Fra kjønn til kontroll

Det er ikke de vanlige kjønnsforskjellene (eller #MeToo) som diskuteres i Hva Helmer kunne sagt til Nora – og andre essays, skrevet av Dag Østerberg – nå utgitt posthumt på Gyldendal.

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

De fleste essayene var nyskrevet for denne boken, og fem av dem handler om kjønn og kvinner – deriblant Ibsens Nora, Sigrid Undset og Simone de Beauvoir. Dette til forskjell fra nesten utelukkende mannlige referanser i Østerbergs forrige bok Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk, som jeg intervjuet ham om noen måneder før han døde i februar, 78 år gammel (se nyklippet videointervju nederst).

Østerberg nevner at Ibsens Nora var tildelt rollen som «dukke» og «leketøy», men gir også Helmer en annen rolle. De Beauvoir forsto menneskets situasjonsbetingede frihet, men la også vekt på «den enkeltes hele og fulle ansvar for sine handlinger». Og Østerberg skriver at Undset «ikke godtar påstanden om at kvinner har vært undertrykt av menn i tusener av år». Undset skrev i 1918: «Kvinnelig sensualisme er dypt forskjellig fra menns materialisme.» Østerberg spør med henne om kvinnenes frigjøring er en frigjøring på mennenes premisser, og understreker hennes arbeid for de nederst på rangstigen – både menn og kvinner.

Østerberg sa ifølge etterordet til redaktør Håvard Friis Nilsen at mennesket blir stilt overfor to viktige oppgaver: Først må man finne seg selv, bli sikker på hva man er, og så miste seg selv – for så å være ved de andre og yte til fellesskapet.

Hva da med likestilling eller likhet? Østerberg er snar med å påpeke at «likhet ikke er det eneste ønskverdige eller det selvsagte mål. Forskjellighet er også viktig for vår oppfatning av alt i verden.» Dvs. forskjellighet som motsetninger som både tiltrekker og utfyller hverandre.

Bokens tematikk er, utover tematikken rundt kjønn, også individets frigjøring og hva nye former for kontroll gjør med oss mennesker. Østerberg tar for seg franske Michel Foucaults Viljen til viten (1977) – den første boken i hans serie Seksualitetens historie. Her kritiserer Foucault en overdreven seksuell frigjøring. Og poenget er ikke konservativt, snarere tvert imot.

Jeg husker Østerberg undervise oss om Foucault i små seminargrupper sent på 80-tallet på Universitetet i Oslo. Det dreide seg om å trenge dypere inn i samfunnskreftene som former oss og «produserer» oss som undertrykte. Men fratar den borgerlige produksjonsmåten – som Østerberg skriver nå – menneskekroppens allmenne nyteevne med en trang til frelse gjennom streng livsførsel? Nettopp hva Max Weber en gangs skrev om kapitalisme og protestantisme? Vel, noen vil påstå at vi nordmenn i dag er friere enn noensinne. Man kan likevel ikke underslå at kreftene som former oss også føyer seg etter «kapitalismens regnskapsmessige vesen» som er preget av beregning, planmessighet og selvbeherskelse – noe statlig byråkrati og moderne teknologi driver frem. Østerberg argumenterer også, via Wilhelm Reich for at når revolusjonen strandet i Tyskland, skyldtes dette den typiske familieinstitusjonens eller kjernefamiliens sterke og undertrykkende stilling – man var lært opp til å adlyde ledere. Et annet argument er fra Herbert Marcuse   – her ser vi nivået hos Østerberg – om den «repressive avsublimeringen»: Vår senkapitalistiske menneskekropp er nå «gjennomseksualisert på en overfladisk, aggressiv, nervøs måte». Lenge har seksualiteten (især kvinnelig) blitt forsøkt kontrollert. Men Foucault påpeker at det også i viktorianske tider ble «talt svært meget om seksualiteten». Alt snakket, denne pågående diskursen, dog kanskje ikke den gang på skolen og i avisene, ble, med nye former for kontroll og bekjennelser, et tema for medisinere, oppdragere og kirkens folk.

Mikro-politikk er å frembringe bestemte måter å føle, sanse og tenke på.

Tror du at seksualitet hovedsakelig kommer fra en naturlig trang? Foucault og andres poeng er heller at begjæret har et større grunnlag i den produserte seksuelle diskursen. Altså med samfunnsmessige innretninger eller apparater som gjør at man «styres, reguleres, tvinges inn i bestemte atferdsmønstre». Vi snakker om mikropolitiske virkemidler – en slags «biopolitikk» på et vitenskapelig og kulturelt nivå for å frembringe bestemte måter å føle, sanse og tenke på. Det kjønnslige er noe som formes kulturelt – vi betinges allerede fra spedbarnsalderen av.

Østerberg gjentar i sin siste bok sine tidligere bekymringer for det fremvoksende kontrollsamfunnet, som «stimulerer, styrker, kontrollerer, overvåker og organiserer undersåttene og deres yteevne».

Videre i denne lesningen av Østerbergs bok, vil jeg nevne et nytt essay om avdøde Georg Johannesen. Begge to kan vel antydes å ha vært kommunister i en positiv forstand.

Johannesen skrev i Ny Tids forgjenger Orientering rundt 1960: «Overfor NATO-tilhengere er vår stilling klar: Vi skal konfrontere dem med deres egne forbrytelser, og avsløre den latente fascismen.» Østerberg nevner så omfattende tortur og overgrep i en rekke land som Hellas (militærdiktatur), Storbritannia (Malta), Frankrike (Algerie), Spania (diktatur), USA (Mccarthyisme med mer), Cuba (Batista) og Brasil (geriljaregjeringer), samt Norges ulovlige overvåkning. Vestens overgrep har vart i århundrer. Dessuten kritiserer Østerberg NATO for lenge å ha tvunget utarmede Sovjet til å ruste opp – da det var «omringet av fiendtlige vestlige land, ikke minst Norge (…) som er et lydrike under USA, militært som kulturelt». Når det gjelder menneskerettighetene konkluderer han med at østblokken sannsynligvis ivaretok disse bedre enn «den frie verden» i 1955–1990.

Østerberg og Johannesen dro sammen til Cuba i 1968, til en verdenskongress for revolusjonære intellektuelle. Der så de hvordan befolkningen med få ressurser møysommelig bygget opp landet, til tross for USAs ulovlige handelsblokade (som også Norge deltok i). Med kikkert kunne de se truende amerikanske krigsskip i horisonten. Men her traff de også muntre mennesker – tross det som var å lese i norske aviser om livet bak jernteppet.

Den norske liberale offentligheten beskrev de som falsk, og begge valgte heller å delta i deloffentligheter (jamfør Habermas). Vel, Johannesen kunne dessuten opptre i massemedia med bisarre språkhandlinger og påstander, da han ifølge Østerberg hadde innsett at kommunikasjon i massemedia ikke var mulig under de rådende forhold.

Som Østerberg skriver ble vår høykultur svekket av underholdning, pornografi og reklame – «kunsten å narre og bedra sine medmennesker […] og lage en besnærende skinnverden, fremkalle falske dagdrømmer». Det offentlige ordskiftet har ikke blitt bedre med årene: «Et høyt diskusjonsnivå ville innebære at argument ble møtt med motargument, som i neste omgang ble tatt hensyn til […] Slik diskuteres det ytterst sjelden». Østerbergs observasjoner over en årrekke er at mange forfaller til å tviholde på sine standpunkter, og at den «liberale, borgerlige offentligheten har blitt en karikatur av seg selv». Den hegemoniske offentligheten har fått tydelige føydale trekk med «idrettshelter, rockelegender, krim-, skytter- og popdronninger, finansadel, landsfader- og landsmoderpolitikere […] smiskekunsten er den riktige tiltale- og omtaleformen».

En slik undertrykkende offentlighet er heller representativ enn liberal og diskursiv – selv om den utgir seg for å være det siste. Vi henviser her til høstens reaksjon på Ny Tids artikler om den tvilsomme og mangelfulle amerikanske offentlige NIST-rapporten om 11. September. Deler av spesielt den «maskuline» norske massemediale offentligheten (inkludert NRKs Dagsnytt Atten) angrep mannen fremfor ballen med stempling og latterliggjøring. Folk tviholdt på sine gamle standpunkter. Den produserte offentligheten er som den er, og individer lar seg rive med av overskrifter. Andre søker sannhet ved å stille seg mer åpne for innsikt og klarhet.

Man fant en upublisert skjønnlitterær tekst på Østerbergs skrivebord etter hans død. I bokens novelle I min tid på jorden forteller tre personer: Én led og frøs seg gjennom et liv han ikke forsto. En annen ruset seg for det meste, var vulgær og forsøplet det hele – livet var fort over. Og den tredje forteller: «Klarheten var nesten ikke til å holde ut, det samme gjaldt skjønnheten. Alt foregikk i ett eneste øyeblikk, og ga og sa meg alt.»

Se også Sartre på Norsk
og det tidligere intervjuet i NY TID med Østerberg.

(Intervjuet ble utført høsten 2016, men klippet ferdig november 2017.)

---
DEL