Fra elite-politikken

Hvordan har et nazistparti blitt så stort i Hellas? Hva er det som gjør at fascismen slår rot noen steder, men ikke andre? Dette var spørsmålene Evangelos Lagos og et team av greske forskere stilte seg før de satte i gang en fire år lang kartlegging av unge grekere som stemmer Gyllent Daggry.

27 år gamle pakistanskfødte Shehzad Luqman ble drept av to GD-medlemmer i januar 2013. Her legger moren hans ned en rose på åstedet ett år etter. AFP PHOTO / Louisa Gouliamaki

De siste meningsmålingene gir Gyllent Daggry (GD) fra 6,5 prosent oppslutning og oppover. Dette på tross av at rettssaken mot partiets ledelse nylig har begynt, der de står tiltalt for å ha startet og ledet en kriminell organisasjon. Rettsprosessen ble satt i gang etter at partimedlem og aktivist Giorgis Roupakias knivstakk den venstreradikale rapperen Pavlos Fyssas til døde i september for to år siden. Fyssas satt på en kafé og så fotballkamp sammen med kjæresten da en bil kom kjørende. Drapsmannen, som jobbet på GDs hovedkontor, kjørte kniven inn i Fyssas uten videre foranledning.
Hvorfor har Gyllent Daggry hatt så sterk vekst? Mange andre land ble også herjet av den økonomiske krisen, men Portugal, Spania og Italia har likevel ikke sett fremveksten av sterke fascistiske bevegelser. «Det er klart at det sosiale og økonomiske sammenbruddet har vært viktig for Gyllent Daggrys vekst, men det er åpenbart at vi ikke kan si oss tilfreds med dette som eneste forklaring,» sier Evangelos Lagos, sosiolog og forsker ved Panteion-universitetet i Athen, til Ny Tid.
I mai i år ble de endelige resultatene av et fire år langt forskningsprosjekt på temaet lagt frem. Lagos og forskergruppen hans er en del av et større prosjekt om høyreekstremisme: Memory, Youth, Political Legacy and Civic Engagement (MYPLACE). Prosjektet er finansiert av EU-kommisjonen, og foregår ved 16 universiteter fordelt på 14 land. «Funnene er skremmende,» sier Lagos. «De viser at elementene som utgjør kjernen av fascistisk ideologi, er bredt akseptert i den greske befolkningen.»
Spørreundersøkelser viser at velgerne til de to partiene som fikk drøyt 80 prosent av stemmene i Hellas før krisen – sosialdemokratiske PASOK og konservative Nea Demokratia (ND) – i større grad enn før mener at landet bør regjeres av «en sterk leder som ikke er bundet av parlamentet». Flere mener også at innvandrere bør gis dårligere velferdstilbud enn grekere. Over 65 prosent av disse velgerne mener man bør ha minst én etnisk greker som forelder hvis man skal få gresk statsborgerskap. Disse oppfatningene er til stede i alle grupper, men er sterkere jo lenger til høyre man går. «Slike ideer er grunnleggende i fascistisk ideologi, og det viser seg altså at de gjennomsyrer det greske samfunnet,» sier Lagos.

Dype røtter. «Byene våre er blitt tatt over av ulovlige innvandrere. Vi må ta dem tilbake.» «Det som skjer nå, er det største invasjonen av Hellas noensinne. Ikke siden dorerne invaderte oss for 3000 år siden har vi mottatt en så enorm strøm av innvandrere.»
Sitatene over kommer fra henholdsvis tidligere statsminister Antonis Samaras (2012–2015) og tidligere minister for offentlig orden fra samme regjering, Nikos Dendias. «Hvor langt unna er dette egentlig Gyllent Daggrys standpunkter?» spør Lagos retorisk. «Det var ikke Gyllent Daggry som brakte høyreekstrem retorikk inn i gresk politikk. PASOK vedtok å opprette rene konsentrasjonsleirer for flyktninger, mens ND gjennomfører vedtaket. Vi har sett gjentatte politiraid der alle som ser ut som innvandrere, blir anholdt. Vi har et politisk system gjennomsyret av korrupsjon, der sentrumspartiene gir seg selv mandat til å undertrykke folkekrav hvor innføring av kuttpolitikk er det mest åpenbare eksempelet. Landet har ikke tatt noe oppgjør med verken militærdiktaturet fra 1967 til 1974, borgerkrigen fra 1946 til 1949 eller det omfattende samarbeidet med de nazistiske okkupasjonsstyrkene under andre verdenskrig,» sier Lagos. «Ideene om autoritarisme, rasistisk undertrykking og nasjonalisme kommer ikke fra intet.»

