Fra diplomatisk dverg til humanitær stormakt?

BRASIL: Mange frykter at manglende internasjonal orientering hos president Dilma Rousseff vil føre til at Brasil taper statusen landet har opparbeidet seg de siste årene.

Minustah er den styrken som Brasil har sendt flest soldater til
Runa Hestmann

Fast korrespondent for Ny Tid. Bosatt i Rio Janeriro, Brasil.
Epost runareporter@gmail.com

Brasil har siden 2004 ledet FNs stabiliseringsstyrke på Haiti, og aldri tidligere har Sør-Amerikas største land sendt flere soldater ut på internasjonale oppdrag. Brasilianske toppdiplomater har de siste årene fått lederjobbene i viktige internasjonale organer som FAO og WTO. Tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva var en svært synlig aktør på den internasjonale arenaen, og la ikke skjul på at han likte det diplomatiske spillet og til dels også behersket spillereglene. Han rakk riktignok å provosere med sine fremstøt overfor både Iran og Cuba, og skape hodebry for karrierediplomatene i sitt eget utenriksdepartement. Men mens Lula i sin tid som president løftet blikket, ser Brasil ut til å være stort nok for hans etterfølger, sittende president Dilma Rousseff.
Mye tyder i hvert fall på at Brasil har be-
veget seg inn i en konsolideringsfase, skal vi tro norske og brasilianske forskere som i sommer var samlet til et se-
minar i Oslo. Brasils streben etter internasjonal anerkjennelse og hvordan humanitær innsats og engasjement kan fungere som springbrett til høyere status, sto på dags-
ordenen for en gruppe norske og brasilianske forskere som frem mot 2017 skal se nærmere på temaer som utviklingsspørsmål og fredsbevarende operasjoner, i et prosjekt som har fått navnet «Brazil’s rise to the global stage».

BENJAMIN DE CARVALHO: Nupi-forsker Benjamin de Carvalho forsøker å finne ut i hvilken grad ulike stater som Brasil kan bruke sitt internasjonale engasjement til å oppnå bedre status, noe mange mener at Norge har klart å gjøre. (FOTO: Nupi)
BENJAMIN DE CARVALHO: Nupi-forsker Benjamin de Carvalho forsøker å finne ut i hvilken grad ulike stater som Brasil kan bruke sitt internasjonale engasjement til å oppnå bedre status, noe mange mener at Norge har klart å gjøre. (FOTO: Nupi)

Det som kjennetegner de såkalte fremvoksende maktene – gjerne omtalt som «rising» eller «emerging powers» på engelsk – er nettopp det at de ønsker å bli anerkjent for noe mer enn hva de er i dag, forklarer Nupi-forsker Benjamin de Carvalho. Brasil ønsker å bli regnet som noe mer enn bare en regional makt.
«I Brasils tilfelle antar vi at humanitært engasjement og fredspolitikken har vært viktig for å synliggjøre Brasil som en ansvarlig stat,» sier Carvalho til Ny Tid. «Tradisjonelt har stormaktene vært de landene med rett til og ansvaret for å opprettholde internasjonal sikkerhet og orden. Det er god grunn til å anta at Brasil har ønsket å bruke sitt humanitære engasjement for å få tilgang til «klubber» som ellers er reservert for stater med høyere status – for eksempel FNs sikkerhetsråd. For å få innpass, må land som Brasil vise at de i likhet med stormaktene har evne og vilje til å ta seg av konflikter rundt om i verden. Det er noe som Brasil har forsøkt å gjøre,» sier Carvalho.

Spillets regler. Juni var første gang denne gruppen på seks forskere var samlet i Oslo. Ifølge programkoordinator Eduarda Hamann, som jobber ved Igarapé-instuttet i Rio de Janeiro, er det ekspresident Luiz Inácio Lula da Silva og hans utenriksminister Celso Amorim som skal ha mye av æren for at festtaler om Brasils storhet ble omsatt i faktisk engasjement.
«Lula var karismatisk og ekspansiv av natur, og kom til makten med en entusiasme som vi ikke ser hos nåværende president Dilma Rousseff,» sier Hamann. «Lula likte å engasjere seg i internasjonale temaer, og prioriterte sør-sør-samarbeid og mykere maktspørsmål. Dilma har et annet fokus,» fortsetter hun. «Det som har endret seg de siste 15 årene, er at Brasil i større grad enn tidligere vil være med på å definere spillereg-
lene. Vi vil ha tilgang til beslutningstakende organer, og for å klare det, trenger man status. For første gang i historien er det en representant fra sør, ikke fra nord, som leder WTO – og det var en brasilianer som brøt dette paradigmet. Dette skjer som et resultat av Brasils tyngde, og illustrerer at Brasil som land nå er inne i varmen – en status vi nå jobber for å beholde.»
Ifølge Hamann er ikke internasjonale ambisjoner noe nytt for brasilianske politikere: Brasil var blant landene som bidro til den aller første fredsbevarende FN-styrken i Suez-kanalen i 1957, og var dessuten det eneste latinamerikanske landet som deltok i begge verdenskrigene. Brasil bidro også med soldater til fredsbevarende styrker i Angola på 1990-tallet, og på Øst-Timor. Siden 2004 har Brasil som nevnt også ledet FNs stabiliserngsstyrke på Haiti, og engasjementet på der er uten sidestykke i Brasils historie.
Ifølge seniorforsker Maria Gabrielsen Jumbert ved PRIO, finnes det flere eksempler på at de såkalte Bric-landene engasjerer seg på nye arenaer – ikke bare i fora for internasjonal handel eller ved hjelp av tradisjonell militær makt.
«Bistand og bidrag i fredsbevarende operasjoner er også arenaer eller faktorer som gjør at man øker sin internasjonale innflytelse,» sier Jumbert til Ny Tid. «Brasil ønsker å bli sett på som en viktig aktør og bli tatt med på råd av de mer tradisjonelle stormaktene. Samtidig ser vi at Brasil ikke driver klassisk bistand, og heller ikke ønsker å bli sett på som en ny imperialistisk makt – men heller som et talerør for landene i sør. Det jobbes for internasjonalt samarbeid på like vilkår for alle. Brasil skiller seg også ut ved å stå for en non-intervention– linje i mange saker,» sier hun.
Brasil er annerledes enn tradisjonelle stormakter på flere måter. «Spørsmålet er om det er en strategi som har funket,» sier Benjamin Carvalho. «Brasil har ikke fått fast plass i FNs sikkerhetsråd, og ser heller ikke ut til å få det med det første. De forblir vel heller egentlig der de har vært lenge – som et land med potensial, men fortsatt et stykke igjen å gå,» sier han.

