For tusen år siden kunne Russland fortone seg som et fristed sett fra Norge. Både Olav Tryggvason og Olav den hellige fant tilflukt i byen Holmgard i Gardarike da deres liv var truet hjemme. Holmgard var vikingenes navn på Novgorod, og Gardarike, landet med byene, var Russland. I dag er det få som ser Russland som et fristed. Hva var det som skjedde? Hvordan ble Russland, på tross av sin rike kultur, så ogurlig, så grimt?
Den prisbelønte russiske forfatteren Mikhail Sjisjkin, kjent for blant annet romanen Venushår fra 2005, gir i essaysamlingen Fred eller krig sitt svar på spørsmålet. Boken innledes med setningen «Det gjør vondt å være russer». I dag er det en følelse man kan forstå. Meningsløse, uhyrlige handlinger begås av det russiske regimet og i det russiske folks navn. Landet mange har vært fascinert av på grunn av litteraturen, ikonene, skjønnheten og mystikken, vender man seg nå bort fra i avsky. Og mange russere gjør det samme. Hvordan kunne det bli slik? I elleve korte essay forsøker Sjisjkin å finne svar på spørsmålet.
Landet mange har vært fascinert av på grunn av litteraturen, ikonene, skjønnheten og mystikken, vender man seg nå bort fra i avsky.
Oppvekst i Moskva
Forfatteren, som ble født i 1961, bor ikke lenger i Russland. Han har bodd i Sveits i mer enn 20 år. Man kan godt betrakte ham som en russisk emigrantforfatter, en etterfølger av Vladimir Nabokov og Ivan Bunin.
Vi får glimt fra oppveksten i Moskva. Den var på mange måter typisk. Faren var alkoholiker. Som ung mann under den store fedrelandskrigen tjenestegjorde han om bord på en ubåt. Angsten for å synke til bunns fanget i en stålkiste satte sine spor. Resten av livet drakk faren vodka sammen med sine krigskamerater. Forfatterens mor var rektor på en skole. På mange måter en typisk sovjetisk familie: en ressurssterk og dyktig mor og en forfyllet far. Familien var typisk også på en annen måte. Faren var russer, moren ukrainer. Slike blandede ekteskap var det hundretusener, kanskje millioner av i Sovjetunionen.
Moskva-fyrstene og khanene
I essayet «Tsaren på haugen» tar forfatteren oss med på en reise gjennom russisk historie fra middelalderen og frem til i dag. Det kan innvendes at det går litt over stokk og stein. Gitt temaet er det pussig at han ikke bruker mer plass på Ivan IV, som på russisk har tilnavnet «den truende» og i Vesten «den grusomme». Derimot blir heltefyrsten Aleksandr Nevskij, som slo svenskene og de tyske korsridderne i viktige slag, tildelt en skurkerolle. Sjisjkin legger vekt på at fyrsten også var et villig redskap for den mongolske khanen i Saraj.
To historiske hendelser har vært skjellsettende for at Russland ble som det ble – og ikke ble en del av Europa. Den ene er at Russland i 988 ble kristnet ikke fra Roma, men fra Bysants. Russerne lærte ikke latin. Det var en av grunnene til at landet falt utenfor det europeiske fellesskapet. Den andre hendelsen var den mongolske invasjonen av de russiske bystatene i 1240. Da fulgte en natt som varte i tohundre og femti år, det såkalte tartaråket. Bortsett fra at det ifølge Sjisjkin ikke var noe tartaråk. Åket var russisk. Khanene holdt til langt borte, i byen Saraj ved Volga. Men de russiske fyrstene var mer enn villige til å løpe khanenes ærend. De terroriserte sitt eget folk, presset dem for skatter og dro med rikdommene til Saraj, der de kaptes om khanenes gunst.
Dyktigst var Moskva-fyrstene. Moskva fantes knapt på kartet før mongol-invasjonen, men byen vokste og ble sterk i ly av khanenes makt. Moskva-fyrstene forsto å stikke en del av skatten i egen lomme. En av dem ble kalt Ivan Kalita, eller pengesekken.
Men det var også Moskva-fyrstene som gjorde opprør mot tartarene og slo dem. Problemet var, skriver Sjisjkin, at Moskva-fyrstene ble like despotiske og grusomme som khanene noen gang hadde vært, og Moskva-riket var ikke noe annet enn en fortsettelse av den gylne horde.
Europeere
Forfatteren gir et personlig og levende bilde av Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 og det som skjedde siden. Russland gikk fra despoti til anarki og tilbake til despoti igjen. Et sted i midten fantes det kanskje en kort periode av håp. Men pendelens bevegelse var lovmessig og ubønnhørlig.
Sjisjkin fremholder at det finnes et annet Russland, et annet russisk folk som på tross av asiatisk despoti og bysantinsk ortodoks kristendom er europeere.
Samtidig fremholder Sjisjkin at det finnes et annet Russland, et annet russisk folk som på tross av asiatisk despoti og bysantinsk ortodoks kristendom er europeere. Det er disse som har skapt den rike russiske litteraturen, musikken og billedkunsten, kort sagt, kulturen.
Men tror Sjisjkin selv på kulturens frelsende kraft? Noen punkter i boken er spesielt interessante. Sjisjkin har lenge pekt på at Russland, til forskjell fra Tyskland, aldri har tatt noe oppgjør med sin totalitære fortid. En forskjell er selvfølgelig at Tyskland tapte annen verdenskrig. En annen er at Berlin aldri har vært en provins av Den gylne horde.
Ukraina
Et annet punkt er knyttet til Putins ubegripelige invasjon av Ukraina. Sjisjkins sier: «Under ingen omstendigheter kommer makthaverne i Russland til å tillate at det eksisterer en demokratisk russisk stat.» Forfatteren har utvilsom rett i dette, også i at makthaverne i Moskva betrakter Ukraina som en russisk stat. Men ordlyden viser at også Sjisjkin gjør det. Emigrant, demokrat og vestvendt, han er fremdeles moskovitt.
Mye av det som står i denne boken, er kjent for mange, men den gir også et personlig bilde av Sjisjkins Russland, landet han valgte å forlate.
Jeg anbefaler Fred eller krig. Den er verd å lese.
Boken er oversatt av Merete Franz.