Fra islamister til muslimske demokrater

Tunisia: Islamistparti etablerer skille mellom politikk og religion. I hvilken grad kan Tunisias utvikling påvirke andre land i Midtøsten?

Tunisia ledet i 2011 an den såkalte arabiske våren med Jasminrevolusjonen. Mens gløden for frihet og demokrati brått sluknet i Egypt og Syria, er Tunisia det eneste arabiske landet som fikk en reell overgang fra diktaturstyre til demokrati. Denne utviklingen var først og fremst takket være et sterkt og godt organisert sivilsamfunn, som på formidabelt vis loset forhandlingene om Tunisias politiske fremtid i havn, og meglet mellom islamistene og de sekulære. I fjor mottok «kvartetten» av sivile organisasjoner Nobels fredspris for sin innsats – men Tunisia har blitt stående som en ensom ledestjerne på veien mot demokrati i regionen.

Like fullt er det uhyre interessant at det ble erklært et grunnleggende skille mellom politikk og moské på det nylig avholdte landsmøtet til Ennahda, Tunisias største islamistiske parti. Dette nye skillet – eller «spesialiseringen», som noen av partiets representanter insisterer på å kalle det – innebærer at Ennahda ikke lenger tillater sine partiledere å samtidig sitte på lederposisjoner i organisasjoner i sivilsamfunnet, inkludert religiøse foreninger. Det er nå også forbudt for ledere i partiet å forkynne i moskeene, også uformelt. Det betyr at de av Ennahda-lederene som har vært aktive innen forkynnelse, som Habib Ellouze eller Sheykh Sadok Chorou, enten må slutte å preke religion, eller avstå fra å stille til valg.

Ennahda har også endret betingelsene for medlemskap ved å fjerne kravet om at to eksisterende medlemmer skal gå god for et potensielt nytt medlems moral, slik det har vært inntil nå. Denne endringen åpner opp for de mange tunisiske borgerne som er tilhengere av partiets økonomiske og politiske linjer, men som har følt seg fremmedgjorte av kravet om karaktervitner.

Tunisia har blitt stående som en ensom ledestjerne på veien mot demokrati.

Tunisia i særstilling. Ennahda-partiet betyr noe sånt som «renessansepartiet», og har hatt en tydelig moderat og demokratisk profil siden begynnelsen av 1980-tallet, selv om grunnleggeren og lederen Rachid Ghannouchi hadde en mer konservativ linje på 1970-tallet. For de som har fulgt med på Ghannouchis taler og utspill de siste årene, kom ikke erklæringen om et konsekvent skille mellom politikk og religion som noen stor overraskelse. Beskyldningene om at dette kun er et hamskifte som gjøres av strategiske og politiske årsaker, holder ikke vann. Ghannouchi har i mange år vært en tydelig forkjemper for en modernistisk reformasjon av islam, og spesielt for å fremme demokratiske prinsipper i en islamsk ramme.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.