Fra et samlet pressekorps var det stille

Når det grusomme blir dagligdags mister det sin nyhetsverdi. Skoler, markeder og sykehus bombes sønder og sammen i Syria uten at noen leer på et øyelokk. En brutalitetens banalitet?

Etter bombing av et av Leger uten grensers sykehus i Afghanistan.
karinenordstrand
Norstrand er lege og styreleder i Leger Uten Grenser

Se for deg følgende scenario: Moren din har gitt deg en håndfull hardt opparbeidede kroner og sender deg til torget for å kjøpe inn varer til dagens middag. Mens du vurderer hvilke tomater som ser best ut, hører du lyden av fly – først i det fjerne, men så stadig nærmere. Så går verden i svart, alt blir stille, du kan ikke røre beina. Når du åpner øynene er det kaos rundt deg, kropper i vridde positurer, skadde og drepte på alle kanter. En ambulanse har ankommet og du blir i all hast lagt på en båre og kjørt avgårde til nærmeste sykehus. Akkurat idet ambulansen kjører inn på sykehuset og pasientene skal bæres inn til livreddende behandling hører du lyden igjen – flyene kommer tilbake. Det er det siste du hører før alt igjen går i svart. For alltid.

«Double-tap». Scenarioet over er et såkalt «double-tap»-angrep. Først angripes et mål, gjerne et område hvor mange er samlet, som et marked eller en skole. Så, når de overlevende kjøres til behandling, angripes sykehuset. Som for å være helt sikker på at ingen skal kunne overleve. Dette skjer systematisk i Syria i dag. Siden 2015 har 108 klinikker og sykehus Leger Uten Grenser støtter i Syria blitt bombet eller angrepet i 178 forskjellige angrep. Ifølge FN har 22 klinikker blitt truffet så langt i år, syv bare i løpet av de siste syv dagene.

For norske myndigheters del veide forholdet til deres allierte USA tyngst.

Resultatet er ganske åpenbart. I tillegg til drapene på sivile som skjer der og da mister resten av lokalbefolkningen muligheten til helsehjelp. Og det i en tid hvor de trenger det aller mest. Min kollega Morten Rostrup fortalte meg da han kom hjem fra et oppdrag i landet: «Jeg ble bedt om å ikke si at jeg var lege om vi ble stoppet. Si heller du er journalist». I Syria er legen som behandler din fiende et mål.

Ikke bare er angrep på helsepersonell og bombing av sykehus moralsk og etisk forkastelig, det er også i strid med krigens regler. Genèvekonvensjonene, hvor dette regelverket er definert, er undertegnet av 196 land, inkludert stormaktene, og gir klare føringer for hva som er lov og ikke lov i krig. Sykehus er beskyttede områder.

En skulle derfor anta at brudd på Genèvekonvensjonene ville få konsekvenser. Men da vi ba om støtte til en uavhengig granskning etter angrepet mot vårt sykehus i Kunduz, Afghanistan i 2015, hvor 42 mennesker ble drept, var det svært få land i verden som ville stå ved vår side. For norske myndigheters del veide forholdet til deres allierte USA tyngst, slik det gjør for mange små land. For stormaktene er det kanskje frykt for selv å bli etterforsket som hindret slik støtte.

Beskyttelse for oss alle. At stater handler etter egen interesse er ingen overraskelse og for så vidt legitimt. Men skulle man ikke tro at et lite land som Norge er best tjent med å beskytte en verdensorden basert på gjensidig forpliktende lover og anerkjente regelverk? Ikke bare som suveren stat, men også ut av hensyn til egne borgere? Genèvekonvensjonene ble fastsatt i kjølevannet av andre verdenskrig. De ble ikke skrevet spesielt for afghanske og syriske pasienter, leger og sykepleiere – de gir oss alle sammen beskyttelse, enten du bor på Tveita eller i Tasjkent. Det er ikke mer enn 75 år siden flere av våre norske sykehus ble bombet og lagt i ruiner, inkludert mitt tidligere arbeidssted Hammerfest sykehus. Er ikke det grunn nok til å insistere ettertrykkelig på at disse konvensjonene fortsatt må gjelde, og på at grove brudd på dem må bli gransket av en uavhengig institusjon? Likevel gjøres det ikke. Til tross for gjentatte resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, og fordømmelse fra aktivister, organisasjoner og (noen) stater, endres ikke realiteten på bakken. Beskyttelsen eksisterer kun på papiret.

Når de overlevende kjøres til behandling, angripes sykehuset.

