Fra ballerina til «terrorist»

Den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris har akkurat blitt tildelt Aslı Erdogan – som mer enn noen annen forfatter har blitt symbolet på den katastrofale utviklingen i dagens Tyrkia. Hun nekter å la seg kue tross vedvarende trakassering, forfølgelse og fengsling, og står fortsatt på at den eneste løsningen for varig fred går gjennom forsoning.

Alle foto: Diaspora Film
Pinar Ciftci
Ciftci er skribent og skuespiller.

Aslı Erdogan har samme etternavn som den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan, men likhetene stopper der. Hennes forfatterskap er stort og omstridt. Fra 1998 til 2000 hadde hun en egen spalte i den store tyrkiske avisen Radikalder hun tok opp temaer som tortur, fengsling, kvinnemishandling og kurdernes kamp for rettigheter. Etter kuppforsøket 15. juli 2016 arresterte Tyrkia cirka 100 000 mennesker, hvorav mange forfattere, journalister og akademikere; Erdogan var én av dem. Hun blir ansett som en terrorist i sitt eget hjemland, og satt fengslet i fire måneder i kvinnefengselet i Istanbul for å ha skrevet i den prokurdiske avisen Özgür Gündem («Fri dagsorden»)Hun er for tiden løslatt fordi man ikke hadde nok bevis til å holde henne fengslet. Hun får sin endelige dom i mai.

«Tyrkia lyver kontinuerlig i møte med utenlandsk presse.»

Ingen politisk aktivist. Utenfor Tyrkia blir hun ansett som en av vår tids viktigste politiske aktivister. Men overfor meg påpeker hun at hun definerer seg annerledes: «Jeg er ingen politisk aktivist. Jeg er kun forfatter. Jeg jobber og skriver fra mitt mørke hjørne hjemme. Det er jobben min.» Til tross for hvordan Erdogan selv definerer seg, mottok hun nylig den prestisjefylte Simone de Beauvoir-prisen. Den er blitt utdelt hvert år siden 2008, og går til individer eller grupper som kjemper for menneskerettighetene og likestilling mellom kjønnene. Jeg spør henne om hvordan var det å motta prisen: «Denne prisen betyr mye for meg. Jeg husker da jeg var ung og leste Det annet kjønn (1949) i Istanbuls parker. Den gang ville jeg aldri våget å tro at jeg en dag skulle få en pris i Simone de Beauvoirs navn!»

Frihet, ensomhet og ondskap. Gjennombruddet hennes kom med romanen Kırmızı Pelerinli Kent (1998). Her skriver hun om en ung tyrkisk kvinne ved navn Özgür («frihet»), som skriver om byen som har gjort henne fattig – både psykisk og materielt. Det er Özgürs beretning fra Rio de Janeiro; om det å være alene i en fremmed by med nytt språk, ny kultur, nye mennesker. Boken handler like mye om byens uro som om hovedpersonens. Den er blitt oversatt til en rekke språk.

Erdogan forteller meg at teksten «Fasizm Güncesi: Bugün» («Fascismens dag: I dag») i Artık Sessizlik Bile Senin Degil er hovedbeviset mot henne i rettssaken. Der hevder påtalemyndighetene at hun skriver om hvordan Tyrkias fremtid kommer til å bli. Selv sier hun at hun skriver om det som har vært og det som skal komme, og at hun ikke tenkte på Tyrkia da hun skrev det.

– Hvilke andre bevis eksisterer mot deg?

«Jeg har brukt et sitat av T.S. Eliot som beskriver menneskets ondskap, i en av romanene mine. Påtalemyndighetene mener dette sitatet er rettet mot de tyrkiske soldatenes ondskap. I tillegg mener de at jeg kritiserer en operasjon som foregikk i juni – i en artikkel jeg skrev i mai.»

Kvinner, livet, frihet!  «Hva skjer i Tyrkia i dag?» 

«Utenlandske journalister blir arrestert. Påtalemyndighetene mener at de har forbindelser til PKK (Kurdistans arbeiderparti). De mener også at Albert Camus og Baruch Spinoza er medlemmer av PKK. Nylig ble en journalist dømt til 25 år i fengsel, uten engang å ha blitt arrestert. Journalisten fikk dommen i retten og ble arrestert etterpå. Det finnes ingen trygghet i Tyrkia. Hvis du går på gatene og sier at du er imot krig, vil politiet arrestere deg. De første folka som sa ‘Nei til krig’, sitter nå i fengsel og må sone i tre til fem år.»

– Hvordan vil du beskrive de tyrkiske kvinnenes situasjon?

«President Erdogan sier offentlig at kvinner og menn ikke er likestilt. Språket han bruker om kvinner, er veldig nedlatende. Han mener at vi kan glemme å ha samme rettigheter som menn. Kvinner skal ha tre barn, keisersnitt er forbudt – og de får heller ikke ta abort. Abortloven er én av hans seire; du trenger tillatelse fra ektemannen din for å ta abort. På offentlige sykehus er det helt umulig å få tatt abort selv om du har en tillatelse – de gir deg en legetime om tre måneder, og da er det allerede for sent. Men den store majoriteten av kvinner er tilhengere av Erdogan. Hijaben har blitt et frihetssymbol; de mener at Erdogan har frigjort dem fordi de kan gå på skole og jobbe ikledd hijaben. En kvinne uten hijab blir sett på som et tomt hus til salgs eller leie. Jeg er redd for å gå alene i Istanbuls gater fordi jeg blir trakassert. Likevel er det noen som tør å heve stemmen. Vi har blant annet et berømt bilde av en tyrkisk kvinne i stramt skjørt og høye hæler som slåss mot politiet.»

