Fra dystopi til feministisk utopia

Bitch Doctrine: Essays for Dissenting Adults beskriver vår dystopiske verden der kvinnekampen er viktigere enn noensinne. Pennys bok treffer min feministiske åre etter at jeg nylig har opplevd en livsomveltning. 

Pinar Ciftci
Ciftci er skribent og skuespiller.

Bitch Doctrine: Essays for Dissenting Adults

Laurie Penny

Bloomsbury Circus

Storbritannia

Forfatteren, feministen og journalisten Laurie Penny (f. 1986) åpner Bitch Doctrine (2017) med: «In case you hadn’t noticed, there’s a war on.» I lys av at Donald Trump ble valgt til president i verdens mektigste land, skriver hun usminket, rått og aggressivt om kjønn, sexisme, makt og vold i en verden der kvinnekamp er viktigere enn noensinne. Hennes sylskarpe ord beskriver det kapitalistiske, patriarkalske og fascistiske samfunnet vi er tvunget til å leve i, der «toxic masculinity is killing the world»..
Bitch Doctrine er delt inn i åtte kapitler med hver sine essays. Jeg slukes inn i hennes råskap og har et smil om munnen for hvert eneste ord jeg leser. Jeg har aldri før opplevd å være så enig med en forfatter. Det er spesielt to kapitler som fanger meg («Love and Other Chores» og «Agency»), der hun løfter opp tabuer innenfor temaene kjærlighet og svangerskap – noe jeg nylig har opplevd og brukt mye tankekraft på. Jeg blir overveldet idet jeg snur side etter side og tenker: Endelig noen som tør å skrive om dette!

Kvinner kan ikke få alt

Med «alt» mener Penny ekteskap, barn og karriere. Og hun har helt rett. Hun skriver at hvis vi prioriterer karriere først, er vi for selvopptatte. Hvis vi prioriterer barn, er vi for late. Hvis vi prøver begge deler, er vi ikke i stand til å vie både familie og karriere vår fulle oppmerksomhet. Videre skriver hun om den utbredte babytrenden i den vestlige verden, og jeg kunne ikke vært mer enig — aldri før har jeg sett så mange gravide kvinner!
Den biologiske klokken min tikket, godt påvirket av gravide venninner som fikk barn i hytt og vær. Jeg hadde så innmari lyst til å bli gravid og følte meg mislykket som kvinne uten kjæreste og barn. For som Penny så elegant skriver: «Today, whatever else we are, women are still taught that we have failed if we are not loved by men.» Jeg fikk en kjæreste til slutt, og kort tid etterpå fikk jeg datteren min Una, som jeg elsker veldig høyt. Men det som skulle være utgangspunktet for en vakker solskinnshistorie, ble isteden et smertefylt mareritt utspilt i slow-motion.

Livet og veien mot ekteskapet

Svangerskapet mitt var det verste jeg noensinne har opplevd i mitt 27 år lange liv. Hvorfor var det ingen som fortalte meg om de negative og livstruende aspektene ved svangerskap? Det var ikke akkurat rosenrødt, slik Instagram og samfunnet presenterer det. Det var seks måneder med kvalme, blødninger, angst, stress og sinne. Jeg følte meg fanget og klaustrofobisk i min egen kropp. Jeg hadde lav morkake, som resulterte i for tidlig fødsel. Datteren min kom heldigvis godt ut av det, noe jeg er svært takknemlig og glad for, men det kunne gått veldig galt – både med meg og henne. I tillegg var jeg i et usunt partnerskap. Min forlovede hadde aldri tid til meg, men prioriterte heller sin egen karriere og venner. Penny skriver: «Unge menn er ikke bekymret for hvordan de skal oppnå en balanse mellom ‘arbeid og livet’ […] men når kommentatorer snakker om kvinners balanse mellom [det samme forholdet], snakker de ikke om hvor mye tid en kvinne vil ha på slutten av dagen til å jobbe med sine memoarer, reise verden rundt eller tilbringe tid med vennene sine. ‘Livet’ for kvinner er forutsatt som en lang vei mot ekteskapet. ‘Livet’, for menn, er ment å være større enn det.»

Svangerskapet var ikke akkurat rosenrødt, slik Instagram og samfunnet presenterer det.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here