Foucaults redsskapsskrin

Foucaults begreper er et strålende oversiktsverk for Foucault-interesserte.

Foto: AFP
Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Knut Ove Eliassen:
Foucaults begreper
Scandinavian Academic Press, 2016

«Les boken som du spiller en plate: Spill det du liker, og dropp de andre sporene,» foreslår Gilles Deleuze og Félix Guattari i sin bok Tusen platåer. For dem var filosofien et redskapsskrin, hvor begreper skulle kunne brukes til lokale tankeoppgaver etter behov, mer enn et grandiost system hvor alt måtte sees i sammenheng.
Det samme kunne vi si om Michel Foucault, som nettopp understreket tenkningens praktiske og samfunnsmessige relevans. Å være spesifikk intellektuell, som han kalte det, dreide seg om å tenke i situasjonen, handle der du var, fremfor å immunisere tankene i den akademiske eller fagfilosofiske høyborg.
Den spesifikke intellektuelle «er ikke forvalteren av allmenngyldige sannheter, snarere legger han til rette for at andre skal settes i en tilstand hvor de kan handle politisk i eget navn,» skriver forfatter og professor ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved NTNU Knut Ove Eliassen i sin nye bok Foucaults begreper, i kapitlet om erfaring. «Teorien tjener snarere to forhold: Den skal kartlegge elementene som inngår i en erfaring, utrede de taktiske og strategiske innsatsene og bidra til å gjøre intervensjonene mer effektive; det andre er å bidra til en beskrivelse av en historisk situasjon som endrer måten denne oppfattes på, og dermed også å kunne bidra til endring,» fortsetter han.

01163_Foucaults begreper omslagRedskapsforklaringer. Eliassens bok er en liten perle – den gjør Foucault ytterligere spesifikk for interesserte lesere, men denne gangen i form av et sett begreper, klargjort for bruk. Begrepene hentes, relativt friksjonsløst, ut fra sine opprinnelige tekst-sammenhenger og gjengis som omdreiningspunkter i egne kapitler. Essensielle begreper som diskurs, dispositiv og biopolitikk danner hovedkoordinatene. De forskjellige delene innledes med sitater fra Foucault-tekster, hvor det omtalte begrep anskueliggjøres av hovedpersonen selv. Slik beveger seg boken seg tett på originaltekstene.
Eliassen gir en lesning av et tekstparti, før han plasserer det aktuelle begrepet i kontekst, slik at det fremstår tydelig både innenfor Foucaults eget forfatterskap og i en større idehistorisk sammenheng. Klarheten ligger like mye i forfatterens evne til å tydeliggjøre begrepene som i hans evne til å vise hvordan disse forandrer seg gjennom Foucaults forfatterskap.

Begrepet begrep. Første kapittel, som passende nok tar for seg begrepet begrep, er en god innfallsvinkel fordi Foucaults begrep om begrepet er et fokaliseringspunkt for den karakteristiske sammenvevingen av teori og praksis vi ser gjennom hele hans forfatterskap. «Filosofi er handling,» sier Foucault (gjennom Eliassen). Begreper griper inn i hvordan man lever, og hvordan man lever griper inn i hvordan begrepene virker.
«Begrepene språket stiller til rådighet, gir grensesnitt som betinger erkjennelsen av verden. De ledsages av erkjennelsesformer og erkjennelsessubjekter; begreper er livsformer. Derfor rommer de et potensial til annerledes og overskridende livspraksiser.»

Bevisstgjøringen av at spørsmålene vi stiller er avhengige av hvem og hvor vi er, og av tankeformene diskursen vi er en del av setter oss i stand til å forme, åpner et mulighetsfelt som har med omsorgen for oss selv å gjøre. Det samme gjelder begrepene vi lager. Erkjennelsen av at ordene vi bruker alltid er brukt før oss, som Foucault sa i sin tiltredelsesforelesning på Collège de France (og som Eliassen bruker som innledning til kapitlet om diskursbegrepet), muliggjør et selvarbeid. Disse tankene om forandring av livspraksiser er etter min mening noe av det mest interessante hos Foucault.

Uansett hva vi foretar oss, kan vi ikke unnslippe makten – ingen virksomhet springer kun ut fra oss selv.