Jeg blir fascinert over roen hennes da hun forteller meg om den uvirkelige urettferdigheten i hjemlandet mitt, og jeg spør om hun kan fortelle om sine opplevelser i kvinnefengselet: «En gang annenhver måned hadde vi åpent besøk. Fangene stilte seg på én side, og de besøkende på den andre. Det var masse bråk, og vaktene gikk frem og tilbake kontinuerlig. Moren min kom på det åpne besøket. Hun er medlem av det sosialdemokratiske partiet og har alltid vært skeptisk til kurderne. Hun er tyrkisk nasjonalist selv om hun ikke er tyrkisk selv. Hun så skremt og hatefullt på alle medlemmene av PKK-geriljaen. Klasseskillet blant de besøkende var veldig tydelig. Spesielt fattigdommen til flertallet. Jeg sa til henne: ‘Se, alle disse er kurdere.’ Hun sa: ‘Jeg vet det.’ En halvtime senere blåste vaktene i fløyta og ropte: ‘Dere må gå tilbake til plassene deres!’ Som en uerfaren fange stilte jeg meg umiddelbart opp på linje. Men de kurdiske kvinnene var trege. Min mor og jeg så på dem mens de ropte ut: ‘Jin, Jian, Azadi!’ (‘Kvinner, livet, frihet!’) Disse ordene fylte hele rommet. Jeg så i øynene til moren min at hun ble imponert. Hun ville være en av oss. Det er det eneste slagordet jeg har ropt i hele mitt liv. Jeg gjorde det annenhver måned. ‘Jin, Jian, Azadi!’»

«President Erdogan sier offentlig at kvinner og menn ikke er likestilt. Språket han bruker om kvinner, er veldig nedlatende.»

Tyrkias fremtid. – Hva kan Europa gjøre med urettferdighetene i Tyrkia?

«Europa kan kreve at urettferdigheten blir stoppet. Tyrkia lyver kontinuerlig i møte med utenlandsk presse. De spiller et spill. De løslater én til to personer fra fengsel og arresterer hundre andre samtidig. Lover eksisterer ikke lenger. Hvem som helst kan når som helst bli arrestert. Vi vet ikke når vi vil bli løslatt, og om vi i det hele tatt blir løslatt. Du blir satt i fengsel uten å vite hvorfor. Ikke ta oppmerksomheten deres bort fra Tyrkia. Det tyrkiske folk er redde for å heve stemmen. Alle som protesterer mot urettferdigheten, havner i fengsel.»

 – Hvordan ser du på Tyrkias fremtid?

«For å være helt ærlig er jeg ikke optimistisk, spesielt ikke for den nærmeste fremtiden. Vi ser at det ikke kan fortsette sånn, men stiller også spørsmål ved hvordan det kan forandre seg – og det har ingen et svar på. Først og fremst fordi landet er delt i to: flertallet bak Erdogan og opposisjonen. Det er mange som er imot Erdogan, men nå er det veldig vanskelig å samle sosialdemokratene, venstre, kemalistene og kurderne. Bare for én tweet ble tusenvis av universitetsstudenter fengslet – og på samme kveld! Alle offentlige møter eller samlinger kan når som helst bli forbudt.»

Aslı Erdogans historie taler på vegne av alle mennesker, men spesielt kvinner i patriarkalske kulturer. I disse #metoo-tider er hun et eksempel på at kvinner har en lang vei å gå. Aslı Erdogan er ikke bare frontfiguren for kvinnekampen, men også for kampen mot sensur, urettferdighet og fascistiske ideologier og styresett.

Teateret neste. Emel Heinreich – regissør, skuespiller, danser, forfatter og maskemaker – forteller at da Aslı Erdogan satt i fengsel, ble prosjektet «Jeg leser Aslı Erdogan» spredt rundt omkring i Europa. Hundrevis av kvinner leste tekster av Erdogan på fransk, italiensk, gresk, tysk og så videre. Heinreich var initiativtakeren til å starte dette forumet i Wien. Nå samarbeider hun med Erdogan om teaterproduksjonen Nicht einmal das Schweigen. Om konseptet for teaterstykket forteller Heinreich: «Jeg ønsker å lage en kollasj av de viktigste tekstene fra alle livsfasene til Aslı Erdogan. Jeg vil oppføre tekstkollasjen på scenen og reise fra by til by. I hver by skal det være lokale aktører som spiller. På den måten gjenskapes teaterstykket og blir særegent for den enkelte byens kultur, dialekt og språk. Jeg har en koreografi, men aktørene skal fylle den.»

Prosjektet kom til mens Erdogan satt i fengsel. Heinreich forteller: «Vi visste ikke når hun ville komme ut. Og da hun kom ut, visste vi ikke om hun ville få reise utenfor Tyrkia. Nå er drømmen blitt virkelighet. Vi har fått stor oppmerksomhet. Vi jobber hardt og håper å komme ut av puppen – som sommerfugl.»

Intervjuet er publisert i en lengre versjon av Norsk Shakespearetidsskrift 13. mars.
Se www.shakespearetidsskrift.no

For mer informasjon:
www.aslierdogan.com
www.cocondasschweigen.wordpress.com

---
DEL