Fra en krigsreporters synsvinkel

Dying to Tell er et portrett av spanske krigsreportere, som gjenforteller følelsen av grøss knyttet til adrenalindrevet krigføring så vel som traumene krigen skaper.
Nick Holdsworth
Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.
Email: holdsworth.nick@gmail.com
Publisert: 01.10.2018

Dying to Tell

Hernan Zin

Spania

Rett etter visningen ved den 58. Krakow filmfestival i Polen, står Hernan Zins film igjen som en sterk, tankevekkende dokumentarfilm, som tilbys cineaster over hele verden.

For Zin legger ikke fingrene imellom: for mange unge (og ikke fullt så unge) menn er krig et eneste stort adrenalinkick. Som seer blir du straks grepet av de amerikanske soldatenes ekstremt unge alder – 18, 20, 23 år – der de bemanner en bombekasterstilling i Afghanistan i filmens åpningssekvens, og av den lakoniske, pussige måten de fryder seg over rekorden enheten deres har satt på: 2180 runder med bombekasteren i løpet av fire måneder. Settingen minner mer om en nattlig sommerleir enn dødelig krigføring: i shorts og T-skjorter losjerer de på feltsenger, de røyker og vitser, og av og til sender de en slank bombe, beregnet på å drepe og lemleste, opp i nattehimmelen.

Filmen er sett fra krigskorrespondenters perspektiv, og mange av dem deler de unge soldatenes entusiasme for kamphandlinger. «I krig har du i løpet av en uke kondensert et helt liv,» sier Zin i en voiceover. «Det er ekstase, det er frykt, det er moralsk engasjement, det er empati, men du fornekter ikke livets essens, som er at alt er tilfeldig og kortvarig. Det er svært fascinerende.» Dette er et sentralt utsagn i en film som har Zins egen personlige tragedie som utgangspunkt: I 2012 ble han utsatt for en ulykke i Afghanistan som forandret livet hans for alltid. Hendelsen utløste traumer som hadde bygget seg opp i løpet av 20 år som krigskorrespondent.

Smerte er som gass – til slutt har den trengt inn overalt.

På leting etter noe som kunne være en vei ut av depresjon, ensomhet og selvdestruktiv adferd, begynte Zin å snakke med andre journalister for å finne ut hvilken virkning det å være vitner til død og lidelser hadde hatt på dem. Resultatet er det Zin hevder å være «den første dokumentarfilmen som noen gang er laget om krigsreporternes traumer».

Sannheten om krigen

Ved siden av å kalle den et «brutalt og sundrevet portrett av krig», sier han at den er «en hyllest til dem som risikerer livet sitt for at verden skal være informert».

Det kan diskuteres om det er så sikkert at verden vet nok om de lidelsene krig fører med seg, eller om krigsreportasje vel så mye er blitt en del av den globale underholdningsindustrien fra Hollywood (der klinisk technicolorvold er en viktig, kanskje den viktigste, ingrediensen i forretningsplanen på mange milliarder dollar).

Men de fremtredende spanske krigsreporterne som stiller opp foran Zins kamera og deler sine verste mareritt, gir et glimt inn i verdenen til dem som lever av å observere andres død, innhyllet i den moralske vissheten om at de forsvarer det gamle ordtaket om at krigens første offer er sannheten.

Zin sier at han bevisst valgte å åpne filmen med bildene av de unge soldatene med dun på haka fordi det er åpenbart at «de ikke ante noe om den prisen de kommer til å betale» – akkurat som ham selv, da han bega seg ut på veien til å bli krigskorrespondent. «Vi drar ut i krigen på jakt etter eventyr, men kommer tilbake med en kasse full av kropper,» sier han, og siterer den spanske journalisten og forfatteren Arturo Pérez Reverte.

Spanske fotojournalister som ble kidnappet da de forsøkte å komme inn i Syria fra Tyrkia, og som ble holdt som gisler i ti måneder, snakker om overleverens skyldfølelse – dette var etter at den amerikanske journalisten James Foley ble halshogd av IS, og det var fare for at de også ville bli drept.

«Ingen historie eller reportasje er verd den lidelsen som er påført familien min,» sier én av de tre, med ansiktet vendt mot kameraet foran en mørk bakgrunn.

En smertefull film

Det er ikke lett å se denne filmen: Zin tvinger seerne til å se i hvitøyet den smerten og den engstelsen – «det som er igjen på innsiden», som han uttrykker det –  hos disse som velger å berette om den ondskapen som finnes i verden i dag.

Zin og de andre han intervjuer, er de heldige; de har fått leve slik at de har kunnet fortelle disse historiene. Ikke alle var dette forunt. Julio Fuentes, en hyllet spansk krigskorrespondent, ble drept i et bakhold i Afghanistan i 2001, og det kornete opptaket hans unge konen som tok imot liket ved den pakistanske grensen, er en påminner om, slik en annen korrespondent sier det, at «bomber og kuler bryr seg ikke om hvem du er».

Journalistene og fotografene Zin snakker med, viker ikke tilbake for å beskrive de moralske kompromissene de inngår – vel vitende om den lidelsen jobben deres påfører familiene deres der hjemme. Men de holder beinhardt fast ved at å fortelle sannheten om krig er en modig beslutning å ta, og en jobb som må gjøres.

Det er ekstase, det er frykt, det er moralsk engasjement, det er empati.

«Håpet som ligger bak å filme mennesker i disse øyeblikkene med uutholdelig lidelse, er at verden reagerer og stopper all denne meningsløsheten.»

Etter mer enn et halvt århundre med moderne krigsreportasje, er det ett håp som deles inderlig av journalistene i Dying to Tell: «Å fortelle hvordan andre mennesker er, er viktig for å skape en felles forståelse,» sier en erfaren reporter.

Men, når det kommer til stykket, om en overlever som krigskorrespondent, er det et regnskap som må gjøres opp.

«Jeg har levd i store byer. Jeg har bodd i Calcutta. Jeg har bodd i Buenos Aires. Og nå trenger jeg å leve i naturen,» sier Zin. «Jeg holder ikke ut store menneskemengder. Jeg føler meg overveldet: De utløser en alarm inni meg som jeg assosierer med traumene, med smerten.»

Og som en av kollegene hans sier: «Vi journalister tror ofte det er uanstendig å snakke om vår egen smerte. Men det er ingen liten smerte, og den er som gass – til slutt har den trengt inn overalt.» 

Kommentarer