von om lysere tider. Selve målet er det heller ikke noe å si på. Partiet snakker her tydeligere enn under høstens valgkamp, da det knapt ble sagt noe. Mye av det politiske innholdet kan også bane vei for en ny samfunnsdebatt, dersom det blir gjennomslag for noe av det – som påpekningen av at flerspråklighet er både bra og naturlig. Det er et stort tap at skoleverket og myndighetene de siste par tiårene, og vel ennå, har insistert på at enspråklighet er det naturlige og beste – ved at morsmålsundervisning er blitt sett på som et problem og ikke som en ressurs.

Dermed har vi igjen gått i den monokulturelle fellen, som man også gjorde i tidligere tider overfor samer og romfolk.

Ønske om 3. vei

SV-plattformen prøver å vise en annen vei, en tredje vei, ut av uføret. Slik skisseres dagens situasjon: «To motstridende syn har dominert integreringsdebatten. På den ene siden de som mener at minoritetene skal bli mest mulig like majoriteten og dermed må gi slipp på sin identitet. Og på motsatt side standpunktet om at forskjellige kulturer i et samfunn skal dyrke hvert sitt særpreg og ha sine egne verdier og levemåter, også når disse går på bekostning av grunnleggende fellesverdier. »

Nåvel. Det er riktig at dette er den polariserte motsetningen. Men samtidig er det jo også slik at politikken, basert på stortingsflertallets ønsker, i praksis har vært en mellomløsning. Men hva er så SVs «tredje vei» i denne saken? Jo:

«SV arbeider for et tredje standpunkt i integreringspolitikken. Det tredje standpunkt handler om å insistere på et samfunn med et sett med felles rettigheter og plikter i bunn, der det er rom for store forskjeller i levemåte, kultur og religion. SV mener at mangfold er en verdi i seg selv. Demokrati, likestilling og sosial utjevning er ufravikelige grunnverdieri det samfunnet SV arbeider for å skape. Sv vil bekjempe alle forsøk på å bryte med disse verdiene, også når det begrunnes med religion eller kultur.»

Nettopp. Men da er man nok nærmere en praktisk mellomløsning, en mellomvei, mer enn en radikalt ny tredje vei ut av misforståtte debatter. Det er nok langt flere enn SV-politikere som kan underskrive på disse formuleringene, så spesielt radikale synes de ikke å være.

Radikal barnepolitikk?

Det er jo, som framkommet i Ny Tids reportasjer de siste par uker, ikke slik at minoritetsungdom tar mindre utdanning enn andre – snarere tar de nå høyere utdanning enn majoritetsungdom. Det er nok heller ikke slik at innvandrerkvinner bare tar seg kontantstøtte istedenfor jobb, slik det kan forstås når SV vil «avvikle kontantstøtten og utvide ordninger som er særlig rettet inn mot å sikre kvinner med minoritetsbakgrunn mulighet til å kvalifisere seg for arbeidslivet.»

Det er ikke sikkert dette vil framstå som god og radikal barnepolitikk om noen år, når den verste arbeidsmanibølgen har lagt seg.

Nå skal det sies at alle disse gode mål må tillegges lite vekt hvis man ikke får politisk gjennomslag når man sitter i regjering. Og der sliter man med et Ap som, også på dette feltet, kan ses på som en hovedmotstander mer enn som en medspiller. Vi lever tross alt i en tid hvor man er langt mer opptatt av hva jenter har på hodet enn hva de har i hodet.

Det kan fra rapporten også synes som om det er selve problemstillingen som er en del av problemet. Altså at det er det vanlige problematiseringsfokuset mer enn mulighetsfokuset som ligger til grunn.

En radikal tredje vei på dette felt kunne vel heller sett på problemene med énkulturelle samfunn, i den grad de kan finnes, snarere enn kun på utfordringene med de såkalt flerkulturelle. I det minste at man klarte å problematisere begge deler, eventuelt å se mulighetene mer enn utfordringene.

Enfoldstrusselen

Noe radikalt annerledes enn de andre partiene ville være å se på trusselen fra enfoldet mer enn fra bare det flerfoldige. En radikal tredje vei burde stille skarpere spørsmål og utfordringer til oss alle: Er det riktig den grensedragning vi er med på til daglig? Vil det ikke være bedre å arbeide for åpne grenser, å få stanset innvandringsstoppen også fra land utenfor EØS-området?

Er det nå så sikkert at vi alle er, eller trenger å være, enige om visse «grunnleggende verdier»? Hvordan kan det da ha seg at stater holder sammen selv om både anarkister, nazister, kommunister og religiøse helvetespredikanter er dypt uenig om det meste?

I forrige uke var undertegnede med i en debatt som kan kaste lys over slike utfordrende perspektiver, selv om den handlet om noe helt annet, nemlig om økonomisk militærnekt og ønsket om innføring av en fredsskatt (se artikkel side 26-27).

Og heri ligger en tredje vei ut av uføret, noe annet enn bare å være for eller mot økt krigsdeltagelse. Ved å akseptere at ja, det demokratiske politikerflertallet vil antagelig vedta problematiske kriger, men nei, jeg ønsker ikke å delta i å betale for det, åpner det seg opp en nytt hvelv av løsninger. Det blir individet mot staten, etisk overbevisning mot praktisk handling.

En fredsskatt kan synes som en liten sak. Men denne lille sak reiser enorme problemstillinger for hvordan våre samfunn skal organiseres i framtida. Økonomisk militærnekt synes som en liten tue, men så er det da også store lass som trengs veltes. ■

---
DEL