Fra innsiden av labyrinten

Risk er ufullstendig som en undersøkelse av nettstedet WikiLeaks og Julian Assange, men et interessant menneskelig dokument.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Risk

Laura Poitras

Tyskland/USA

«Egoistisk, men også modig. Han jobber med bildet av seg selv – han er sterk, men også veldig sårbar.» Dette er blant de første tankene Laura Poitras – mest kjent for Citizenfour, den solide dokumentaren om Edward Snowden fra 2014 – gjør seg når hun jobber med sin nye film om australske Julian Assange.

Assange er mannen bak den største kanalen for lekking på nettet av mer eller mindre hemmelig info. Poitras’ refleksjoner rundt hovedpersonen og WikiLeaks dukker jevnlig opp i voice-over gjennom hele filmen. Regissøren er åpenbart hans beundrer, men hun frykter ham også, ja, hun forvirres av ham: Han er mer uberegnelig, har et større ego og er mer opptatt av å bruke informasjonen han har tilgang på enn Snowden. Begge er varslere på et vis, men der Snowden hadde et tydelig oppdrag – et avgrenset, definert mandat – er det mer uklart hvilken rolle Assange spiller.

Er deling demokratisk? Assange mener at «befolkningen fortjener å vite hva som faktisk skjer bak kulissene», noe som særlig gjelder store nyhetsorganisasjoner og statsapparater, iberegnet etterretningsorganisasjoner. Et sentralt øyeblikk for WikiLeaks, som bærer av denne ideologien, fant sted nettstedet publiserte et videoopptak som viste amerikanske soldater drepe irakere vandrende på gaten – akkompagnert av foraktfulle kommentarer fra de menige. Mannen som lekket filmen til WikiLeaks var den etter hvert svært kjente Bradley Manning, som i fjor ble sluppet fri etter seks år i fengsel.

Filmen fortsetter å ta opp interessante temaer. Det virker, for å ta det mest sentrale først, intuitivt riktig at «alle, uansett hvem de er, skal ha tilgang til all informasjon», som WikiLeaks-journalisten og aktivisten Jacob Applebaum sier i filmen. Men er nå dét så sikkert?

Assange er mer uberegnelig, har et større ego og er mer opptatt av å bruke informasjonen han har tilgang på enn Snowden.

Det er her Risk virkelig beveger seg i retning av noe viktig: Når det reises tvil om hvorvidt fri tilgang til informasjon er et «ubetinget gode», må vi lytte. For det dukker opp en rekke utfordringer om vi følger denne tankegangen, som også berører akilleshælen til demokratiet når sistnevnte forstås som «full åpenhet». Mennesker kan havne i fare, og den enkelte som lekker informasjon kan få uforholdsmessig mye makt når det gjelder hvem de lekker til, når de lekker, og – fremfor alt – hva de lekker. Dette så vi tydelig ved det amerikanske valget, hvor nettopp informasjonslekkasjer hadde betydelig påvirkning på utfallet. WikiLeaks sto bak 70 000 eposter som gikk til eller fra Hillary Clinton – og disse hadde Assange & co sannsynligvis fått fra russisk etterretning. Så det kontroversielle nettstedet er ikke bare en god kraft i verden, kan det se ut til – kunne vi til og med si at nettstedet er uregjerlig?

Det personlige blir politisk … Men Risk er uregjerlig selv – åpenbart tilsiktet – men resultatet blir unektelig dels både snodig og snublende. Filmen begynner med voldtektsanklagene, den største pletten på Assanges rykte. Temaet nærmest sniker seg inn når regissør Poitras er i gang med å belyse temaene deling av informasjon og demokrati. Voldtektsanklagene blir noe hun – ja, alle, kan det virke som – ha svar på. Stemmer de eller stemmer de ikke? Er Assange en kynisk kvinnemisbruker, eller er han utsatt for et komplott grunnet sin nøkkelposisjon i informasjonsøkonomien? Hvem vet? – men mistanken svekker hans rykte, og at han skylder på en konspirasjon mellom radikalfeminister og svensk politi gjør ikke situasjonen bedre. Dette skjer når hans nærmeste forsiktig oppmuntrer ham til gå anklagene i møte.

«Jeg trodde jeg kunne styre unna motsigelsene – men jeg tok helt feil,» sier Poitras på sitt kommentarspor, som vitterlig også blir et sidespor hun sitter litt fast i. Etter hvert som hun kommer seg lenger inn i miljøet rundt Assange, avdekkes også hovedpersonenes egosentrisme. Han viser ingen interesse for kvinnene og deres voldtektsanklager, men surner istedet mer og mer til – og det ender med at de fleste rundt ham mister tillit til ham som leder for WikiLeaks.

Er Assange en kynisk kvinnemisbruker, eller er han utsatt for et komplott grunnet sin nøkkelposisjon i informasjonsøkonomien?

… og enda mer politisk. Men det stopper ikke der, for snart dukker det opp rykter rundt Jacob Applebaum også, som umiddelbart fremstår som en langt mindre lunefull type enn Assange. Likevel unngår han spørsmål og søkelys, og går heller under jorden når anklagene når overflaten. Nok en gang tvinges vi, gjennom Poitras’ linse, til å se det politiske gjennom det personlige. «Applebaum vil at det skal slutte annerledes, og det vil jeg også,» sier regissøren.

Så hvordan ender det hele? På én måte ender det ikke i det hele tatt – og som dokumentar om WikiLeaks og demokrati betraktet er filmen definitivt svak. Likevel finnes det andre aspekter ved Risk som er tankevekkende: Filmen sier noe om hvordan person og politikk kan tvinnes inn i hverandre med så fine tråder at vi ikke lenger ser hva som er hva. Den sier også noe om at alt ikke så lett lar seg besvare, og at vi – menneskelige og feilbarlige som vi er – ofte går oss vill i labyrinter når vi forsøker. Til og med når vi vil det gode. Hvem kan ikke kjenne seg igjen her?

Risk gir altså ingen klare svar. Men når Poitras forteller om det hun ville finne ut av fra innsiden av «labyrinten», berører hun noe allmennmenneskelig som er verdt å vie oppmerksomhet. Risk er bare delvis vellykket som Wiki-Leaks-dokumentar, og knapt nok dét, men desto mer severdig som et menneskelig dokument over både regissørens og Wiki-Leaks-sjefenes kompleksitet og kanskje dårlige dømmekraft. Se filmen – bare ikke forvent deg en ny Citizenfour.

Filmen har premiere på kino i oktober.

---
DEL