Fra individuell deltakelse til autoritær politikk


POLITIKK: Destabiliserer teknologiutviklingen moderne demokratier? Kina kan sees som et positivt motstykke til Vesten.

Avatar
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 2019-10-25
       
Renovating Democracy – Governing in the Age of Globalization and Digital Capitalism

Som mange har kommentert, er krisetegnene i dagens demokratier mange – og utfordringen ligger i det doble presset fra globaliseringen og teknologiutviklingen, to tendenser som samler seg i det globale nettverksamfunnet.

Gardels og Berggruen, som leder en tenketank i Los Angeles, har tidligere skrevet boken Intelligent Governance in the 21st Century (2013), der de sammenligner Vestens og Østens politiske tradisjoner. Med direkte erfaring fra både California og Kina har de ambisjoner ikke bare om å analysere og kritisere, men om å foreslå endringer og bygge nye politiske fora.

For å oppdatere og forbedre institusjonene må vi ifølge forfatterne først forstå hva som skjer med forholdet mellom lederskap og folk når internettet gjør informasjon, deltakelse og manipulasjon mer umiddelbart tilgjengelig. Utfordringen ligger kort sagt i det å oppmuntre til deltakelse, men samtidig å unngå populisme.

Hvis du er medeier i selskapet som gjør deg overflødig gjennom
automatisering, er skaden tross alt mindre.

Demokratiets doble fare, som Platon gjentatte ganger advarte mot, er på den ene siden «mobben», som lar seg lede av umiddelbar lyst, kortsiktig bekvemmelighet og irrasjonell frykt, og på den andre siden demagogene, som vet å utnytte disse tendensene. Gardels og Berggruen minner i sin nye bok Renovating Democracy om at Platons skepsis til demokratiet dukket opp igjen i den amerikanske grunnlovsforsamlingen, og påpeker at ordet «demokrati» ikke engang blir nevnt i grunnloven eller i uavhengighetserklæringen. Politikere som Thomas Jefferson og Amerikas fjerde president James Madison var opptatt av at de folkevalgtes sindige overveielse ikke måtte forstyrres av folkets omskiftelighet – og at folket på sin side måtte beskyttes av stabile institusjoner mot politikernes ustadighet.

Kortslutninger i topp og bunn

Med Twitter-presidenten Donald Trump og hans usensurerte utspill blir behovet for sindig overveielse og sterke institusjoner i toppen åpenbart. Men også nedenfra bidrar sosiale medier og nettverk til farlige og uoverveide avgjørelser. Når tiltroen til folkevalgte politikere daler, oppstår det ofte krav om folkeavstemninger som tilsynelatende skal gi makten tilbake til folket. Problemet er at et slikt direkte demokrati er enda mer sårbart for manipulasjon.

Gardels og Berggruen påpeker at systemet med hyppige folkeavstemninger i delstaten California gjør at folk lett føres bak lyset av grupper med spesielle interesser, slik som det såkalte California Jobs Initiative, proposisjon 23, som ble lagt fram i 2010: Til tross for det løfterike navnet var dette en kampanje finansiert av oljebransjen for å begrense statens miljøavgifter på bensin. Det samme skjer ofte med skattereformer, som risikerer å ødelegge statens finanser: Folk gjerne vil stemme over skatteordninger, selv om spørreundersøkelser avslører at de færreste har noen forståelse av statens inntektskilder og utgifter.

Paulo Sergio/www.libex.eu

Der Berggruen og Gardels viser til en artikkel fra The Economist som påpekte at folkeavstemninger utgjør en farlig form for «ekstremt demokrati», finner de et motsatt eksempel i Kina – landet med en lang tradisjon for meritokratiske byråkratier, men som vipper i retning av det autoritære. Selv om kommunistpartiet har 90 millioner medlemmer og et ideal om å favne mangfold, får alle påtroppende politikere harmonisk nok samme utdannelse – og disharmoniske protester blir følgelig undertrykket. Måten Kina har tatt kontroll over internettet på, viser at de prioriterer orden framfor frihet, som i 2015, da en video som kritiserte forurensningen i Beijing, ble så populær at den ble fjernet.

Det demokratiske trykket i Kina er indirekte, i den forstand at partiet vil komme misnøye i forkjøpet. Dette trues når Kina legger opp til sosial kontroll gjennom nettet – noe som vil gjøre det stadig mer ugunstig å uttrykke misnøye. Målet med sosial kontroll er stabilitet, et langt sterkere ideal i Kina enn i Vesten. Kina har samtidig kastet seg ut i et kappløp med Vesten, der teknologisk innovasjon er et avgjørende middel til forsprang. Men som forfatterne påpeker, er innovasjon alltid en destabiliserende faktor, som Kina prøver å motvirke med en nær sagt total kontroll over internettplattformene.

Innovasjon

I Vesten fører den frie markedslogikken til at giganter som Amazon og Google profitterer uforholdsmessig på teknologiske skifter. Gardels og Berggruen foreslår derfor en form for universell grunnkapital som de kaller «predistribusjon». Hvis du er medeier i selskapet som gjør deg overflødig gjennom automatisering, er skaden tross alt mindre. De nevner det norske oljefondet som et eksempel på en felles grunnkapital, men når det gjelder veletablerte teknologiske plattformer, tilbyr de ingen klar strategi for hvordan et slikt «deleierskap i robotene» skal gå for seg i praksis. Men i det mer sentralstyrte Kina kan de kanskje lettere finne modeller som gjør at alle profitterer på automatiserte fabrikker og lignende.

Spørsmålet som gjenstår, er derimot: Hvordan beskytter man den enkeltes frihet på den ene siden og staten mot politisk ustabilitet på den andre?