Fra dystopi til feministisk utopia

Bitch Doctrine: Essays for Dissenting Adults beskriver vår dystopiske verden der kvinnekampen er viktigere enn noensinne. Pennys bok treffer min feministiske åre etter at jeg nylig har opplevd en livsomveltning. 

Pinar Ciftci
Ciftci er skribent og skuespiller.

Bitch Doctrine: Essays for Dissenting Adults

Laurie Penny

Bloomsbury Circus

Storbritannia

Forfatteren, feministen og journalisten Laurie Penny (f. 1986) åpner Bitch Doctrine (2017) med: «In case you hadn’t noticed, there’s a war on.» I lys av at Donald Trump ble valgt til president i verdens mektigste land, skriver hun usminket, rått og aggressivt om kjønn, sexisme, makt og vold i en verden der kvinnekamp er viktigere enn noensinne. Hennes sylskarpe ord beskriver det kapitalistiske, patriarkalske og fascistiske samfunnet vi er tvunget til å leve i, der «toxic masculinity is killing the world»..
Bitch Doctrine er delt inn i åtte kapitler med hver sine essays. Jeg slukes inn i hennes råskap og har et smil om munnen for hvert eneste ord jeg leser. Jeg har aldri før opplevd å være så enig med en forfatter. Det er spesielt to kapitler som fanger meg («Love and Other Chores» og «Agency»), der hun løfter opp tabuer innenfor temaene kjærlighet og svangerskap – noe jeg nylig har opplevd og brukt mye tankekraft på. Jeg blir overveldet idet jeg snur side etter side og tenker: Endelig noen som tør å skrive om dette!

Kvinner kan ikke få alt

Med «alt» mener Penny ekteskap, barn og karriere. Og hun har helt rett. Hun skriver at hvis vi prioriterer karriere først, er vi for selvopptatte. Hvis vi prioriterer barn, er vi for late. Hvis vi prøver begge deler, er vi ikke i stand til å vie både familie og karriere vår fulle oppmerksomhet. Videre skriver hun om den utbredte babytrenden i den vestlige verden, og jeg kunne ikke vært mer enig — aldri før har jeg sett så mange gravide kvinner!
Den biologiske klokken min tikket, godt påvirket av gravide venninner som fikk barn i hytt og vær. Jeg hadde så innmari lyst til å bli gravid og følte meg mislykket som kvinne uten kjæreste og barn. For som Penny så elegant skriver: «Today, whatever else we are, women are still taught that we have failed if we are not loved by men.» Jeg fikk en kjæreste til slutt, og kort tid etterpå fikk jeg datteren min Una, som jeg elsker veldig høyt. Men det som skulle være utgangspunktet for en vakker solskinnshistorie, ble isteden et smertefylt mareritt utspilt i slow-motion.

Livet og veien mot ekteskapet

Svangerskapet mitt var det verste jeg noensinne har opplevd i mitt 27 år lange liv. Hvorfor var det ingen som fortalte meg om de negative og livstruende aspektene ved svangerskap? Det var ikke akkurat rosenrødt, slik Instagram og samfunnet presenterer det. Det var seks måneder med kvalme, blødninger, angst, stress og sinne. Jeg følte meg fanget og klaustrofobisk i min egen kropp. Jeg hadde lav morkake, som resulterte i for tidlig fødsel. Datteren min kom heldigvis godt ut av det, noe jeg er svært takknemlig og glad for, men det kunne gått veldig galt – både med meg og henne. I tillegg var jeg i et usunt partnerskap. Min forlovede hadde aldri tid til meg, men prioriterte heller sin egen karriere og venner. Penny skriver: «Unge menn er ikke bekymret for hvordan de skal oppnå en balanse mellom ‘arbeid og livet’ […] men når kommentatorer snakker om kvinners balanse mellom [det samme forholdet], snakker de ikke om hvor mye tid en kvinne vil ha på slutten av dagen til å jobbe med sine memoarer, reise verden rundt eller tilbringe tid med vennene sine. ‘Livet’ for kvinner er forutsatt som en lang vei mot ekteskapet. ‘Livet’, for menn, er ment å være større enn det.»

Svangerskapet var ikke akkurat rosenrødt, slik Instagram og samfunnet presenterer det.

Her har hun helt rett. Selv følte jeg meg fastlåst i forholdet jeg befant meg i, samtidig som jeg følte meg mislykket som følge av utfordringene jeg hadde knyttet til mitt eget svangerskap.«Det skal jo være det mest naturlige og fantastiske i verden!» sa venner og familie til meg hele tiden. På toppen av det hele forlot min forlovede meg i en by der selv den grønne mannen i trafikklysene holder kjæresten sin i hånden.

Skammen og idealet

Jeg skammer meg over at jeg ble forlatt av mannen min, at jeg ikke klarte å fullføre et svangerskap, over arret etter keisersnittet, at jeg må trille barnevognen alene og at jeg ikke kommer til å ha på meg brudekjole. Som moren min sa: «Jeg som hadde gledet meg til å se deg i hvitt.» Jeg er lei for å måtte skuffe deg, mamma, samfunnet og ikke minst – min ekspartner. Jeg er lei for ikke å være i stand til å oppfylle idealene for «hvordan man skal være den perfekte kvinne».

Midt oppi fortvilelsen og sorgen var datteren min kraften som holdt meg oppe.

Fra dystopi til utopia

Jeg kjenner på den biologiske urettferdigheten mellom menn og kvinner. Jeg lurer på hvordan det hadde vært hvis rollene kunne bli snudd og ekspartneren min hadde vært gravid? Som Penny skriver: «Hvis menn ble gravide, ville svangerskap og fødsel ikke bli avvist som ‘naturlig’, men blitt sett på som heroiske ofringshandlinger. Hvis menn ble gravide, ville det ikke være en skam å ha ‘babymage’. Menn ville vist frem sine strekkmerker og keisersnittsarr som [stolte] sår etter kamp.»

«‘Livet’ for kvinner er forutsatt som en lang vei mot ekteskapet. ‘Livet’, for menn, er ment å være større enn det.» Laurie Penny

I Pennys og min egen feministiske utopia, vil menn og kvinner være likestilte – både biologisk og sosialt. I vår tid virker ideen om en bedre verden langt unna, men det er nå det er viktig at vi forestiller oss andre mulige verdener og finner en måte å komme oss dit på. Det er vår oppgave å kjempe kvinnefrigjøringskampen videre og ikke gi oss før vi har oppnådd feministisk utopia.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.