Bestill sommerutgaven her

Fra istykkersprengte avfallsbunkere

Voodoo Science: Jakten på den intermentale partikkel
Forfatter: Terje Dragseth
Forlag: Cappelen Damm (Norge)
DIKT / Leseren av denne boken advares mot å lese for store partier sammenhengende. Man risikerer da at det starter en vilter språkmaskin oppe i hodet, slik at man selv begynner å skrive bøker.

I forordet til boken Voodoo Science skriver Terje Dragseth følgende: «Det er opp til leseren å hente ut mening eller en annen eksistensiell erfaring fra denne boka.» I bokens baksidetekst opplyses det videre at denne formen for litteratur er, sitat: «ulikt alt annet som utgis i Norge.» Også hvem forfatteren av dette verket er, byr på en gåte. Er det Terje Dragseth selv, eller er det en ukjent person ved navn Pip?

Det sier nesten seg selv at det er en hasardiøs gjerning å prøve å si noe fornuftig om dette verket, som på mange måter synes å transcendere fornuften. Boken har oppstått som følge av en eksplosjon i en avfallsbunker, som deretter har forplantet seg helt inn i litteraturen, opplyses det videre i nevnte forord. Det er derfor fristende å trekke frem en tredje ‘mulighet’ når det gjelder dette verkets opprinnelse. Kan det være de rådende naturkreftene selv som har skapt det, på samme måte som et stort smell etter sigende skal ha skapt den synlige verden?

Boken er å betrakte som en 7-retters middag servert på en slow-food-restaurant.

Vi har hermed tatt opp den ikke helt ufarlige jakten på den intermentale partikkel. Tankene går uvegerlig i retning av CERN, verdens største maskin, som ligger anslagsvis 100 meter under bakkenivå i Sveits, med forgreninger videre utover i flere omkringliggende land. Der jaktes det som kjent også på en partikkel, som har oppstått ved et stort smell – The Big BANG. I den grad Niels Bohr måtte ha noe med CERN å gjøre, er han sitert med et skrik innledningsvis i boken: «No, no, you’re not thinking, you’re just being logical.» Niels Bohr var for øvrig en av medgrunnleggerne av den gigantiske CERN-maskinen og mottok nobelprisen i fysikk i 1922. Ingeniørene ved Cern-komplekset er kjent for å ville åpne portaler inn til andre dimensjoner av virkeligheten. Kanskje er det nettopp dette forfatteren av den mangefasetterte boken Voodoo Science ønsker, med poesien som portåpner. I boken høres også fjerne robotstemmer fra fremtiden, som jeg her bare vil overlate til leserens nytelse eller rystelse.

Cern

Som etterlatenskapene fra istykkersprengte avfallsbunkere flest spenner denne boken over et innholdsmessig spekter som strekker seg fra det lave til det høye, og som kjent: I nedslagsfeltet fra detonerte avfallsbunkere kan man til tider finne gull. Den største rettferdigheten man kan yte et diktverk som dette, der til og med den mulige forfatteren (Terje Dragseth) synes å fraskrive seg ethvert ansvar for en mulig mening med boken, er antagelig å sitere fra den.

Her følger noen eksempler fra henholdsvis begynnelsen, midten og slutten av Voodoo Science, som hele veien veksler mellom diktformatet og prosa. Først diktet «Nattsøster».

Nattsøster

Simon, 1951–2021
Brødspisende søster
Glir glødende gjennom gresset
Og jordfargede egg
Ligger i anger i hagen
Og småfugler våkner en etter en
Og utenfor hagen står et bleikt nattbarn
Datteren av urtehandleren
I vakker kjole og har temmet et ekorn
Og over granskogvannet flyr pappa
Med ei løkke rundt halsen
Sovetabletter er gjemt i kjeften til de enfoldige brødrene
Inderlige søster fanget av Gud
Murene rundt huset hennes arret av steinkast
Blødersken ved porten selger brente mandler
Elgen står rank i den gråsure tåka over myra
Min gråt skjelver og jeg angrer noe jeg ikke husker
Tenner røykfritt bål i granskogen
Hendene over flammene ler
Og hun som ringer med revebjeller – det er for min døde søster
Hun var også et bleikt nattbarn
Over elva driver frostrøyken som ei elv over elva
Jeg avkjøles av døde mor
Jeg er ikke den førstefødte
Venter ved bredden blank som aluminium
Og lever for å møte månen ved hanegal
Jeg har en kone som har fanget ørner
Hun har forstått oppvåkningen til Gud

I dette mytiske diktet kan man spore et visst litterært slektskap med både Ellen Einan, Ben Okri (Den sultne veien) og jeg vil nesten også driste meg til å si George Trakl. Men dette utdraget er bare innledningsstrofene til et lengre dikt på ti sider. Jeg vil råde lesere til å til å ta innover seg hele diktet sammenhengende for å trenge dypere inn i det mytiske landskapet.