Hvorfor konfronteres ikke våre myndigheter med denne tafattheten? Hvorfor rapporterer ikke mediene om det som skjer? Da enda et sykehus Leger Uten Grenser støtter ble angrepet den 29. januar i år, sendte vi ut nok en pressemelding for å fortelle om hendelsen. Det beskjedne håpet var å få oppmerksomhet, en reaksjon, eller i det minste omtale. Igjen tvitret norsk UD sin fordømmelse. Men fra et samlet pressekorps var det stille.

Angrep på sykehus og helsepersonell i Syria har nå blitt så dagligdags at det skal mye til før det fanger medienes interesse. Og jeg kan jo forstå det. En nyhet skal helst handle om noe nytt, og at skoler, markeder og sykehus bombes sønder og sammen i Syria er ikke nytt. Jeg vet også at det er mange glimrende journalister der ute som gjerne skulle tatt saken, men redaktørenes prioriteringer vil det annerledes. Nok en sak om krigen i Syria passer kanskje ikke så godt i «miksen» i dagens beinharde medievirkelighet. Og heller ikke jeg orker da kun å lese om krig og elendighet.

Kollektiv svikt. Men når vi ikke lenger minnes på hva som foregår, da ser vi heller ikke det mørke alvoret bak –  det at verdenssamfunnet kollektivt mislykkes i å beskytte noe av det viktigste vi har bygget opp som samfunn. Det at Genèvekonvensjonene regelmessig og stadig oftere krenkes kan ikke gå upåaktet hen. Ofre for krig og konflikt trenger og har rett på beskyttelse – både i dag og i fremtiden. Vi som sivilsamfunn må kreve politisk mot og handling som sørger for det. For å kunne gjøre nettopp det, må vi få vite om hva som skjer.

Leger Uten Grenser vil fortsette å rette fokus mot den bestialske og ulovlige brutaliteten vi er vitne til i vårt arbeid, og som fremfor alt rammer en sivilbefolkning som i økende grad står uten beskyttelse. Vi trenger flere som kan løfte deres stemmer – ikke bare for deres skyld, men på vegne av vår alles felles fremtid.

---

3 kommentarer

  1. Jeg er fullstendig enig i at bombing av sykehus er helt forferderlig, og sykehus rammes fra to sider, fra de som angriper Syria, og fra de som forsvarer Syria. Syria er så hardt presset av hundretusenvis med leiesoldater og utenlandske makter at de ikke har sjans uten bruk av luftvåpen. Man kan fordømme deres brutale forsvarsmetoder så mye man vil, men det som bør gjøres er noe annet. Vi må rett og slett presse angriperne ut av Syria. Får de til å slutte. Når terroristene/opprørerne slutter med våpen og vold, så er problemet løst, og bomber blir overflødige. Måten å stoppe dem på er enkel. Det er bare å skru igjen pengestrømmen. Legg press på de som finansierer terroristene. Leiesoldater uten lønn må slutte med sin virksomhet når den ikke lenger er økonomisk bærekraftig. Norge må legge press på våre venner i USA, Israel, Saudi-Arabia, Tyrkia og Quatar.

  2. Det finnes 6 offientlige sjukehus i Østre Ghouta. Disse 6 hospitala er IKKE blitt bombet, for man har GPS-posisjonen på dem. Hvis MSF har samarbeid med jihadister/terrorister som kaller militære installasjoner (evt. i kombinasjon med noen sanitetsfunksjoner), og disse ikke har gitt opp GPS-posisjonene, er angrep på disse slett ikke brudd på Geneve-konvensjonen! —- Etter frigjøringa av Øst-Aleppo kom man over flere falske «hospitaler» som primært hadde militære funksjoner, i tillegg til at «sjukehusa» var tortur-sentre og sharia-domstoler. Den slags aktiviteter er IKKE beskyttet av Geneve-konvensjonen. Og MSF bør IKKE se på tortursentra, sharia-domstoler i kombinasjon med militære funksjoner for dødelige angrep mot sivil-befolkninga i Damaskus som spesielt verneverdige…!

    • Leger Uten Grenser har de siste årene støttet ti sykehus/klinikker i Øst-Ghouta. Dette er helsefasiliteter som drives av helsepersonell Leger Uten Grenser kjenner godt og har samarbeidet med lenge. Den siste tiden har Leger Uten Grenser også gitt nødforsyninger til ti andre sykehus/klinikker. I følge Genevekonvensjonene skal både helsepersonell, helsefasiliteter (ikke bare sykehus) og ambulanser beskyttes i krig. Altså omfattes langt flere enn de 6 offentlige sykehusene som nevnes over. Det at GPS-koordinatene er delt med de krigførende partene gir heller ikke nødvendigvis beskyttelse. Vi har sett gang på gang i Syria at klinikker og sykehus angripes til tross for at koordinatene er kjent. Og vi opplevde det samme i angrepet på Leger Uten Grensers sykehus i Kunduz i 2015.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here