Fra fenomenologi til fysiologi (og tilbake?)

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg i løpet av de siste årene har engasjert meg litt i den såkalte bevissthetsforskningen. I hovedsak innebærer dette at jeg har deltatt på noen av professor Johans Storms møter i «Forum for bevissthetsforskning». Storm er nevrofysiolog og en av Norges fremste hjerneforskere. Han har tatt pulsen på et […]

Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 2015-04-28

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg i løpet av de siste årene har engasjert meg litt i den såkalte bevissthetsforskningen. I hovedsak innebærer dette at jeg har deltatt på noen av professor Johans Storms møter i «Forum for bevissthetsforskning». Storm er nevrofysiolog og en av Norges fremste hjerneforskere. Han har tatt pulsen på et fenomen som foregår ute i verden, og brakt dette hit til Norge. «Neural science» har nemlig tatt over som det hotteste forskningssentrum innen naturvitenskap internasjonalt, dit penger, prestisje og de såkalt skarpeste «hodene» trekkes. I lang tid lå dette senteret i kartleggingen av den molekylærbiologiske basen for arvestoffet og det humane genom, men slik er det altså ikke nå lenger. I kjernen av nevralvitenskapen ligger spørsmålet om hva bevissthet er, biologisk sett. Et spørsmål nevralviterne tror de skal greie å besvare. Oppblomstringen av dette forskningsfeltet er knyttet til fremveksten av nye vitenskapelige metoder, i hovedsak teknikker som gjør det mulig å overvåke en god del av det som foregår i en menneskelig hjerne. Disse teknikkene er dels billeddannende, det vil si at man kan lage tredimensjonale bilder av hva som foregår i de ulike deler av hjernen. Dels brukes elektroder som er så små at de kan plasseres i en enkelt hjernecelle, slik at man kan registrere den elektriske aktiviteten i cellen. Dette har blant annet ført til oppdagelsen av at enkeltcellers aktivitet kan være knyttet til helt bestemte helhetlige funksjoner. Et velkjent eksempel, publisert i 2005 av et miljø ved Universitetet i Leicester, Center for Systems Neuroscience, er en bestemt hjernecelle som utelukkende var interessert i skuespilleren Jennifer Aniston. Når man viste fotografier, eller sågar strektegninger, av skuespilleren for forsøkspersonen, steg den elektriske aktiviteten i cellen, mens cellen forble passiv ved alle andre typer stimuli. Et annet eksempel på slike enkeltcellefunksjoner er ekteparet Mosers forskning som ledet frem til Nobelprisen i medisin og fysiologi, der enkeltstående nerveceller var knyttet til bestemte punkter på en flate som, i dette tilfellet forsøksrotta, beveger seg på. Hver gang rotta beveger seg innom dette punktet, reagerer cellen med økt elektrisk aktivitet, og aldri ellers. Amøbe på divanen. De forholdsvis nyoppdagede enkeltcellefunksjonene er filosofisk relevant, uten at jeg kan si nøyaktig hvordan. Det har å …

Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.