Fra islamister til muslimske demokrater

Tunisia: Islamistparti etablerer skille mellom politikk og religion. I hvilken grad kan Tunisias utvikling påvirke andre land i Midtøsten?

Linda Noor
Fast kommentator i Ny Tid.

Tunisia ledet i 2011 an den såkalte arabiske våren med Jasminrevolusjonen. Mens gløden for frihet og demokrati brått sluknet i Egypt og Syria, er Tunisia det eneste arabiske landet som fikk en reell overgang fra diktaturstyre til demokrati. Denne utviklingen var først og fremst takket være et sterkt og godt organisert sivilsamfunn, som på formidabelt vis loset forhandlingene om Tunisias politiske fremtid i havn, og meglet mellom islamistene og de sekulære. I fjor mottok «kvartetten» av sivile organisasjoner Nobels fredspris for sin innsats – men Tunisia har blitt stående som en ensom ledestjerne på veien mot demokrati i regionen.

Like fullt er det uhyre interessant at det ble erklært et grunnleggende skille mellom politikk og moské på det nylig avholdte landsmøtet til Ennahda, Tunisias største islamistiske parti. Dette nye skillet – eller «spesialiseringen», som noen av partiets representanter insisterer på å kalle det – innebærer at Ennahda ikke lenger tillater sine partiledere å samtidig sitte på lederposisjoner i organisasjoner i sivilsamfunnet, inkludert religiøse foreninger. Det er nå også forbudt for ledere i partiet å forkynne i moskeene, også uformelt. Det betyr at de av Ennahda-lederene som har vært aktive innen forkynnelse, som Habib Ellouze eller Sheykh Sadok Chorou, enten må slutte å preke religion, eller avstå fra å stille til valg.

Ennahda har også endret betingelsene for medlemskap ved å fjerne kravet om at to eksisterende medlemmer skal gå god for et potensielt nytt medlems moral, slik det har vært inntil nå. Denne endringen åpner opp for de mange tunisiske borgerne som er tilhengere av partiets økonomiske og politiske linjer, men som har følt seg fremmedgjorte av kravet om karaktervitner.

Tunisia har blitt stående som en ensom ledestjerne på veien mot demokrati.

Tunisia i særstilling. Ennahda-partiet betyr noe sånt som «renessansepartiet», og har hatt en tydelig moderat og demokratisk profil siden begynnelsen av 1980-tallet, selv om grunnleggeren og lederen Rachid Ghannouchi hadde en mer konservativ linje på 1970-tallet. For de som har fulgt med på Ghannouchis taler og utspill de siste årene, kom ikke erklæringen om et konsekvent skille mellom politikk og religion som noen stor overraskelse. Beskyldningene om at dette kun er et hamskifte som gjøres av strategiske og politiske årsaker, holder ikke vann. Ghannouchi har i mange år vært en tydelig forkjemper for en modernistisk reformasjon av islam, og spesielt for å fremme demokratiske prinsipper i en islamsk ramme.

Tunisiske kvinner har langt bedre rettigheter enn de fleste av sine arabiske medsøstre. Også i Ennahda-partiet har kvinner hatt fremtredende roller, og valglistene inkluderer kvinner uten hijab og med liberale standpunkter.

Det store spørsmålet er i hvilken grad Ennahdas utvikling vil påvirke andre islamistiske partier i Midtøsten. Såpass omfattende strukturelle endringer vitner om stor oppslutning til Ghannouchis ambisjoner og fremtidsvisjoner for bevegelsen, og et sterkt samhold innad i partiet som vi ikke ser i tilsvarende bevegelser i nabolandene. Det er likevel ikke usannsynlig at andre islamistiske organisasjoner vil utforske Ennahdas filosofi om islamsk demokrati, og se fordelene av tydeligere skille mellom religion og politikk. Islamistbevegelser har som oftest vokst seg store som opposisjonspartier, og ofte under tøffe kår med grov undertrykkelse fra myndighetene.

En god start. Kamprop som «Islam er løsningen» er ikke like slagkraftige når man faktisk sitter ved maktens bord og skal være ansvarlig for pragmatisk, gjennomførbar og bærekraftig politikk. Da kan den religiøse kappen være vel så mye en byrde som et smykke. Tunisias største fordel er at landet har oppnådd en offentlig sfære hvor en åpen politisk debatt rundt slike ting faktisk kan foregå, og hvor de ulike posisjonene kan føle seg beskyttet av rettssikkerhet og en grunnlov med solid forankring i folket. Slik står Tunisia også bedre rustet til å løse utfordringene som fortsatt står i kø: høy arbeidsledighet blant unge, korrupsjon, terrorisme og et lite effektivt byråkrati.

Å bygge opp et velfungerende demokrati skjer ikke over natten, men enighet om at demokrati og islam er forenlig, og at religion ikke skal misbrukes til å oppnå makt, er en veldig god start.

 

---
DEL