Fra innsiden av labyrinten

Risk er ufullstendig som en undersøkelse av nettstedet WikiLeaks og Julian Assange, men et interessant menneskelig dokument.

Kjetil Røed

Risk

Laura Poitras

Tyskland/USA

«Egoistisk, men også modig. Han jobber med bildet av seg selv – han er sterk, men også veldig sårbar.» Dette er blant de første tankene Laura Poitras – mest kjent for Citizenfour, den solide dokumentaren om Edward Snowden fra 2014 – gjør seg når hun jobber med sin nye film om australske Julian Assange.

Assange er mannen bak den største kanalen for lekking på nettet av mer eller mindre hemmelig info. Poitras’ refleksjoner rundt hovedpersonen og WikiLeaks dukker jevnlig opp i voice-over gjennom hele filmen. Regissøren er åpenbart hans beundrer, men hun frykter ham også, ja, hun forvirres av ham: Han er mer uberegnelig, har et større ego og er mer opptatt av å bruke informasjonen han har tilgang på enn Snowden. Begge er varslere på et vis, men der Snowden hadde et tydelig oppdrag – et avgrenset, definert mandat – er det mer uklart hvilken rolle Assange spiller.

Er deling demokratisk? Assange mener at «befolkningen fortjener å vite hva som faktisk skjer bak kulissene», noe som særlig gjelder store nyhetsorganisasjoner og statsapparater, iberegnet etterretningsorganisasjoner. Et sentralt øyeblikk for WikiLeaks, som bærer av denne ideologien, fant sted nettstedet publiserte et videoopptak som viste amerikanske soldater drepe irakere vandrende på gaten – akkompagnert av foraktfulle kommentarer fra de menige. Mannen som lekket filmen til WikiLeaks var den etter hvert svært kjente Bradley Manning, som i fjor ble sluppet fri etter seks år i fengsel.

Filmen fortsetter å ta opp interessante temaer. Det virker, for å ta det mest sentrale først, intuitivt riktig at «alle, uansett hvem de er, skal ha tilgang til all informasjon», som WikiLeaks-journalisten og aktivisten Jacob Applebaum sier i filmen. Men er nå dét så sikkert?

Assange er mer uberegnelig, har et større ego og er mer opptatt av å bruke informasjonen han har tilgang på enn Snowden.

Det er her Risk virkelig beveger seg i retning av noe viktig: Når det reises tvil om hvorvidt fri tilgang til informasjon er et «ubetinget gode», må vi lytte. For det dukker opp en rekke utfordringer om vi følger denne tankegangen, som også berører akilleshælen til demokratiet når sistnevnte forstås som «full åpenhet». Mennesker kan havne i fare, og den enkelte som lekker informasjon kan få uforholdsmessig mye makt når det gjelder hvem de lekker til, når de lekker, og – fremfor alt – hva de lekker. Dette så vi tydelig ved det amerikanske valget, hvor nettopp informasjonslekkasjer hadde betydelig påvirkning på utfallet. WikiLeaks sto bak 70 000 eposter som gikk til eller fra Hillary Clinton – og disse hadde Assange & co sannsynligvis fått fra russisk etterretning. Så det kontroversielle nettstedet er ikke bare en god kraft i verden, kan det se ut til – kunne vi til og med si at nettstedet er uregjerlig?

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.