Stoisk selvforhold. Den sene Foucault diskuterer hvordan makten og selvet er knyttet sammen i en rekke praksiser, eller – som han selv uttrykte det – måter å styre seg selv og andre på. Med bekjennelsens status i tidlig kristendom kom det for dagen et forhold mellom introspeksjon og sjelesorg, hvor den du forteller om ditt indre liv til, er den som blir sittende med svaret på sannheten om deg selv. Presten kunne på denne måten administrere borgerne. Ved å låse dette i utgangspunktet uløselige maktforholdet, ble bekjennelsen i liten grad noe man kunne bruke til å arbeide med seg selv for seg selv.
Bekjennelsen førte likevel til et indre strukturert av følelser som samvittighet og skam, som tilsynelatende opprettet et autonomt indre liv uavhengig av «eksperten». Slike relasjoner er like aktuelle i vår tid, for eksempel gjennom rollene tilståelsen i en rettssal eller åpenheten overfor en psykiater spiller. Autoritetene får kunnskap og myndighet til å fortelle den «sannheten» om deg selv som du ikke selv besitter.
Rundt 1980 begynte Foucault å utforske andre selvarbeidsteknikker som ikke var låst i «ekspertens» grep. Det var særlig stoiske tenkere som Seneca og Marcus Aurelius som opptok ham. Læreren var i de antikke kulturene bare midlertidige veiledere som skulle myndiggjøre eleven fremfor å låse ham i et avhengighetsforhold. Eliassen skriver presist og godt om dette: «Sjelen granskes ikke for å avdekke skjulte prosesser og bringe disse frem i lyset, men for å sette individet bedre i stand til å forvalte seg selv. Subjektet er for Seneca ikke en avgrunn hvor Satan driver sitt renkespill, men en møteplass for sosiale koder, erfaringer og ambisjoner.»

Snakke sant. Uansett hva vi foretar oss, kan vi ikke unnslippe makten – det finnes ingen virksomhet som kun springer ut fra oss selv, slik heller ikke språket Foucault snakket var hans eget. Men det blir også utilstrekkelig å snakke om en ren underkuelse av den enkelte. I reproduksjonen av språk, handlinger og praksiser har vi også rom for en selvomsorg med utgangspunkt i nysgjerrighet, lekenhet og kreativitet. Her finner vi et sted der den ytre makten ikke kan tvinge oss i kne. «Det handler ikke om gjennom oppgivelse av selvet å avdekke en sannhet skjult i det indre, men gjennom tilegnelsen av teknikker å gjøre seg selv til et sted ’hvor sannheten kan komme til syne’.»
På samme måte som det ikke finnes noen sannhet som kan hentes ut gjennom bekjennelsesprosedyrer hos den enkelte, er det heller ingen vitenskapelige undersøkelsespraksiser eller tilståelsesformer som kan etablere noen endelig sannhet. Det er snarere snakk om et vekslende forhold mellom sannhet og usannhet, som forandrer seg etter konteksten.

Omsorg og dissens. Det finnes et utall institusjoner som insisterer på prosedyrer som skal føre til Sannheten med stor bokstav, noe vi kjenner fra både lærebøker og rettssaler. Slike prosesser er alethurgiske, sier Foucault, av det greske ordet for avdekkelse (aletheia) og det hellige ritualet (liturgi).
Slik Foucault finner teknikker som frigjør den enkelte fra bekjennelsespraksiser og «mestere» kan vi også, hevder han, utvikle en omsorg for sannheten. Dissens, det å tale makten imot, er i seg selv verdifullt, fordi det her opprettholdes et rom for noe annet enn den hegemoniske sannheten. «Sannheten, den er aldri den samme. Det kan ikke finnes sannhet annet enn i form av en annen verden og et annet liv,» sier Foucault helt på slutten av livet.
Det finnes vel knapt noen tid hvor sannhets- og selvomsorgen er mer maktpåliggende å få et produktivt grep om enn i dag. Foucault er fortsatt det beste utgangspunktet for å tenke rundt dette – og Eliassons bok hjelper oss i gang med arbeidet.

---
DEL