«Tarantula»

La meg gjengi et annet interessant eksempel (i en helt annen stil) fra prosastykket «Tarantula», der handlingen er henlagt til en mer eller mindre beruset båt:

«Så kastes trossene. Vi skrangler oss ut av det katastrofale havnekvarteret i denne karibiske idyllen. Halleluja, det er gratis øl, roper amatørpsykologen, passasjer nr 2. Hun var en gang medisinstudent og aktmodell, nå et opphugd protesttog. Amigo Jesus, hviner dekksgutten fra Nicaragua, på ujevne rulleskøyter langs rekka, og kysser gamblerne, artistene, homsene, hvor enn de måtte dukke opp i havnekneipene. Kan Hitler ha sagt det, lurer den hjulbeinte kastraten, han er telegrafist, og holder ett sekund tannpirkeren på tvers i kjeften så skoa rakner. Hva da? spør reparatøren. Reparatøren må fikse kapteinens badekar. Han ligger der og flyter i sitt lille basseng og lytter til Beethoven. Maskinsjefen er redd han har fått blindtarmbetennelse. Telegrafisten sender en brevdue fra topp-lanternen. Det virker som om alle har tørna. Vi titter opp på Karlsvogna og stiller klokka.»

Til tross for at dette utdraget bare er et enkelt avsnitt i en lengre prosafortelling, aner man kanskje et fjernt blodsbånd med Arthur Rimbaud og hans prosalyrikk, hvilket forhåpentlig viser ytterligere litt av bredden i overflødighetshornet Voodo Science.

Johannes’ åpenbaring

Helt til slutt vil jeg trekke frem et eksempel fra det store åpenbaringsdiktet mot slutten av boken, «Johannes’ åpenbaring»:

Herre: Skriv gull fra glødende ovn.
Skriv syv stjerner og en dobbeltløpet hagle.
Skriv solen når den skinner i sin fulle kraft.
Jorden elsker blod.
Jordens slekter gråter.
Allmektig bror, allmektig søster, skriv i en bok:
De syv livsvesener skinner profetisk.
Frykt ikke.
Skriv som fremmedarbeidere,
Skriv som munnen skriver føttene.
Dødsrikets hemmelighet, profetiske Jesus.

Hele dette diktet fortsetter over 22 strofer av varierende (fortrinnsvis økende) lengde og byr på flere visjoner så å si av en annen orden.

Leses fra alle kanter

Terje Dragseth har så langt utgitt 24 bøker og er en av våre store diktere. Han har skrevet flere bøker som man med fordel kan lese flere ganger, med økende utbytte. Som for eksempel diktsamlingen Jeg skriver språket eller den prosalyriske kortprosasamlingen Solen sukker i min sko. For ikke å snakke om den lille diktsamlingen Jeg tenker lik en pike som tar sin kjole av, som liksom slår an tonen i hele Dragseths fascinerende forfatterskap.

Om Voodoo Science holder samme nivå, kan det ikke være opp til en enkelt mann å bedømme, siden dette diktverket ifølge utgiveren selv dreier seg om en ny form for litteratur. Skulle jeg rettet en advarsel til leseren til slutt, måtte det være mot å lese for store partier av boken sammenhengende. Man risikerer da at det starter en vilter språkmaskin oppe i hodet, slik at man selv begynner å skrive bøker.

Det må understrekes dobbelt at denne boken vil være vanskelig tilgjengelig for uerfarne lesere. Enkelte av de korte diktene som man støter på her og der, kan synes mer eller mindre intetsigende – selv for en noenlunde trent leser, i det minste ved første og andre øyekast. Det helt korte formatet, som nærmest er helt nede på haikunivå, krever etter min mening litt mer av forfatteren enn det Dragseth har klart å gi enkelte steder, for at diktene virkelig skal fremstå som levende gudspartikler.

Når dette er sagt, må det tilføyes at boken er på hele 264 sider. Leseren klarer fint å bære over med de feilskjærene og skjønnhetsflekkene som finnes innimellom. Boken er å betrakte som en 7-retters middag servert på en slow-food-restaurant, altså 7 avanserte bøker i ett. Den kan med fordel leses fra alle kanter, altså ikke-lineært. Man kan for eksempel begynne med desserten, det siste diktet i boken, som i likhet med forordet er signert av Terje Dragseth selv.

Du vil kanskje også like