Bruker mer ute. Selv om dette ønsket om høyere status ikke kan defineres som noe nytt, har det utvilsomt skjedd endringer de siste årene. Fra å være en gjeldstynget mottaker av andre lands godhet, har Brasil blitt et land som selv har mye å gi – et land som i dag mottar flyktninger fra land som Haiti og Syria, og som spiller sentrale roller i internasjonale fora.

Fra å være en gjeldstynget mottaker av andre lands godhet, har Brasil blitt et land som selv har mye å gi.

Siden februar har norske Anders Berntsen ledet den brasilianske NGO-en Campos arbeid i Rio de Janeiro. Parallelt med at Brasil har styrket sin status ute, har den økonomiske støtten til Campo og andre organisasjoner som jobber blant fattige og trengende i Brasil, blitt kraftig redusert. Campo får mesteparten av sine midler fra Tyskland og Belgia, men årsbudsjettet er i dag bare en tredel av hva det var for fem år siden. I samme tidsrom økte Brasils budsjett for bistand og utenlands-
hjelp betraktelig – fra tre millioner USD i 2007 til 95 millioner i 2010. Ferskere tall finnes foreløpig ikke.
«I Brasil har NGO-ene gjort den jobben som det offentlige egentlig burde ha gjort, i områder uten offentlig tilbud, men jeg ser likevel ikke noen konflikt mellom det å ha ambisjoner ute mot det å yte et tilfredstillende tilbud hjemme,» sier Berntsen til Ny Tid. «Jeg tror ikke 100 millioner dollar ville gjort den store forskjellen uansett. Problemet i Brasil er de store forskjellene, ikke at det mangler midler. Brasil blir ikke lenger regnet som et fattig land, men NGO-ene har fortsatt en viktig jobb å gjøre,» sier han.
Pengebruk på utenlandsoperasjoner er ikke noe stridstema i brasilianske medier. Den jevne brasilianer er ikke interessert i utenrikspolitikk, ifølge Eduarda Hamann. «De vil ha billigere tomater i butikken, og er mer opptatt av prisen på bussbillettene. Det er hverdagslige temaer som engasjerer. Lula fikk noen flere til å løfte blikket, men temaene har liten plass i nasjonale medier,» forklarer Hamann.

Andre prioriteringer. Land som har ressurser, har likevel en plikt til å hjelpe og til å engasjere seg internasjonalt, mener Anders Berntsen. Det har Brasil, som i dag regnes for å være verdens åttende største økonomi. Økonomi står også høyere på prioriteringslisten til den nåværende presidenten Dilma Rousseff, mener Eduarda Hamann. Og ifølge Benjamin de Carvalho er statuspolitikk dessuten viktigere for småstater og fremvoksende makter. Muligens mener Dilma Rousseff at Brasil har nådd langt nok? I dag er i hvert fall fokuset rettet mot interne forhold.
Carvalho vil ikke trekke konklusjoner, men heller stimulere til diskusjon. Han kaller det Brasil er inne i nå for en konsolderingsfase. «Spørsmålet vi stiller nå, er om de internasjonale ambisjonene og den positive utviklingen under Lula var starten på noe nytt, eller bare en unntakstilstand. Vi ser at sikkerhetspolitikken har endret seg betydelig siden Dilma tok over. Hun prioriterer ikke disse spørsmålene,» sier han.
Et eksempel fra 2014 illustrerer dette: Brasil ble invitert til å være til stede under en internasjonal konferanse om Syria i Genève i januar i fjor – i selskap med land der Brasil lenge hadde jobbet for å komme inn i varmen. Men da invitasjonen endelig kom, valgte Dilma Rousseff å sende en statssekretær, fordi hun selv ville ha utenriksminister Luiz Alberto Figueiredo med på forberedende møter til World Economic Forum i Davos.
«Brasil taper styrke i internasjonal politikk,» skrev brasilianske medier advarende den gangen.
Dilma Rousseff prioriterer handel, finans og kommersielle saker, sier Hamann. «Det er viktigere for henne enn sikkerhetspolitikk og fredsoperasjoner. Dersom dette får konsekvenser for engasjementet på Haiti, vil Brasil miste synligheten og den sentrale rollen vi har spilt. Hvis Rousseff fortsetter på samme måte i utenrikspolitikken, kommer Haiti til å gå inn i historiebøkene som et unntak fra regelen,» sier Hamann.

Fremtiden. I over 70 år har Brasil blitt omtalt som «fremtidens land». Dersom Dilma Rousseff ikke legger om kursen, kan det mange håpet var starten på en ny epoke – der Brasil skulle fremstå som en motvekt og representere interessene til andre land i sør på en mer balansert måte, og gi land i sør større tyngde i internasjonale fora – vise seg å ikke bli noe mer enn en parentes i historien om landet.


Hestmann er fast bidragsyter i Ny Tid.

---
DEL