En fascistisk voldsbølge. Åtte måneder før Fyssas måtte bøte med livet, ble pakistanskfødte Shehzad Luqman angrepet mens han syklet til jobb en januardag i 2013. To GD-aktivister på motorsykkel stoppet og knivstakk ham sju ganger, før de lot ham bli liggende og blø i hjel.
Tidligere denne måneden uttalte FNs høykommissær for flyktninger at rasistisk motivert hatkriminalitet nærmest er blitt et daglig fenomen i Hellas, og at gjerningsmennene opererer «nesten uforstyrret og på en systematisk og organisert måte». Gjentatte angrep mot aktivister fra venstresiden kommer i tillegg. På ferieøya Kos har det vært tilfeller der politiet og lokal mobb i samarbeid har gått til angrep på båtflyktninger med stenger og brannslukningsapparater.
Angrepene mot innvandrerne har i stor grad blitt unnskyldt av greske etablerte medier, som peker på økende kriminalitet de siste årene – men denne økningen skyldes slett ikke bare innvandrere. Straffefriheten angriperne nyter, kan ha mye å gjøre med den store støtten partiet har i politistyrkene: Meningsmålinger har vist at opptil 50 prosent av politifolk i landet stemmer GD. Blant opprørspolitiet vet man at tallet er så høyt som 70 prosent, da disse har brukt egne valgurner. Dette kan også forklare mange av de voldsomme sammenstøtene mellom demonstranter fra venstresiden og politiet.
Men angrep har også kommet fra andre kanter enn nazistbevegelsen, og aksepteres i langt mer prominente kretser enn hos den uniformerte ordensmakten. I 2013 organiserte rundt 200 gjestearbeidere seg, og protesterte mot at de ikke hadde fått lønn på et halvt år. Som svar ble de angrepet av fire menn med hagle. 28 ble skutt, fire alvorlig såret. I rettssaken som fulgte, ble to av disse frikjent, til tross for at de innrømmet å ha skutt på de streikende. Da dommen ble kjent, strømmet tårene nedover kinnene på de tilreisende jordbærplukkerne. Høyesterett opprettholdt frikjennelsen. Arbeiderne ble dømt til å betale saksomkostninger.
Etter hvert som støtten til partiet har økt, har de også blitt mer vågale i sine angrep. I den lille byen Meligalas markerer høyresiden hvert år drapene på om lag 200 nazikollaboratører. Dette var en offisiell minnemarkering helt til militærdiktaturet opphørte i 1974. I september 2013 tente GD fakler, stormet markeringen, jagde ordføreren som ledet seremonien fra plassen og hevdet at det var de som var de ekte nasjonalistene. De gjennomførte samme angrep ved en liknende markering i Giannitsa.

Nasjonalistisk og antiradikal historie. Motstandsbevegelsen i Hellas var en bred koalisjon av alt fra kommunister til liberalister, selv om førstnevnte utgjorde brorparten av den væpnede antisfascismen. I 1946 startet enda en blodig strid. Borgerskapet og den politiske eliten hadde vært i eksil under krigen, og vendte tilbake. De ville ikke straffe nazikollaboratørene, men heller bruke dem i krigen de skulle starte mot kommunistene, med støtte fra USA og Storbritannia.
Etter dette fulgte noen fredelige år hvor venstresiden gradvis tiltok i styrke. Da tok en militærjunta makten, begrunnet med frykten for sosialisme. «Den offisielle greske fortellingen fra andre verdenskrig handler om en mytisk ’nasjonal enhet’ mot nazistene,» sier Lagos. «Borgerkrigen nevnes knapt, og militærdiktaturet likeså. Staten vant borgerkrigen militært, men tapte den politisk. Derfor har den blitt gjemt bort fra det nasjonale minnet.» Kommunistpartiet ble lovlig igjen kort tid etter borgerkrigen. Ifølge forskeren går det en ganske tydelig linje gjennom gresk historie: «Politiraidene mot folk med et ikke-gresk utseende er en forlengelse av liknende operasjoner tiår før. Kommunistene ble fengslet, torturert og drept under militærdiktaturet. Samtidig startet brutale politiraid mot gateprostituerte og andre som livnærte seg på gata,» forteller han. «På 1980-tallet var det de politisk marginaliserte på den radikale venstresiden det gikk ut over. Man kan si det går en linje av antikommunisme eller antiradikalisme gjennom den greske statsmaktens historie.»

Kuvending. Siden Benito Mussolini grunnla fascismen i 1919 som en antisosialistisk bevegelse, har hatet mot venstresiden stått i sentrum. Kommunister, sosialdemokrater og fagforeningsaktivister ble sendt i konsentrasjonsleiren Dachau allerede i 1933, over fem år før krystallnatten. Antikommunisme har vært en av de politiske pillarene til Ku Klux Klan. I Norge har nazister bombet Blitz-huset og 1. mai-tog, og i Sverige ble den anarkosyndikalistiske fagforningsmannen Björn Söderberg tatt av dage utenfor sitt hjem i 1999. Anders Behring Breiviks angrep på Utøya i 2011 var rettet mot det han kalte «kulturmarxistene» i AUF.
«Antiradikalismen til den greske staten har også legitimert rabiate angrep fra Gyllent Daggry mot venstresiden,» sier Lagos. «Sentrum har nikket forståelsesfullt og ofte stemt i selv. Enigheten mellom sentrum og nazistene gjorde også at det nesten ble et politisk samarbeid ut av det hele. Men dette snudde etter drapet på Pavlos Fyssas,» forteller han. «Det var greit så lenge de banket opp innvandrere og venstreradikale, og mordet av Luqman gjorde åpenbart ikke inntrykk, men etter drapet på Fyssas tok 15 000 grekere spontant til gatene i Athen. Da ble den politiske prisen for høy, og sentrum ville ikke ha mer med GD å gjøre.»

