Desert Hearts

Fra homo til fusion

FILMFESTIVAL I OSLO: Det er 25 år siden den første norske homofilmfestivalen ble arrangert. Men i 2015 dekker ikke lenger ordene «homo», «skeiv», «queer» eller «gay» festivalens meny. Derfor har den byttet navn til Oslo/Fusion International Film Festival.

Det er ikke mye fusion i den lille salen i kjelleren på Cinemateket på Grev Wedels plass i Oslo denne junikvelden på slutten av 1980-tallet.
I de burgunderrøde stolene har 80–90 kvinner i jeans, singleter og oversized canadas-kjorter tatt plass. Til å være relativt åpne og erfarne lesber er de overraskende knisete, nesten som tenåringer på sin første kinodate.
De skal se Desert Hearts (Donna Deitch, 1985) – en lesbisk kjærlighetshistorie de har lest at ender lykkelig. De har knapt hørt om noe liknende, og tenker at det må være for godt til å være sant. Er det noe filmhistorien (og litteraturhistorien) har lært dem, er det at homoseksuell kjærlighet er som Romeo og Julies kjærlighet – forbudt og motarbeidet, dømt til å ende med gråt, skingrende monologer og selvmord. Det er prisen man må betale for å elske den man vil.
Men ikke denne magiske kvelden.

Happy endings. Donna Deitchs enkle, rørende fortelling om litteraturprofessoren Vivian som på 50-tallet ankommer Reno for å få en rask skilsmisse, og forelsker seg i den unge rebellen Cay, ender ikke bare lykkelig – den skildrer også varmt og mildt humoristisk kvinnenes første, svette og lett nervøse elskov.
Lesbene på Cinemateket gisper, fniser, ler og gråter av lettelse og fryd. Endelig! For første gang har de sett seg selv slik de har drømt om – som ualminnelige mennesker med alminnelige behov. Og de får lov til å leve ut disse behovene uten å måtte dø eller havne på galehus.
Dette mirakelet fant sted under en av de første homofilmfestivalene som ble arrangert i Oslo. I årene som fulgte møtte lesbene (og homsene, selvsagt) trofast opp for å se om det fantes flere filmer om, med og av sånne som dem, i håp om å finne bekreftelse, identitet og tilhørighet. Og en lykkelig slutt, selvfølgelig.
De måtte tåle mye skrot. Seriøst mye skrot.
At en film er laget av, om og/eller med lhbt-personer, er på ingen måte det samme som at den er se- eller minneverdig. Det kunne innimellom føles som om skeive filmskapere oftere kanaliserte Ed Wood enn Woody Allen – men lhbt-ere er et seigt folkeferd, og holder ut alt fra transvestitt-
romvesener til middelaldrende lesber på forfatterretreat. Det kan jo hende at de får hverandre til slutt!


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer