Found in translation

SAGAARVEN: Da Island var gjesteland på bokmessen i Frankfurt i 2011, husket man igjen at islendinger er best på å dikte historier, ikke på å tjene penger.

Mette Karlsvik
Email: mette.karlsvik@gmail.com
Publisert: 10.11.2019

Det står en turistbuss utenfor Vigdís Finnbogadóttirs hus i Reykjavík. En gjeng nordiske filologer og oversettere går på bussen, mens jeg blir stående igjen på parkeringsplassen. Et stikk av dårlig samvittighet da bussen kjører ut på ringveien. Leirskoleangsten traff meg, så jeg blir igjen der alt er innen gangavstand, i den trygge byen Reykjavík. Jeg vandrer ned til våtmarka Vassmyra og det ande-aktige, vakre Nordiske huset. Alvar Aaltos hus, alle nordfolks hus. Snart skal en forfatter av verdensformat gå på scenen i aulaen her og snakke om det å gå og gå, og om bøker som . Jeg fløy til Sagalandet, til et seminar om nyoversettelsen av de islandske sagaene. Men den litterære stjernen jeg får oppleve live, det er Tomas Espedal.

Regningen

Så – hvis jeg snakker for mye om det å være norsk, særlig her på Island, ender jeg iblant med å ta regningen. Kaféregningen, altså, ikke den store regningen, den som betyr noe: det å svette og fryse av klimakaos. Kaféregningen er lett å ta. Og på Island er Norge kjent som kjemperike. Selv kjenner jeg det som at jeg bidrar til en nyfordeling av ressurser. Jeg prøver liksom å gjendikte verdensøkonomien og fordele godene bedre. For penger tar mer de gir. At kapitalismen har hatt konsekvenser på det islandske landskapet, er noe den islandske kunstaktivisten og islendingen Andri Snær Magnason har tematisert i sitt mye oversatte og utenlandssolgte forfatterskap. De islandske politikerne er halliker, har han sagt. Islandske politikere har solgt sin rene natur for dollar. Andri var da opptatt av regjeringens frieri, særlig til USA og Kina. De lovte nesten gratis elektrisitet hvis utlendingene bygde smelteverk på islandsk jord. Amerikanske Alcoa var blant dem som kom. Man demmet opp det enorme høyfjellsområdet Kárahnjukar. Her fantes, før dammen, blant annet viktige våtmarker og myrer. Rødlistede gjess hekket her. Kárahnjukar-saken er en tapt sak. Men Andri får nye saker å henge fingrene i og skrive om: Nå er det turismen som gir grunnlag for en penge- vs. natur-problematikk.

Turismen steg, blåste seg opp som en nesten uvirkelig boble, og mange trodde oppturen skulle fortsette. Flere store hotellprosjekter ble satt i gang. Nye utesteder, guide-selskaper og butikker dukket opp, for i 2018 besøkte nesten to og en halv million turister Island. 30 prosent av landets inntekter kom fra turisme, de fleste besøktende kom fra Nord-Amerika. Mange reiste med det islandske lavflyselskapet WOW air. I vår gikk WOW air konkurs, og turismen er nå nede i en liten bølgedal. Det merkverdige var at ingen snakket om denne nedgangen. Man oppdager bare, tilfeldig, at den flotte ostebutikken i Skólavörðustígur stenger. At herlige Bergsson Mathús ved Tjörnin har lapp med lókað på døra. Det blir snakket og skrevet lite om den nye, vesle nedgangstiden. Det minner meg litt om holdningen rett før finanskrisen i 2008. Mange ante nok at økonomien var litt for god til å være sann, og at noe skurret. Men folk satte sine nyeste Bose lyddempende headsets over ørene og fortsatte å leve som de hadde gjort. For islendinger, som nordmenn, vil helst at den behagelige livsstilen skal kunne opprettholdes.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)

Ny Tid i julegave

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.