Meningsmålinger har vist at opptil 50 prosent av politifolk i landet stemmer Gyllent Daggry.

Kuvendingen til ND blir av mange også sett på som et trekk for å sikre stemmer. Før Fyssas-drapet kunne Gyllent Daggry notere seg 16 prosent oppslutning på meningsmålinger. Det var stemmer de i hovedsak tok fra andre deler av høyresiden. Men selv etter at Fyssas ble tatt av dage, var det uenigheter innad i ND om hvordan saken skulle håndteres. Takis Baltakos var en slags stabssjef for den konservative regjeringen, og ble regnet for å være statsminister Samaras› høyre hånd. Han måtte gå av etter å ha diskutert med en GD-talsmann hvordan han kunne hjelpe partiet med å unngå tiltale.

Bred nasjonalisme. «Det er åpenbart at vi er overlegne de andre. Vi var siviliserte mens de fortsatt bodde i trærne,» sier en av de unge GD-velgerne i intervjuene gjort i forskningsprosjektet.
«Dette er et tankesett man også finner igjen i nazistiske bevegelser i andre land, bare med andre nasjonale myter som de hekter sin påståtte overlegenhet på,» sier Lagos. «Det spesielle med Hellas er at dette utsagnet nesten er det barna våre lærer på skolen. Vi bygger nasjonal identitet på en mytisk fordums storhet, hvor resten av verden er oss skyldig da vi skal ha funnet opp både teater, filosofi, demokrati og vitenskap,» sukker forskeren.
Jean Marie Le Pen ble en gang spurt hvorfor det ikke fantes noen nasjonalistiske partier i Hellas. Han svarte at alle partiene i landet var nasjonalistiske – selv kommunistpartiet.
«Det er ved de tradisjonelle partienes sammenbrudd dette har kommet til overflaten,» sier Lagos. «Disse holdnigene har bestandig eksistert, men da innad i det politiske sentrum. Nå har det brutt ut i form av en selvstendig og sterk fascistisk bevegelse.»
På begynnelsen av 1990-tallet kom det mange innvandrere til Hellas fra østblokklandene. Samtidig brøt Jugoslavia opp, og Makedonia, som grenser til Hellas, ble et eget land. I gresk politikk ble det lagt stor vekt på nasjonalisme. Det ble startet en kamp mot Makedonia om retten til navnet, da det også er en gresk region. «Makedonia er Hellas» var et mye brukt slagord. Dette var også den tiden da GD tok sine første steg bort fra å være en miniorganisasjon.
«Innvandring fører bestandig med seg sosiale problemer hvis den ikke blir møtt med en sosial politikk. I Hellas valgte man i stedet å møte innvandringen med nasjonalisme,» påpeker Lagos. «Før dette var Gyllent Daggry en typisk nazistisk pariaorganisasjon. Men det ble skapt omstendigheter der partiet fikk fremstå som om det var dét som sto hardest på de nasjonalistiske kravene fremmet av det politiske sentrum. Man kan si at det greske folket har vært predisponert for nasjonalistiske strømninger. Gang på gang har det politiske sentrum brukt dette for alt det er verdt, og nå ser vi resultatene.»

Proteststemmer til Syriza. Spørreunder-søkelsene bekreftet bildet av Gyllent Daggrys unge velgermasse som ideologisk bevisst og med et syn som korresponderer med generell fascistisk ideologi. Velgerne identifiserer seg mest med partiet de stemmer på, og over 70 prosent av dem plasserer seg selv på høyresidens to ytterste punkter på en ellevepunkts skala.
Syrizas velgere, derimot, viste lite identifikasjon med både partiet og ideologien. Dette får Lagos til å konkludere med at det var venstresiden som fikk proteststemmene. «Det at disse holdningene er så normale, betyr at problemene vi ser i dag sannsynligvis vil vedvare. Det betyr også at en svært stor del av den greske befolkningen er mottakelig for hatretorikken. Vi kan ikke gjemme oss bak at ’sånn er den greske mentaliteten’. Dette er en ideologi. Det er politikk. Det er et problem som vi kan gjøre noe med.»


Møllersen er journalist og sitter i styret til Radikalt økonominettverk. joakimm@gmail.com.

---
DEL