Fra fenomenologi til fysiologi (og tilbake?)

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg i løpet av de siste årene har engasjert meg litt i den såkalte bevissthetsforskningen. I hovedsak innebærer dette at jeg har deltatt på noen av professor Johans Storms møter i «Forum for bevissthetsforskning». Storm er nevrofysiolog og en av Norges fremste hjerneforskere. Han har tatt pulsen på et […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg i løpet av de siste årene har engasjert meg litt i den såkalte bevissthetsforskningen. I hovedsak innebærer dette at jeg har deltatt på noen av professor Johans Storms møter i «Forum for bevissthetsforskning». Storm er nevrofysiolog og en av Norges fremste hjerneforskere. Han har tatt pulsen på et fenomen som foregår ute i verden, og brakt dette hit til Norge. «Neural science» har nemlig tatt over som det hotteste forskningssentrum innen naturvitenskap internasjonalt, dit penger, prestisje og de såkalt skarpeste «hodene» trekkes. I lang tid lå dette senteret i kartleggingen av den molekylærbiologiske basen for arvestoffet og det humane genom, men slik er det altså ikke nå lenger. I kjernen av nevralvitenskapen ligger spørsmålet om hva bevissthet er, biologisk sett. Et spørsmål nevralviterne tror de skal greie å besvare. Oppblomstringen av dette forskningsfeltet er knyttet til fremveksten av nye vitenskapelige metoder, i hovedsak teknikker som gjør det mulig å overvåke en god del av det som foregår i en menneskelig hjerne. Disse teknikkene er dels billeddannende, det vil si at man kan lage tredimensjonale bilder av hva som foregår i de ulike deler av hjernen. Dels brukes elektroder som er så små at de kan plasseres i en enkelt hjernecelle, slik at man kan registrere den elektriske aktiviteten i cellen. Dette har blant annet ført til oppdagelsen av at enkeltcellers aktivitet kan være knyttet til helt bestemte helhetlige funksjoner. Et velkjent eksempel, publisert i 2005 av et miljø ved Universitetet i Leicester, Center for Systems Neuroscience, er en bestemt hjernecelle som utelukkende var interessert i skuespilleren Jennifer Aniston. Når man viste fotografier, eller sågar strektegninger, av skuespilleren for forsøkspersonen, steg den elektriske aktiviteten i cellen, mens cellen forble passiv ved alle andre typer stimuli. Et annet eksempel på slike enkeltcellefunksjoner er ekteparet Mosers forskning som ledet frem til Nobelprisen i medisin og fysiologi, der enkeltstående nerveceller var knyttet til bestemte punkter på en flate som, i dette tilfellet forsøksrotta, beveger seg på. Hver gang rotta beveger seg innom dette punktet, reagerer cellen med økt elektrisk aktivitet, og aldri ellers. Amøbe på divanen. De forholdsvis nyoppdagede enkeltcellefunksjonene er filosofisk relevant, uten at jeg kan si nøyaktig hvordan. Det har å gjøre med forholdet mellom deler og helhet. Tilsynelatende utgjør enkeltcellenes funksjoner små helheter i seg selv – deres funksjon er ikke kun delfunksjoner som sammen med mange andre delfunksjoner utgjør en helhet. Om vi skal analysere og plukke fra hverandre vår komplekse orientering i virkeligheten, som bevisstheten er knyttet til, kan vi komme til å oppdage flere eksempler på at bestanddelene i kompleksiteten selv er små helhetlige funksjoner. Som kanskje ikke kan analyseres videre? Eksegesen i denne problemstillingen leder meg til et gammelt poeng hos den tyske biologen og vitalisten Hans Driesch, som forøvrig var en av Reichs inspirasjonskilder på 1920-tallet. En fullverdig organisme kan skapes ut i fra en celle i et levende vesen, hevdet Driesch, mens det tilsvarende ikke kan sies om en maskin. Man kan ikke gjenskape maskinen ut fra én del, for eksempel en skrue. Dette eksempelet var ment å være et motargument mot reduksjonisme i biologien: troen på at det levende kan forklares utelukkende som fysikk og kjemi. Jeg skal ikke helt forlate James Strick og den nylig utgitte boka Wilhelm Reich, Biologist som jeg har oppholdt meg ved de siste ukene i denne spalten. Fremdeles befinner jeg meg i de innledende kapitlene, der Reichs forhold til sine inspirasjonskilder, blant annet Driesch, drøftes. Hvorfor ble Reich, en psykiater og psykoanalytiker, interessert i å studere encellede organismer under mikroskopet? Ifølge Strick var dette for bedre å forstå de biologiske røttene til fenomenene sansning, hukommelse og drifter – alle sentrale elementer i psykoanalyse og psykoterapi. For hva skjer hvis du tar en plaget sjel, kler ham naken, legger ham på en divan og ber ham om å prate om problemene sine? I prinsippet kan da alt skje, men ifølge Reich, som hadde drevet med akkurat dette gjennom i hvert fall en ti års tid, begynner da pasienten å oppføre seg som en amøbe. Nøyaktig på hvilken måte er et stort tema å gå inn i, men Reich var opptatt av noe han kalte bevegelser i protoplasmaet. I dag høres protoplasma til forveksling ut som noe à la ektoplasma, en skumlignende substans som angivelig oppstår i spiritistiske seanser når ånder går inn og ut av verdslige dimensjoner. Men på 1920-tallet var protoplasma et vanlig og gangbart biologisk begrep som mer eller mindre svarte til det bevegelige, og fuktige, innholdet i en levende celle som utfolder sin funksjon. Spesielt var Reich opptatt av hva som skjer med et menneske som blir følelsesmessig berørt. Han var opptatt av å koble hva pasienten kunne fortelle om opplevelser i kroppen, hva han selv som terapeut kunne observere og føle i situasjonen, og den fysiologiske kunnskapen han hadde om det som foregikk under huden hos pasienten. I studietiden på filosofi deltok jeg på et seminar om Edmund Husserl og hans fenomenologi, og de første møtene i seminaret var viet til det som kalles Husserls del–helhet-tenkning, et sentralt aspekt ved fenomenologien. Det blir for omfattende å gå inn i dette feltet her og nå, men jeg nøyer meg med å spørre om del–helhet-problemstillingene her kan bidra til å kaste lys over enkeltcelle-orienteringen i nevralforskningen. Kanskje kan også enkeltcelle-orienteringen i nevralforskningen bidra til å kaste lys over del–helhets-problemstillingene i filosofien, psykologien og fenomenologien. «Forum for bevissthetsforskning» arrangerer for øvrig et nytt møte 9. mai i Oslo, der en av de helt store ekspertene på enkeltcelleforskning, Cristoph Coch fra Allen Institute for Brain Science i Seattle, skal holde foredrag med de klingende titler «Building Brain Observatories» og «The Biology of Consciousness». Coch er nok inntil videre, i likhet med arrangøren Storm, mer reduksjonistisk og ikke så veldig fenomenologisk orientert. Men kanskje han kan bli det? For mer informasjon om foredraget, se www.bevissthetsforum.no Næss er medisinstudent og magister i filosofi. torekierulfnaess@hotmail.com

---
DEL