Fra homo til fusion

FILMFESTIVAL I OSLO: Det er 25 år siden den første norske homofilmfestivalen ble arrangert. Men i 2015 dekker ikke lenger ordene «homo», «skeiv», «queer» eller «gay» festivalens meny. Derfor har den byttet navn til Oslo/Fusion International Film Festival.

Desert Hearts

Det er ikke mye fusion i den lille salen i kjelleren på Cinemateket på Grev Wedels plass i Oslo denne junikvelden på slutten av 1980-tallet.
I de burgunderrøde stolene har 80–90 kvinner i jeans, singleter og oversized canadas-kjorter tatt plass. Til å være relativt åpne og erfarne lesber er de overraskende knisete, nesten som tenåringer på sin første kinodate.
De skal se Desert Hearts (Donna Deitch, 1985) – en lesbisk kjærlighetshistorie de har lest at ender lykkelig. De har knapt hørt om noe liknende, og tenker at det må være for godt til å være sant. Er det noe filmhistorien (og litteraturhistorien) har lært dem, er det at homoseksuell kjærlighet er som Romeo og Julies kjærlighet – forbudt og motarbeidet, dømt til å ende med gråt, skingrende monologer og selvmord. Det er prisen man må betale for å elske den man vil.
Men ikke denne magiske kvelden.

Happy endings. Donna Deitchs enkle, rørende fortelling om litteraturprofessoren Vivian som på 50-tallet ankommer Reno for å få en rask skilsmisse, og forelsker seg i den unge rebellen Cay, ender ikke bare lykkelig – den skildrer også varmt og mildt humoristisk kvinnenes første, svette og lett nervøse elskov.
Lesbene på Cinemateket gisper, fniser, ler og gråter av lettelse og fryd. Endelig! For første gang har de sett seg selv slik de har drømt om – som ualminnelige mennesker med alminnelige behov. Og de får lov til å leve ut disse behovene uten å måtte dø eller havne på galehus.
Dette mirakelet fant sted under en av de første homofilmfestivalene som ble arrangert i Oslo. I årene som fulgte møtte lesbene (og homsene, selvsagt) trofast opp for å se om det fantes flere filmer om, med og av sånne som dem, i håp om å finne bekreftelse, identitet og tilhørighet. Og en lykkelig slutt, selvfølgelig.
De måtte tåle mye skrot. Seriøst mye skrot.
At en film er laget av, om og/eller med lhbt-personer, er på ingen måte det samme som at den er se- eller minneverdig. Det kunne innimellom føles som om skeive filmskapere oftere kanaliserte Ed Wood enn Woody Allen – men lhbt-ere er et seigt folkeferd, og holder ut alt fra transvestitt-
romvesener til middelaldrende lesber på forfatterretreat. Det kan jo hende at de får hverandre til slutt!

Normkritikk. Homofilmfestivalen ble etter hvert til Skeive filmer, og i løpet av de 25 årene festivalen har eksistert, har dens entusiatiske medarbeidere saumfart verdens homofilmproduksjon på jakt etter fortellinger som speiler det enormt komplekse og sammensatte universet som kalles lhbt-miljøet.
Det har ikke alltid vært en enkel jobb. Ikke bare varierer kvaliteten på homofilmene, men med den avsindige teknologiske utviklingen som har foregått parallellt med festivalen (fra vhs til laserdisk til dvd til pvr og streaming), har det vært mulig for lhbt-ere å lete opp filmene på egen hånd og se dem før festivalen får samlet dem og vist dem. Dette er en skjebne denne festivalen deler med andre smale filmfestivaler.

Lhbt-ere er et seigt folkeferd, og holder ut alt fra transvestittromvesener til middelaldrende lesber på forfatter-retreat.

Dessuten: I perioder får mainstreamfilmen det for seg at den skal tekkes de skeive – særlig når én eller flere lhbt-filmer brått får uventet suksess.
I 1992 skrev R. Ruby Rich et innflytelsesrikt essay om new queer cinema i filmmagasinet Sight & Sound, og begrepet ble raskt brukt om filmer skrevet og regissert av åpne homofile, om og med lhbt-personer – men ikke nødvendigvis med lykkelig slutt. Det viste seg imidlertid ikke å være så viktig, likevel – filmene til Todd Haynes, Jennie Livingston, John Waters, Gregg Araki, Alexis Arquette, Gus Van Sant og Cheryl Dunye (for å nevne noen) var nemlig genuint se- og minneverdige, selv på sitt mørkeste og mest dystopiske.
New queer cinema utfordret både homo- og heterofiles oppfatning av det skeive. Filmene parodierte lhbt-miljøets egne stereotypier, samtidig som de åpenlyst kritiserte måten homser, lesber og transpersoner ble fremstilt på i mainstreamkulturen. Alt som brøt med det heteronormative, skulle og måtte utforskes.

