Fra kjønn til kontroll

Det er ikke de vanlige kjønnsforskjellene (eller #MeToo) som diskuteres i Hva Helmer kunne sagt til Nora – og andre essays, skrevet av Dag Østerberg – nå utgitt posthumt på Gyldendal.

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

De fleste essayene var nyskrevet for denne boken, og fem av dem handler om kjønn og kvinner – deriblant Ibsens Nora, Sigrid Undset og Simone de Beauvoir. Dette til forskjell fra nesten utelukkende mannlige referanser i Østerbergs forrige bok Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk, som jeg intervjuet ham om noen måneder før han døde i februar, 78 år gammel (se nyklippet videointervju nederst).

Østerberg nevner at Ibsens Nora var tildelt rollen som «dukke» og «leketøy», men gir også Helmer en annen rolle. De Beauvoir forsto menneskets situasjonsbetingede frihet, men la også vekt på «den enkeltes hele og fulle ansvar for sine handlinger». Og Østerberg skriver at Undset «ikke godtar påstanden om at kvinner har vært undertrykt av menn i tusener av år». Undset skrev i 1918: «Kvinnelig sensualisme er dypt forskjellig fra menns materialisme.» Østerberg spør med henne om kvinnenes frigjøring er en frigjøring på mennenes premisser, og understreker hennes arbeid for de nederst på rangstigen – både menn og kvinner.

Østerberg sa ifølge etterordet til redaktør Håvard Friis Nilsen at mennesket blir stilt overfor to viktige oppgaver: Først må man finne seg selv, bli sikker på hva man er, og så miste seg selv – for så å være ved de andre og yte til fellesskapet.

Hva da med likestilling eller likhet? Østerberg er snar med å påpeke at «likhet ikke er det eneste ønskverdige eller det selvsagte mål. Forskjellighet er også viktig for vår oppfatning av alt i verden.» Dvs. forskjellighet som motsetninger som både tiltrekker og utfyller hverandre.

Bokens tematikk er, utover tematikken rundt kjønn, også individets frigjøring og hva nye former for kontroll gjør med oss mennesker. Østerberg tar for seg franske Michel Foucaults Viljen til viten (1977) – den første boken i hans serie Seksualitetens historie. Her kritiserer Foucault en overdreven seksuell frigjøring. Og poenget er ikke konservativt, snarere tvert imot.

Jeg husker Østerberg undervise oss om Foucault i små seminargrupper sent på 80-tallet på Universitetet i Oslo. Det dreide seg om å trenge dypere inn i samfunnskreftene som former oss og «produserer» oss som undertrykte. Men fratar den borgerlige produksjonsmåten – som Østerberg skriver nå – menneskekroppens allmenne nyteevne med en trang til frelse gjennom streng livsførsel? Nettopp hva Max Weber en gangs skrev om kapitalisme og protestantisme? Vel, noen vil påstå at vi nordmenn i dag er friere enn noensinne. Man kan likevel ikke underslå at kreftene som former oss også føyer seg etter «kapitalismens regnskapsmessige vesen» som er preget av beregning, planmessighet og selvbeherskelse – noe statlig byråkrati og moderne teknologi driver frem. Østerberg argumenterer også, via Wilhelm Reich for at når revolusjonen strandet i Tyskland, skyldtes dette den typiske familieinstitusjonens eller kjernefamiliens sterke og undertrykkende stilling – man var lært opp til å adlyde ledere. Et annet argument er fra Herbert Marcuse   – her ser vi nivået hos Østerberg – om den «repressive avsublimeringen»: Vår senkapitalistiske menneskekropp er nå «gjennomseksualisert på en overfladisk, aggressiv, nervøs måte». Lenge har seksualiteten (især kvinnelig) blitt forsøkt kontrollert. Men Foucault påpeker at det også i viktorianske tider ble «talt svært meget om seksualiteten». Alt snakket, denne pågående diskursen, dog kanskje ikke den gang på skolen og i avisene, ble, med nye former for kontroll og bekjennelser, et tema for medisinere, oppdragere og kirkens folk.

Mikro-politikk er å frembringe bestemte måter å føle, sanse og tenke på.

Tror du at seksualitet hovedsakelig kommer fra en naturlig trang? Foucault og andres poeng er heller at begjæret har et større grunnlag i den produserte seksuelle diskursen. Altså med samfunnsmessige innretninger eller apparater som gjør at man «styres, reguleres, tvinges inn i bestemte atferdsmønstre». Vi snakker om mikropolitiske virkemidler – en slags «biopolitikk» på et vitenskapelig og kulturelt nivå for å frembringe bestemte måter å føle, sanse og tenke på. Det kjønnslige er noe som formes kulturelt – vi betinges allerede fra spedbarnsalderen av.

Østerberg gjentar i sin siste bok sine tidligere bekymringer for det fremvoksende kontrollsamfunnet, som «stimulerer, styrker, kontrollerer, overvåker og organiserer undersåttene og deres yteevne».

Videre i denne lesningen av Østerbergs bok, vil jeg nevne et nytt essay om avdøde Georg Johannesen. Begge to kan vel antydes å ha vært kommunister i en positiv forstand.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.