Tannløst. 90-tallet var et godt filmtiår (kanskje det siste gode i filmhistorien sånn i alminnelighet – det begynte med Goodfellas og sluttet med The Matrix) for skeive filmelskere. En ting var kvaliteten på lhbt-filmene, en annen ting var Hollywoods plutselige interesse og entusiasme for all things queer.
Filmbyens største stjerner sto i kø for å tøye skuespillermusklene sine som alt fra aidsofre til dragqueens. Prisbelønte regissører tok solid grep, og produksjoner som Philadelphia (Jonathan Demme, 1993), In & Out (Frank Oz, 1997), The Birdcage (Mike Nichols, 1996), To Wong Foo, Thanks for Everything, Julie Newmar (Beeban Kidron, 1995) og Flawless (Joel Schumacher, 1999) trengte ikke egne festivaler – de ble satt opp på helt normale, heterofile kinoer. Og ganske mange normale, heterofile kinogjengere så dem og likte dem. Og hvorfor ikke? Når streite mannfolk som Tom Hanks, Antonio Banderas, Kevin Kline, Matt Dillon, Robin Williams, Gene Hackman, Patrick Swayze, Wesley Snipes, Robert De Niro og Philip Seymour Hoffman kunne spille i filmer om menn som liker menn, hvor farlige kunne disse filmene være? Ikke så veldig farlige, skulle det vise seg.
For problemet med Hollywood er jo at denne drømmenes by sjelden eller aldri er i stand til å levere produkter om og til minoriteter som ikke føles litt gammeldagse, litt klumsete og litt feige.
Så svaret på spørsmålet om man fortsatt trengte en egen homofilmfestival – i Oslo, i London, i Berlin, i New York – ga raskt seg selv: Så absolutt. Å overlate den skeive filmen til mainstreamprodusenter førte til at den fikk trukket alle tennene sine, og dens bitt ble like ufarlig som en nyfødt valps.
Og new queer cinema handlet jo ikke bare om Den søte hvite homsen (eller Den psykotiske lesba) som Hollywood er så glad i. I new queer cinema kunne ikke kjønn, sex, kropp og identitet presses inn i prefabrikerte båser – til det er den menneskelige seksualiteten for variert og kompleks.
Nå skal det sies at Hollywood har rettet et friskere blikk mot lhbt-kulturen med årtusenskiftets tv-revolusjon. The L Word, The Real L Word, Orange Is the New Black, Modern Family, Glee, The Fosters, Sense8, Frankie & Grace og Faking It er bare noen av produksjonene som viser at det likevel finnes vilje til å utforske det skeive både som lett underholdning og som kritikk av gammelmodig tenkning.

Fusjoner. Men den genuint skeive filmen – den som tenker på seg selv og sin egen sannhet før den tenker på omverdenen og dens fordommer – den trenger fremdeles sitt eget rom, sin egen festival. Ikke som et oss-mot-dem-arrangement, dog; ei heller som et sted hvor de marginaliserte søker tilflukt med hamrende hjerter på søken etter seg selv og en lykkelig slutt.
Det er lett å humre litt innvendig over Skeive filmers navnskifte – Oslo/Fusion International Film Festival kan synes som et ikke-navn, noe et pr-byrå har kommet frem til etter fire brainstormingsseminarer før de sender en faktura på 107 000 kroner – men ordet «fusion» er ikke ueffent i våre dager.
Det som en gang var «homomiljøet», består idag av en bokstavrekke som er lenger enn lhbt – i USA og England opererer man med for eksempel «lgbttqqiaap», som står for lesbian, gay, bisexual, transgender, transsexual, queer, questioning, intersex, asexual, ally og pansexual, og det enda mer spektakulære «lgbttqqfagpbdsm», som står for lesbian, gay, bisexual, transgender, transsexual, queer, questioning, flexual, asexual, gender-fuck, polyamorous, bondage/discipline, dominance/submission og sadism/masochism.
Om dette er vanskelig å holde rede på, har en vennlig gruppe mennesker kommet opp med forkortelsen «quiltbag», som står for queer og questioning, intersex, lesbian, transgender og two-spirit, bisexual, asexual og ally, samt gay og genderqueer.

Å overlate den skeive filmen til mainstreamprodusenter førte til at den fikk trukket alle tennene sine, og dens bitt ble like ufarlig som en nyfødt valps.

Oslo/Fusion viser at skeiv film er betraktelig mer variert enn de fleste streite filmer og festivaler – hit kommer amerikanske pornostjerner og afrikanske menneske-
rettighetsaktivister, og historiene de forteller, er nærmere virkeligheten enn fantasien. Fusjonering er derfor så absolutt på sin plass.
Den skeive filmen handler om alt som er menneskelig erfart. Den skeive filmen er i 2015 en film som bør nå ut til flere enn de 80–90 hverdagslesbene som så Vivian og Cay få hverandre den junikvelden for snart 25 år siden.


Møystad Engseth er filmkritiker i Ny Tid.
britaengseth@gmail.com

---
DEL